Legalisme var en kinesisk filosofisk retning utviklet i løpet av De krigende staters periode (475–221 fvt.), særlig knyttet til navnet Hanfeizi, hvis tenkning dannet grunnlaget for det første kinesiske keiserdynasti, Qin-dynastiet (221–206 fvt.).

Betegnelsen legalisme kommer av retningens opptatthet av lover (kinesisk fa) som middel til å regulere atferd. Lovene må gjøres allment kjent og gi klart angitte straffer for uønsket atferd og belønninger for ønsket atferd. Bare gjennom strenge straffer og rause belønninger kan man utnytte menneskets grunnleggende selviskhet til å få det til å handle i samsvar med behovet for et harmonisk samfunn og et sterkt rike.

Denne tenkningen står i motsetning til konfucianismens vekt på moralsk dyd. Den autokratiske herskeren og hans styringsteknikker (kinesisk shu) spiller en meget sentral rolle i legalismen. Likevel er det ikke tilfelle, slik det ofte hevdes, at legalismen tillater herskeren å gjøre hva han vil. Tvert imot må herskeren være fullstendig nøytral og nærmest venneløs, slik at han ikke lar seg påvirke til å fravike de upersonlige lovene til fordel for partsinteressene til dem som står ham nær. Fordi legalismen er blitt assosiert med Qin-dynastiets brutalitet, har ingen senere kinesiske dynastier åpent anerkjent sin i virkeligheten betydelige gjeld til legalistisk tenkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.