Den første bosetting i området som i dag utgjør Republikken Kongo bestod av jegerfolk, blant andre batwa (pygmeer). Etter hvert ble den opprinnelige lokalbefolkningen fortrengt av innvandrende bantufolk nordfra, som slo seg ned som fastboende jordbrukere. Et av disse folkene var bakongo, som fra 1300-tallet hadde et mektig rike i det som i dag er de to Kongo-statene og Angola.

Kongo-kongedømmet hadde nære forbindelser med Portugal, men gikk i andre halvdel av 1600-tallet i oppløsning etter et portugisisk angrep og indre stridigheter. Andre større kongedømmer i den nåværende Kongo-republikken var Tio og Logango; førstnevnte også kjent som Anziku eller Teke. Tio-kongdømmet kontrollerte store områder hvor det dominerte den omfattende slavehandelen.

Kystområdet ble utforsket av portugiserne sist på 1400-tallet, og fra 1600-tallet ble det opprettet franske handelsstasjoner. Kong Iloo av Tio inngikk 1880 en avtale med den franske kolonialisten Pierre Savorgnan de Brazza, som gjorde kongedømmet til et fransk protektorat. Dette førte til at Belgias kong Leopold intensiverte sine bestrebelser på å etablere en koloni sør for floden. De Brazza ledet flere ekspedisjoner i innlandet etter 1875, og hovedstaden Brazzaville i dagens republikk er oppkalt etter ham.

Under Berlinkonferansen i 1885 kom Frankrike og Belgia overens om hvordan de skulle trekke grensene mellom Fransk Kongo og Fristaten Kongo. Fransk Kongo ble omdøpt til Mellom-Kongo i 1903, og ble kort etter skilt ut som en egen koloni innenfor rammen av Fransk Ekvatorial-Afrika (opprettet i 1910). Omfattende landområder ble leid ut til store konsesjonsselskaper, som styrte med hard hånd for å sikre seg fortjeneste. De Brazza ledet selv en undersøkelseskommisjon som rettet skarp kritikk mot tvangsarbeid, mishandling og økonomisk rovdrift, men han døde før den kunne legges frem.

Mens mye av internasjonal oppmerksomhet i samtid og ettertid er rettet mot den hardhendte utbyttingen i Fristaten Kongo (Belgisk Kongo), var metodene som ble brukt for å skaffe størst mulig fortjeneste på koloniseringen av Fransk Kongo – med uttak av elfenben, slaver og gummi – trolig like brutal som i Fristaten. Tvangsarbeid var vanlig også i konsesjonsområdene i Fransk Kongo. Flere tusen som flyktet fra Leopolds Kongo for å unnslippe brutaliteten der, flyktet tilbake. Som i Fristaten/Belgisk Kongo er det anslått at folketallet ble halvert som følge av undertrykking og utbytting. Og som i kolonien i sør, var det også i Fransk Kongo en rekke opprør mot koloniherrene.

I 1960 ble delene av Fransk Ekvatorial-Afrika skilt ut som fire selvstendige stater: Mellom-Kongo (Republikken Kongo), Tsjad, Gabon og Den sentralafrikanske republikk. Mellom de fire landene ble det opprettet et toll- og handelssamarbeid.

Kongo ble en selvstyrt enhet innenfor Den franske union i november 1958, med Abbé Fulbert Youlou som statsminister. I 1959 ble han valgt til president, og Kongo oppnådde selvstendighet 15. august 1960. I 1963 kom det til massedemonstrasjoner og generalstreik i Brazzaville, og regjeringen innførte unntakstilstand. Protestene førte til at Youlou gikk av som president, og et militært råd tok midlertidig over makten. En ny grunnlov ble vedtatt, og Alphonse Massamba-Débat ble ny president. I 1964 ble det radikale Mouvement national de la révolution (MNR) stiftet, som det eneste tillatte parti. MNR var erklært marxist-leninistisk, og Kongo etablerte nære forbindelser med Cuba, Kina og Sovjetunionen. Utviklingen i Kongo i 1960-årene var fylt av regionale og politiske motsetninger og misnøye i de væpnede styrker. I 1968 ble presidenten avsatt etter å ha krevd at MNR skulle oppløses, og et revolusjonsråd ble dannet for å styre landet. Dette banet veien for fullt militært styre under ledelse av major Marien Ngouabi, som ble Kongos nye statsoverhode.

I 1969 ble et nytt marxist-leninistisk parti, Parti congolais du travail (PCT), det eneste tillatte, og landet ble omdøpt til Folkerepublikken Kongo. Etter flere mislykkede forsøk ble Ngouabi myrdet i mars 1977, og oberst Joachim Yhombi-Opango overtok som statsoverhode. Etter press innad i hæren og partiet gav han fra seg presidentstillingen i 1979, etterfulgt av oberst Denis Sassou-Nguesso. Samme år ble en ny nasjonalforsamling valgt, og en ny sosialistisk grunnlov innført. Sassou-Nguesso ble gjenvalgt i 1984 og 1989.

Ved inngangen til 1990-årene kom det også i Kongo en demokratiseringsprosess. På en partikongress i 1990 forlot PCT marxismen-leninismen som ideologi for parti og stat. Ettpartisystemet ble opphevet 1990, og et stort antall partier ble stiftet. En nasjonal konferanse ble avholdt. Den valgte et råd, Conseil supérieur de la république (CSR), som fungerte som midlertidig nasjonalforsamling. Etter at en ny grunnlov var vedtatt i folkeavstemning ble senatsvalg holdt i 1992. Vinner ble Union panafricaine pour la démocratie sociale (UPADS); PCT ble det tredje største parti. Det gamle statsbærende parti led nederlag også i presidentvalget, som ble vunnet av UPADS-lederen Pascal Lissouba.

Det kom fra 1993 til voldspregede sammenstøt mellom regjeringen og militsgrupper som støttet den tidligere president Sassou-Nguesso; ekspresidenten forble en aktiv deltaker i det politiske liv i Kongo – og kom etter en ødeleggende borgerkrig tilbake til makten gjennom demokratiske valg. Flere fredsavtaler mellom de stridende parter ble brutt, og kamper fortsatte på 2000-tallet.

I 1997 ble Kongo kastet ut i full borgerkrig, da tropper tilhørende ekspresident Sassou-Nguesso gjorde opprør forut for integrering i den nye nasjonale hæren, men opprøret ble slått ned av regjeringsstyrker. Spenningen fortsatte med kamper også i hovedstaden, mellom militsgrupper lojale til Sassou-Nguesso og styrker tilhørende president Lissouba; om lag 2000 mennesker, de fleste sivile, ble drept. Frankrike sendte styrker til Kongo for å overvåke evakueringen av rundt 5000 utenlandske statsborgere. Kampene stod vesentlig mellom Sassou-Nguessos milits og Lissoubas styrker – bestående av regjeringshæren samt hans private milits – dertil «ninja»-militsen til Brazzavilles borgermester Bernard Kolélas. Kampene pågikk i første omgang til oktober, da Sassou-Nguesso grep makten og avsatte Lissouba, som gikk i eksil i Burkina Faso. Sassou-Nguesso overtok presidentembetet og kunngjorde en overgangsperiode på rundt tre år før valg ville bli avholdt.

Borgerkrigen i Republikken Kongo (Brazzaville) foregikk delvis parallelt med krigen i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo (Kinshasa), og i begge konfliktene deltok utenlandske aktører. Under krigen i Republikken Kongo i 1997 mottok Sassou-Nguesso avgjørende støtte fra Angola, både med regulære tropper og flystøtte. Lissouba fikk støtte fra den angolanske opprørsbevegelsen UNITA, samt fra spesialstyrken til tidligere president Mobutu Sese Seko i DR Kongo. Flere av leiesoldatene som hadde kjempet for Mobutu, blant annet fra Belgia, Frankrike, Kroatia og Ukraina, deltok også på Lissoubas side. Sassou-Nguesso mottok politisk støtte fra flere land i Afrika. Tsjad sendte tropper; flere land bidrog med våpen. Mot slutten av kampene i 1997 deltok også enheter fra den nye regjeringshæren i DR Kongo på Lissoubas side. Det er anført at det var den angolanske støtten, særlig med jagerfly, som avgjorde krigen i Sassou-Nguessos favør. Anslagsvis 10 000–15 000 mennesker døde; store deler av hovedstaden ble ødelagt og en stor del av innbyggerne flyktet fra byen. I 1999 ble Lissouba dømt til 20 års fengsel in absentia. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner fastslo at alle sider i konflikten var ansvarlig for grove brudd på menneskerettighetene, deriblant vilkårlige henrettelser, tortur og omfattende bruk av voldtekt.

Borgerkrigen hadde politiske røtter, men gav seg vel så mye etniske utslag, og de ulike militsene tok livet av sivile på grunnlag av etnisk tilhørighet. Sassou-Nguessos styrker hadde sin base nord i landet, mens Lissouba samlet sin støtte vesentlig i sør.

Et nasjonalt forum vedtok i 1998 en midlertidig grunnlov, hvoretter president Sassou-Nguesso kunngjorde at Kongo skulle vende tilbake til et demokratisk styresett i 2001. Forumet valgte også et midlertidig parlament, Conseil national de transition (CNT). Sammenstøt mellom militsgrupper fant sted 1998–99, både rundt hovedstaden og i deler av innlandet, til en fredsavtale ble inngått etter megling fra Gabon i 1999. Året etter ble borgerkrigen erklært over. Militssoldater ble demobilisert og tilbudt amnesti, og en nasjonal dialog ble gjennomført forut for valgene, avholdt 2002. Presidentvalget ble vunnet av Denis Sassou Nguesso, og hans tilhengere fikk rent flertall i parlamentet; over hundre partier deltok i parlamentsvalget, størst ble PCT. Fredsavtale til tross, væpnede sammenstøt fortsatte gjennom 2002, vesentlig i form av angrep fra ninja-militsen, til en ny fredsavtale ble inngått mellom ninja-militsen og regjeringen 2003. Også denne ble brutt, og det kom til kamper mellom ulike militsfraksjoner.

Republikken Kongo tilhørte tidligere de radikale stater i Afrika og hadde i 1980-årene gode forbindelser til Sovjetunionen og Cuba. I 1980-årene forbedret Kongo forholdet til sine mer konservative naboland Gabon, Kamerun og DR Kongo. Landet knyttet også forbindelser til Israel og Marokko. Kongo spilte en aktiv rolle i forhandlingene som førte frem til en avtale om kubansk tilbaketrekking fra Angola og selvstendighet for Namibia; den såkalte Brazzaville-avtalen.

Forholdet til Angola ble satt på prøve under borgerkrigen i 1990-årene, da angolanske styrker støttet Denis Sassou Nguessou; Angola beskyldte Lissouba-regjeringen for å støtte den angolanske opprørsbevegelsen UNITA samt separatister i Cabinda-enklaven. I 1999 gikk statsoverhodene i de to Kongo-statene og Angola sammen om en felles politikk for å håndtere konflikten i sine respektive land, og inngikk en samarbeidsavtale. I 1998 hadde Republikken Kongo og DR Kongo inngått en ikke-aggresjonsavtale. Republikken Kongo bidro i 2003 med militære styrker i den flernasjonale afrikanske fredsstyrken til Den sentralafrikanske republikk.

Kongo har hatt et særlig tett forhold til den tidl. kolonimakten Frankrike, som er den langt største økonomiske samarbeidspartner, både for handel og utviklingshjelp. Det er også vesentlig franske interesser som står bak landets betydelige oljeutvinning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.