forskjellsbehandling, vanligvis i betydningen å behandle noen mindre gunstig enn andre. Ordet brukes oftest for å betegne en usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av andre individer, etniske grupper, nasjonaliteter, religiøse samfunn osv., ut fra følelsesmessige eller tradisjonelle holdninger. Dette gjenspeiles i begreper som f.eks. rasediskriminering, kjønnsdiskriminering.
Diskriminering kan også bestå i en positiv forskjellsbehandling for å utjevne eksisterende forskjeller, f.eks. ved preferanse av kvinner i mannsdominerte yrker. I land som USA har det også vært praktisert positiv diskriminering av etniske minoriteter, bl.a. gjennom kvoteordninger for opptak ved høyere læresteder. Disse bestemmelsene har imidlertid vært sterkt omdiskuterte.
Rettsregler
I Norge ble det i 1970 som resultat av et initiativ fra FN vedtatt straffebestemmelser (straffeloven av 1902 §§ 135 a, 349 a) rettet mot rasediskriminering o.l. (se rasisme). I 1981 ble disse utvidet til også å gjelde diskriminering pga. seksuell legning. Se også likestillingsloven. I NOU 2002: 12 er det lagt frem et utkast til en generell lov mot etnisk diskriminering.
Arbeidsforhold. Nye regler som forbyr diskriminering i alle deler av arbeidsforholdet er innarbeidet i arbeidsmiljølovens §§ 54A flg., i kraft fra 1. mai 2004, og forventes videreført i arbeidslivsloven. Tidligere satte aml. § 55 A forbud mot visse former for diskriminering ved ansettelse. De nye bestemmelser retter seg altså mot alle deler av arbeidsforholdet; fra utlysning av stilling, til ansettelse, intervjuer, forfremmelse, permisjoner, oppsigelse osv. Forbudet retter seg nå mot diskriminering på grunn av kjønn, religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemning og alder. Forskjellsbehandling som har et saklig formål, som ikke er uforholdsmessig inngripende, og som er nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke, er likevel tillatt. Alle disse tre vilkår må foreligge samtidig. Overtredelse av arbeidsmiljølovens diskrimineringsforbud kan medføre erstatning for såvel økonomisk tap som ikke-økonomisk tap (oppreisning; «tort og svie»).
Diskriminering på grunn av kjønn reguleres av likestillingslovens regler. Diskriminering på annet grunnlag vil kunne være i strid med det generelle saklighetskravet i arbeidsforhold, f.eks. om arbeidsgiver bare skulle gi lønnstillegg til ugifte og ikke til gifte arbeidstakere. Dessuten følger et helt generelt likebehandlingskrav av menneskerettsloven av 21. mai 1999 og de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Se også yrkesforbud.
I husleieforhold er rasediskriminering ikke straffbart, dersom det dreier seg om privat uleie av bolig slik at utleie ikke skjer ervervsmessig, jf. strl. § 349 a. Formidling av privat utleie med slikt vilkår er heller ikke ansett straffbar, jf. Rt. 1999 s. 1192.
Diskriminering som sosiologisk begrep
Enkelte sosiologer har hevdet at diskriminering, i den allmenne betydningen å gjøre forskjell på, i utgangspunktet ikke bør kriminaliseres. All samfunnsdannelse bygger på oppfatninger om forskjeller mellom dem som er medlemmer og dem som ikke er medlemmer av et fellesskap, også i den forstand at medlemskap skal oppfattes som positivt belønnende i forhold til det å stå utenfor. Selv om moderne rettferdighetsprinsipper oftest går ut fra at forskjellsbehandling bare er akseptabel når diskrimineringen er basert på oppnådde og ikke på medfødte egenskaper, gjelder ikke dette i alle sammenhenger.
Men selv om diskrimineringen har sine sosiale funksjoner, kan den like fullt oppleves som smertefull for dem den går ut over. I differensierte samfunn, der gruppetilhørigheter stadig skifter, er det grunn til å vente at kriteriene for sosial tilhørighet, med diskriminerende skiller mellom «oss» og «dem», vil bli mer varierende enn i tidligere samfunn. Dette kan bidra til at forskjellige kjennetegn på sosial diskriminering blir mindre absolutte.
Innen økonomi og handel
Her brukes ordet om fastsettelse av forskjellige vilkår overfor forskjellige bedrifter, personer eller grupper som man har forretningsforbindelse med. Det forutsetter i alminnelighet at den diskriminerende står i en monopolistisk stilling eller på annen måte kan utøve økonomisk makt. Særlig kjent er prisdiskriminering.
Handelspolitisk diskriminering foreligger når et land forskjellsbehandler andre land i sin utenrikshandel, f.eks. ved å inndele tollsatsene slik at et land kan oppnå lavere toll enn et annet land for tilsvarende vare, eller ved importforbud, lisensiering og importkvotefordeling. Denne formen for diskriminering var alminnelig i 1930-årene og etter den annen verdenskrig. Diskriminering kan også praktiseres for eksporten, ved kapitaloverføringer og i valutapolitikken.
Gjennom internasjonale forhandlinger innen GATT (fra 1995 Verdens Handelsorganisasjon) har man søkt å utvikle en friere verdenshandel og begrense handelspolitisk diskriminering. Innen EU ble et indre marked (med bl.a. avvikling av de tekniske handelshindringer) innført 1993. Ved Norges tilslutning til EØS-avtalen 1994 er også Norge forpliktet til ikke å forskjellsbehandle aktører fra ulike EØS-land innen områder som arbeid, kapitaloverføringer og vare- og tjenesteomsetning.
Om diskriminering innen sjøtransport, se flaggdiskriminering.