Asyl betyr et fristed mot forfølgelse. Utlendinger som frykter for å bli forfulgt i sine hjemland kan få asyl i Norge dersom de oppfyller vilkårene for det.

For å få asyl må man oppfylle vilkårene for å bli anerkjent som flyktning. Som hovedregel må personen ha en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av ens rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av ens politiske oppfatning. Personer som av andre grunner står i fare for å bli utsatt for dødsstraff eller tortur om de reiser tilbake til hjemlandet kan også anerkjennes som flyktninger.

Denne flyktningedefinisjonen følger av flyktningekonvensjonen artikkel 1 A som er gjengitt i utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a). Den består av en rekke vilkår som alle må være oppfylt.

I 2014 søkte 11 480 personer beskyttelse (asyl) i Norge. Blant disse var 1 204 enslige mindreårige asylsøkere. 7 300 asylsøkere fikk realitetsbehandlet asylsøknaden i Utlendingsdirektoratet i 2014, og 4 900 fikk bli i Norge. Flyktningekrisen i Europa i 2015 har medført langt flere asylsøkere enn tidligere år. I 2015 søkte 31 450 søkt asyl i Norge per september. 

I forbindelse med den store grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014 forelå det et forslag om å grunnlovfeste asylretten i Norge. Det var flertall for forslaget i Stortinget, men det fikk ikke 2/3 flertall og ble derfor ikke vedtatt.

Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt. Asyl gis normalt ikke til dem som har begått forbrytelser rettet mot menneskeheten, krigsforbrytelser, forbrytelser som tar sikte på å forstyrre den internasjonale fred, og forbrytelser som øver brudd på FN-paktens mål og prinsipper. Det viktigste element i asylrett er at den mottagende stat plikter å avstå fra å utlevere vedkommende til en stat der han kan ventes å bli forfulgt. De fleste utleveringsavtaler unntar da også som regel uttrykkelig politiske flyktninger fra utlevering.

Spørsmålene om asylrett er omhandlet i flyktningekonvensjonen av 1951. Asylrett er også nevnt i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 og i FN-erklæringen om territorialt asyl av 1967. Ingen av disse er imidlertid juridisk bindende.

Med den nye utlendingsloven av 2008 ble retten til å få beskyttelse (asyl) utvidet til også å gjelde personer som står i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling, men som ikke oppfyller vilkårene for å få flyktningestatus etter flyktningekonvensjonen artikkel 1 A. Det følger av lovens § 28 første ledd bokstav b) at også denne gruppe asylsøkere har rett til beskyttelse (asyl). Dette er personer som omfattes av non refoulement-regelen i flyktningekonvensjonen art. 33 og lovens kap. 9, og er vernet mot utsendelse fra riket. 

Vurderingen av om søkeren oppfyller vilkårene for flyktningestatus eller beskyttelse etter non refoulement-regelen er helhetlig og sammensatt. Utgangspunktet er en vurdering av søkerens egen forklaring og troverdigheten av denne. Forklaringen blir sammenholdt med innhentet informasjon om forholdene i hjemlandet (landinformasjon).

Det tradisjonelle utgangspunktet har vært at søkeren må sannsynliggjøre fremtidig risiko for forfølgelse ved retur. Terskelen er i dag i tråd med håndboken til FNs høykommissær for flyktninger senket slik at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt. Er det tilstrekkelig fare for at en søker vil bli drept ved retur – eksempelvis 10 % sannsynlighet – skal det være tilstrekkelig. Er det risiko for særlig alvorlige reaksjoner, senkes faregraden som kreves i forhold til mildere reaksjonstyper.

Dersom det etter at man har foretatt en helhetlig vurdering av de faktiske forhold fortsatt er tvil om det foreligger tilstrekkelig høy faregrad eller om de påberopte forhold kan legges til grunn, skal denne tvilen komme søkeren til gode. Det er kun den fornuftige saklige begrunnede tvilen som skal tilgodeses søkeren, ikke enhver teoretisk oppkonstruert tvil.  

Asylsøkere må søke om beskyttelse (asyl) i riket eller på norsk grense. De kan ikke bortvises eller utvises selv om de ankommer riket uten visum eller gyldig tillatelse, eller selv om det foreligger andre grunner til bortvisning eller utvisning.

Søknaden fremsettes for politiet, jamfør lovens § 93. De nærmere reglene for saksbehandlingen av søknaden følger av lovens kap. 11 og utlendingsforskriften. Det tas fingeravtrykk og det gjennomføres asylintervju av vedkommende. Søkeren får tilbud om innkvartering i asylmottak og gis tillatelse til å arbeide etter lovens § 94 frem til søknaden er endelig avgjort.

Når søknaden er registrert, kan den deretter bli vurdert som en mulig Dublin-sak eller bli behandlet som en ordinær asylsak. Dersom den ikke blir behandlet som en Dublin-sak, vil den videre behandling i stor grad avhenge av hvilket hjemland søkeren kommer fra.

Dersom søkeren kommer fra et gruppe 1-land (vestlige land, de fleste søramerikanske og østeuropeiske land mv.), vil søknaden i de fleste tilfeller bli ansett som åpenbart grunnløs og bli hastebehandlet.

Dersom søkeren derimot kommer fra et gruppe 2-land, anses han som hovedregel som en reell asylsøker idet situasjonen i hjemlandet som hovedregel vil være til hinder for retur. Hvilke land som står på denne listen avhenger av en konkret vurdering til enhver tid.

Land som Somalia, Afghanistan og Nord-Korea er omfattet per dags dato. Gruppe 3-land er øvrige land der menneskerettighetene er lite ivaretatt, men hvor den generelle situasjonen ikke er til hinder for retur. Her er det uvisst hvilket utfall søknaden vil få.

Utlendingsdirektoratet fatter vedtak i første instans. Avslag kan påklages til Utlendingsnemnda.

Ved innvilget søknad om beskyttelse (asyl), gis flyktningen oppholdstillatelse med rett til fornyelse etter lovens § 61. Det innebærer at det etter tre års oppholdstid kan gis permanent oppholdstillatelse etter § 62. Se oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse.

Det følger av første asyllandsregelen at en søker ikke selv kan velge hvilket land som skal behandle søknaden om asyl. Det er nedfelt i lovens § 32 første ledd bokstav d) at dersom søkeren har tatt opphold i et land eller i et område der han ikke var forfulgt, plikter han å søke om beskyttelse der dersom hans søknad ville ha blitt realitetsbehandlet. Denne regelen følger av internasjonal praksis, men er ikke traktatfestet på generell basis.

For land som har tiltrådt Schengen-samarbeidet gjelder Dublin-forordningen som bestemmer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsaken i Schengen-området. Det følger av lovens § 32 første ledd bokstav b) at dersom søkeren kan tilbakesendes til et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, skal han sendes dit.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.