Giuseppe Verdi (1813–1901)
Trubaduren er en opera i fire akter av Giuseppe Verdi, med libretto av Salvatore Cammarano etter Antanio García Gutiérrez' skuespill El trovador. Operaen ble komponert i 1851–1853 og uroppført i Roma 19. januar 1853.
Greve Luna har befalt sine soldater å gripe trubaduren. Om natten forteller Ferrando om en episode fra greveslektens historie, der det fortelles at en sigøynerinne en gang forhekset grevens sønn. Som straff ble sigøynerinnen brent på bålet. Sigøynerinnens datter tok hevn ved å røve en av grevens to sønner og lot barnet bli offer for flammenes rov. Den gamle greven nektet å tro at sønnen var død og gav sin eldste sønn i oppdrag å finne ham og straffe sigøynerinnen.
En natt i palassets hage hører Leonora av Sargasto en trubadur synge. Hun har tidligere møtt en ukjent ridder som hun har forelsket seg. Hun gjenkjenner sin elskedes stemme og skynder seg for å treffe ham, men i mørket møter hun i stedet Luna, greven. Leonora, som tror at det er Manrico, omfavner ham pasjonert, men oppdager for sent hva som skjer. Luna gjenkjenner rivalen og utmaner ham til duell.
I en sigøynerleir ved foten av Biscayafjellene har Manrico beseiret og såret greven i duell, men uten å ta livet ham. Nå har de møttes på nytt, men nå på slagfeltet. Luna har klart å såre Manrico, og Azucena tar hånd om den medtatte Manrico. Azucena forteller Manrico om hvordan hennes mor helt uskyldig ble brent på bålet av Lunas far, og hvordan hun selv tok til fange en av Lunas sønner, men at hun i stedet for grevens sønn i en stund av sinnsforvirring brente sitt eget barn. Når Manrico ikke klarer å holde fast på sin egen identitet – at han er Lunas sønn – holder den forvirrede kvinnen fast på at han virkelig er hennes sønn, og at han må hevne mormorens død. Manrico er berett til å gjøre dette. Men da han får vite at Leonora tror at han er død, og full av sorg samme dag bestemmer seg for å gå i kloster, utsetter han hevnen og iler til klosteret.
I nærheten av klosteret ved Castellor har grev Luna fått vite at Leonora har bestemt seg for å gå i kloster å røve henne bort. Men på nytt kommer Manrico imellom. Manrico og Leonora søker sin tilflukt i borgen Castellor.
Utenfor borgen Castellor beleirer grev Luna hertug Urgels festning. Festningens kommandant er Manrico. Azucena oppdages i nærheten av leiren. Hun mistenkes for å være spion og arresteres. Ferrando gjenkjenner henne som den lenge ettersøkte sigøynerinnen, hun som en gang røvet bort grev Lunas bror. Når hun redselslagen kaller på sin sønn Manrico, forstår Luna at han står foran sin dødsfiendes mor, og befaler at hun skal drepes.
I borgen Castellor skal Leonora og Manrico gifte seg. Men da Manrico får vite at Azucena har blitt tatt til fange, mobiliserer han – mot all fornuft – sin lille soldatgruppe og drar i strid på et vidåpent slagfelt for å redde sin mor.
I palasset Aljafería fremstår grev Luna som seierherre. Han har inntatt festningen Castellor og har tatt Manrico til fange. Til sin store fortvilelse får Leonora vite at Manrico og Azucena skal henrettes om morgenen. For å redde Manrico tilbyr Leonora seg å hengi seg til Luna, noe han går med på. Men for å slippe å holde sitt løfte tar Lenonora i hemmelighet gift.
I et fangehull sitter Manrico og Azucena i lenker. Leonora oppfordrer Manrico til å flykte, men ettersom hun ikke vil følge med ham, så tror hun at hun har forrådt ham. Først når giften begynner å virke, går sannheten opp for Manrico, og Leonora dør forsont i hans armer. Greve Luna forstår til slutt at han har blitt lurt. Han lar Manrico avrette og tvinger Azucena å overvære henrettelsen. Hun forteller da til slutt sannheten: «Det var din bror!».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.