Egypt – Oldtidsrike i det nordøstlige Afrika

Egypt I (kart, oldtiden) (bilde)

Egypt – Oldtidsrike i det nordøstlige Afrika, Egypt I, Det gamle Egypt, oldtidsrike i det nordøstlige Afrika, i Nildalen, grenset til Middelhavet i nord og mot Nubia i sør. Man regner med at det gamle Egypt eksisterte fra ca. 3100 f.Kr. og i alle fall frem til den greske erobring 332 f.Kr. I enkelte av avsnittene nedenfor er kronologien ført frem til romernes erobring år 30 f.Kr. For senere utvikling, se landartikkelen om det moderne Egypt. Se også egyptologi.

Navnet. Vår betegnelse «Egypt» kommer fra det greske Aigyptos gjennom latin. Etymologien er uviss, men kan være avledet av det egyptiske navnet på Memfis, «Hikuptah». De gamle egyptere selv brukte ulike navn på landet. Vanlig var «det svarte og det røde (land)», som viste til Nildalens svarte jord og til ørkenens rødfarge.

Nok en betegnelse, «De to land», henspeiler muligens på en annen todeling: Øvre Egypt, den sørlige delen av landet (mellom Luxor og Aswan), og Nedre Egypt, den nordlige delen (landet rundt Deltaet), fra dagens Kairo til Middelhavet. Mindre presis er den moderne betegnelsen «Midtre Egypt» (som ofte regnes med til Øvre Egypt) som et navn på området sør for Faiyum og nord for Luxor. Til sammen utgjør Øvre og Nedre Egypt ca. 34 000 km².

Stat og styresett – 1

Næringsliv, natur

Sosiale forhold

Religion

Rekonstruksjonen av det gamle Egypts religionshistorie er problematisk på flere måter. For det første gjennomsyrer religionen alle aspekter av kulturen i en slik grad at den knapt kan beskrives løsrevet og isolert fra resten av den gammelegyptiske sivilisasjonen. Dernest dreier det seg om en så lang periode som over 3000 år. Det knytter seg også betydelige problemer til kildene. For det første er det den offisielle statsreligionen ettertiden særlig har fått kjennskap til, ikke minst den delen som er knyttet til død og begravelse. Forestillinger om livet etter døden spiller en større rolle i egyptisk religion enn i noe annet kjent religiøst system (se Dødeboken, mumie). Når det gjelder religionen til den øvrige del av befolkningen, finnes det relativt få opplysninger. Kildene viser at det i tillegg til de store tempelanleggene har eksistert en rekke beskjedne templer. Disse ble bygd av enkle materialer, og det finnes knapt rester etter dem i dag. Religionen har først og fremst utfoldet seg i ritualene som ble utført i kulten, men disse er i liten grad beskrevet i kildene.

Gudelæren

Det gamle Egypt forbindes først og fremst med sine guder, i mindre grad med myter. Det finnes imidlertid ingen sammenhengende, helhetlig fremstilling av gudelæren i egyptisk religion, heller ingen fullstendige myter om enkeltguder. Alle opplysninger finnes spredt i en rekke tekster, først og fremst pyramidetekster og gravskrifter (Dødeboken), der det i ulike sammenhenger henspilles på de forskjellige gudene. De mange kildene til den egyptiske religionshistorien som finnes i den klassiske litteraturen, har begrenset historisk verdi og må brukes med forsiktighet.

Det har vært gjort flere forsøk på å klassifisere de egyptiske gudene i grupper. F.eks. har en skilt mellom lokalguder og universalguder, eller en har ordnet gudene etter funksjoner. Slike kategoriseringer har imidlertid øvet vold på mangfoldet og kompleksiteten i den egyptiske gudeverdenen (som dessuten gjennomgikk en lang utvikling) og kan bare gjennomføres konsekvent for noen få guders vedkommende.

Egypt var gjennom hele sin historie polyteistisk, der skaperguden stod øverst i hierarkiet. Ifølge den heliopolitanske skapelsesteologien kom sol- og skaperguden Atum (fra 4. dyn. kalt Re) til syne på urhaugen fra Nun ('avgrunnen'). Gjennom masturbasjon skaptes de første to guder Shu ('luft') og Tefnut ('fuktighet'), som avlet gudene Geb ('jord') og Nut ('himmel'). Fra disse igjen kom gudeparene Osiris og Isis samt Set og Neftys. Falkeguden Horus, som er den eldste riksgud i Egypt, spilte en viktig rolle gjennom sin tilknytning til kongen; han fremstilles som sønn av Isis og Osiris. I Memfis var skaperguden ikke Re, men Ptah. Ved hans side stod gudene Apis og Sokar og gudinnene Sachmet og Nefertem.

En rekke guder og gudinner var særlig relatert til kvinnenes verden, enten gjennom ulike beskyttelsesfunksjoner eller ved at de gav uttrykk for kvinnelige egenskaper. Særlige kvinneguder var moder- og beskyttelsesgudinnene Isis, Neftys og Mut og løvinne-og legegudinnen Sachmet. Guden Bes og gudinnene Taweret (Toeris), Heket, Ipet og Meschenet beskyttet gravide og fødende kvinner. Hathor, Bastet og den vestsemittiske gudinnen Kadesj var kjærlighetsgudinner.

I egyptisk teologi spiller ka, et uttrykk for livskreftene, og ba, som bl.a. uttrykker guddommens tilsynekomst og tilstedeværelse, en stor rolle. En annen viktig forestilling er maat, et uttrykk for verdensordningen. Maat kan også opptre personifisert som en gudinne.

Historisk utvikling

I den eldste tiden (før 3000 f. Kr.) var den egyptiske religionen kjennetegnet ved en rekke lokalguder, oftest i dyreskikkelse (f.eks. løve, okse, falk), men også fremstilt som planter eller forskjellige andre gjenstander. Ved overgangen til historisk tid blir det vanlig å fremstille gudene i menneskeform (antropomorfisering). Dette gjaldt også for naturguder som jordguden Geb, luft- og lysguden Shu og himmelguden Nut. Noen guder har vært fremstilt i menneskeskikkelse fra de tidligste tider (f.eks. Ptah).

Opprinnelig synes mange av de egyptiske gudene å ha vært knyttet til bestemte steder, men etter hvert som enkelte av disse utviklet seg til viktige byer, ble flere av lokalgudene snart dyrket over store deler av Egypt. Ofte skjedde det en sammensmeltning av flere guder da de viktigste gudene opptok i seg egenskaper og funksjoner etter guder som ble fortrengt.

I løpet av Det gamle riket fører stridigheter rundt tronfølgen til at kongens makt minskes. Etter midten av det 3. årtusen f.Kr. svekkes forestillingen om gudekongen, som tidligere hadde spilt en helt sentral rolle. Solguden Re, opprinnelig lokalguden i Heliopolis, får større makt. Etter hvert erstatter solkulten helt den tidligere gudekongetroen.

Noe senere (5. dynasti) skjer det nok en viktig endring med innføringen av vegetasjons- og underverdensguden Osiris. Osiris fortrengte etter hvert Anubis, en annen underverdensgud. Osiris-kulten fikk i senantikken utbredelse over hele middelhavsområdet, og ble gjennom dette den best kjente av alle egyptiske guder.

Rundt begynnelsen av det 11. dynasti dukker en ny gud opp i den thebanske gudelære, Amon. Ved thebanernes maktovertagelse fikk Amon stor utbredelse, og da Theben ble hovedstad i det økonomisk blomstrende 18. dynasti, ble Amon rikets hovedgud. Amonkulten beholdt sin makt mer eller mindre sammenhengende til assyrernes ødeleggelse av Theben i 664 f.Kr, da Amons posisjon ble overtatt av Osiris.

Rundt 1600 f.Kr. gjorde hyksos-herskerne krigs- og uværsguden Set til hovedgud. Med thebanernes utdrivelse av hykosherredømmet ble Amon gjeninnført som riksgud, og med tiden ble denne guden mer og mer dominerende.

Amenhotep 4s forsøk (rundt 1360 f.Kr.) på å knuse alle gudestatuer og gjøre Aton (solskiven) til landets eneste gud, med særlig front mot den thebanske Amonkulten, ble et kort intermesso. Det dreier seg om en politisk markering og et forsøk på å sluse alle resurser inn i ett religiøst system, kontrollert av kongen. Etter 1300 faller Atonkulten, og Amondyrkelsen gjeninnføres.

Et særlig fenomen i egyptisk religion utgjør de semittiske gudene som fikk fotfeste i landet etter at det 18. dynastis mektige herskere gjennom sine felttog fikk kontakt med utenverdenen. Fra ramesside-tiden dyrkes jakt- og krigsgudinnen Anat, fra Amenhotep 2s tid krigsgudinnen Astarte. Astarte, som innordnes i panteon som Sets hustru, og som i Memfis opptrer som Ptahs datter, ble dyrket helt ned i hellenistisk tid. Også de vest-semittiske krigsgudene Baal og Resjef ble dyrket i Egypt.

Under ptolemeerne spilte religionen en større rolle enn noensinne og utgjorde selve innbegrepet av egyptisk kultur. Prestene fikk større makt, og templene ble det sted der den egyptiske kulturen overlevde. Gjennom spekulasjoner forsøkte en å forene de mange ulike forestillinger og guder i et storstilt teologisk system som maktet å motsette seg fremmed innflytelse, særlig fra den gresk-hellenistiske gudeverdenen.

Den gammelegyptiske religionen var svært standhaftig. Ikke minst pga. den oppblomstringen som fant sted i romersk tid, holdt den seg flere steder lenge etter at kristendommen hadde fått fotfeste i Deltaet i det 2. århundre. Se for øvrig Egypt II (Det moderne Egypt, religion). Det siste Isis-tempel på øya Philae i Øvre Egypt var aktivt så sent som i det 5. århundre e.Kr.

Språk

Litteratur

Kunst – 1

Musikk – 1

Historie

Dronning Hatshepsuts tempelanlegg ved Dayr al-Bahri ved Theben, fra omkring år 1500 f.Kr.

Allment. Kilder, kronologi

Som en følge av utviklingen innen den før-historiske arkeologien, med sin utstrakte bruk av antropologiske og andre hjelpevitenskaper, har kunnnskapen om det før-historiske Egypt økt betraktelig de seneste tiår. Likevel befinner vi oss bare ved begynnelsen av et omfattende forskningsfelt, og det gjenstår en rekke uoppklarte spørsmål. Også når det gjelder de ca. 3000 år historisk tid (fra før 3100 f.Kr. til Aleksander den stores erobring i 332 f.Kr.) er det vanskelig både å overskue det store materialet og å finne frem til sikre kunnskaper.

Problemene knyttet til en rekonstruksjon av det gamle Egypts historie har særlig sammenheng med kildenes spredte og tilfeldige karakter, men også med det forhold at de gamle egyptere selv ikke hadde noe historiesyn i vår mening av ordet. Det er snarere riktig å kalle dem «ahistoriske». Dateringen av begivenheter (bl.a. spilte kvegtellinger en viktig rolle) ble knyttet til kongenes herskertid, men manglende kunnskaper om når de ulike kongene hersket og overlapping av dynastier har ført til at det ikke finnes noen konsensus om kronologien før det 18. dynasti. «Historieskrivning» i egentlig forstand eksisterte ikke. Det fantes korte annaler for hver enkelt hersker, krigsdagbøker, kongelister, genealogier og spredte biografiske tekster av og om høytstående embetsmenn, men svært lite er bevart i original. Andre tekster, som de konvensjonelle monumentale kongeinnskrifter, er sterkt standardisert og består ofte av ordrett avskrift av eldre tekster. De er følgelig lite egnet som historiske kilder.

Grunnleggende for enhver fremstilling av Egypts historie er inndelingen i 30 (31) dynastier som omfatter hele landets historie i gammel tid. Denne er overtatt fra den egyptiske presten Manetho (3. århundre f.Kr.), hvis historie Aegyptiaka (verket er gått tapt, men er delvis overlevert hos andre forfattere) har dannet et ikke alltid helt pålitelig utgangspunkt for rekonstruksjonen av en egyptisk kronologi. Opplysningene hos Manetho er blitt justert gjennom en sammenligning av de gammelegyptiske kildene med arkeologiske kunnskaper, utenomegyptiske skriftlige kilder som omtaler Egypt og astronomiske data. Foruten inndelingen i dynastier er det vanlig å dele inn i blomstringsperioder med mellomtider.

Egypts historie i gammel tid omfatter Nildalen, Deltaet og den nordøstligste delen av Afrika. I løpet av historien hadde landet internasjonal kontakt (krig, handel, diplomati) med Afrika, Syria, Palestina, Anatolia, Assyria, Babylonia, Persia og Hellas.

Før-historisk og predynastisk tid

Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nil-dalen ihvertfall gjennom 200 000–300 000 år, men bortsett fra spredte funn av redskaper, vet vi lite om den aller eldste jeger- og samlekulturen.

Paleolittisk tid var preget av klimaendringer og var i perioder mer regnfull enn i våre dager. Så vel flora som fauna hadde mange arter som senere døde ut. Det har også vært en viss avskoging i området. Kulturen var en jakt- og fiskekultur med sesonglandsbyer som ble bebodd i korte perioder etter den årlige oversvømmelsen. Utgravninger fra mellom-paleolittisk tid (100 000–50 000 før vår tidsregning) har gitt rike redskapsfunn. De fleste utgravninger er fra yngre paleolittisk tid (21 000–12 000), en svært tørr periode uten mye regn. I Øvre Egypt ble det i denne tiden fanget fisk. Yngste paleolittiske tid 12 000–8000 er fortsatt lite kjent.

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en jordbrukskultur. Det er uklart når overgangen fra matsamling til matproduksjon i det nordøstlige Afrika egentlig fant sted. Som en mulig forutsetning for utviklingen av jordbruket har enkelte pekt på at en klimaendring fra ca. 7000 f.Kr. tillot planter og dyr i det som i dag utgjør Saharaørkenen. Andre har hevdet at det må ha vært en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot dalen og Nilen for å begynne matproduksjon. I neolittisk tid, fra ca. 6000 f.Kr., skjer en langsom befolkningsøkning med spredning av små bondelandsbyer med jordhytter. Overgangen til jordbruk har ikke vært plutselig, men neolittiske og subneolittiske grupper har eksistert side om side. I de såkalte predynastiske kulturer, fra ca. 5000 f.Kr., synes jordbruket å ha slått helt igjennom. Kulturen var fortsatt neolittisk, men kobber har vært sporadisk kjent. Det er gjort rike funn fra de såkalte Naqada-periodene (ca. 4000–3200 f.Kr.). Sen predynastisk tid, Naqada II–III (3600–3200), kjennetegnes ved innvandring av fremmede befolkningselementer, økt metallbruk, og begynnende urbanisering (Hierakonpolis, Naqada). En annen langvarig og viktig prosess som skjedde i løpet av Naqada II–III var den kulturelle og politiske foreningen av Øvre og Nedre Egypt. Dette skapte forutsetningen for den senere egyptiske stat.

Tidlig dynastisk tid (dynasti 1–2)

Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene i de to første dynastier. Ifølge egyptisk tradisjon het den første kongen Menes. Han skal ha grunnlagt Memfis (nær dagens Kairo) som hovedstad. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes er en historisk skikkelse. Selv om de første dynastier varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden, og særlig begynnelsen av Egypts historie ligger i mørke. Overhodet er det en historisk gåte hvordan den spredte landsbybebyggelsen i Nildalen, med visse tilløp til urbanisering, etter 3100 f.Kr. plutselig kunne utvikle seg til en imponerende sivilisasjon med avansert monumentalkunst, arkitektur, teknologi og sosial organisasjon og fremstå som den ledende stormakt i samtiden.

De fleste av våre kunnskaper om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara, Abydos og Buto. Viktig for utviklingen av kongedømmet i de to første dynastier var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret statens og innbyggernes velstand. Kongenavn fra det første dynasti var Narmer, Aha, Djer, Djet, Den. Fra det annet dynasti kjennes bl.a. Khasekhemwy og Peribsen.

Sentralt i de tidligste dynastier stod utviklingen av et kongelig byråkrati. Dette organiserte den landeiende eliten og hadde som oppgave å forvalte den kongelige økonomien. Viktigst var skatteinnsamlingen, men også utenlandshandelen og byggingen av vanningsanlegg for å mestre Nilens oversvømmelser stod under kongens domene. Det samme gjaldt den omfattende byggevirksomheten som fant sted (templer, palasser, gravanlegg og andre kongelige byggverk).

Det gamle rike eller Pyramidetiden (dynasti 3–8)

Gjennom ytterligere konsolidering av gudekongens makt skjedde det i denne perioden en voldsom oppblomstring i Egypt, og riket utviklet seg, sammen med Sargons Akkaderike i Mesopotamia, til å bli den ledende sivilisasjon i verden.

Sentraliseringen av kongemakten til Memfis fikk stor betydning, og kongene ble etter hvert nå identifisert med solguden Re. Egypt var likevel fortsatt isolert i internasjonal sammenheng og levde sitt liv innenfor landets grenser. De eneste kontakter med utenverdenen skjedde gjennom en stadig økende handel, samt ved sporadiske militære konfrontasjoner ved grensene når fremmede forsøkte å trenge inn i landet.

Velstanden ytret seg i en voldsom byggeaktivitet. Monumentalarkitekturen artet seg dels som tempelbygging (f.eks. Ptah-tempelet i Memfis og Re-tempelet i Heliopolis, ingen av dem bevart) og dels som massive pyramideanlegg som ble bygd som gudekongens gravkammer. Fra 3. dynasti stammer trappepyramiden til kong Djoser i Sakkara (delvis restaurert). 4. dynasti utgjør høydepunktet i pyramidekulturen. Hver eneste konge i dette dynasti bygde et pyramideanlegg. Best kjent er Snofrus pyramide i Dahshur og pyramidene til Khufu (gr. Kheops) og Khafre (gr. Khefren) i Giza.

Pyramidene hadde dobbeltfunksjon som symbol på kongens makt og forbindelse med solguden Re (som han senere skulle stige opp til i himmelen) og som kongens grav. Den døde kongen ble identifisert med guden Osiris. Etter gravleggingen ble inngangen forseglet og skjult. I pyramidene levde gudekongen videre etter sin død, og det knyttet seg ulike kultiske aktiviteter og religiøse forestillinger til pyramidene. Tekster på veggene gir viktig informasjon om disse.

Den økonomiske betydningen av pyramideinstitusjonen kan knapt overdrives. Det store forbruk av materialer og arbeidskraft førte til et veldig økonomisk oppsving og en sterk utvikling av det administrative apparatet. Som arbeidskraft ble ikke brukt slaver, men småbønder som ble lønnet med mat- og klesrasjoner.

Etter hvert ble imidlertid den mektige pyramidestaten svekket. Årsakene til nedgangen er mange. Utviklingen av en sterk statsadministrasjon, der ledende embetsmenn ble rekruttert fra velstående familier, førte til at kongens makt ble minsket. Tronstridigheter er bevitnet allerede i det 4. dynasti. Særlig uheldig synes det å ha vært at Pepi 2 (6. dynasti) ble sittende på tronen altfor lenge og synes å ha mistet kontrollen. Med uroen rundt kongehuset ble tilliten til gudekongen svekket. Samtidig ledet problemer med å kontrollere Nilen og nedgang i utenrikshandelen til et sammenbrudd i økonomien. Særlig utslagsgivende ble her at Egypt mistet kontrollen over det nordlige (Nedre) Nubia. Etter hvert kollapset hele infrastrukturen, og det indre forfall utviklet seg til fullt anarki. De 7. og 8. dynastier er overgangsdynastier. Noen regner disse til 1. mellomperiode, snarere enn til den glansfylte pyramidetiden.

1. mellomperiode (dynasti 9–11)

Etter hvert sluttet Memfis å fungere som sete for sentraladministrasjonen, og Egypt ble igjen delt. De 9. og 10. dynastier regjerte fra Herakleopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina) i Midtre Egypt. Selv om dette utgjorde Herakleopolis' storhetstid, finnes ingen egentlige arkeologiske rester fra denne tiden. En lang rekke konger hersket i perioden, men ingen utmerket seg særlig, og makten ble mer og mer fragmentert. Kildene forteller om ustabilitet og hungersnød (det siste var relativt sjeldent i det gamle Egypt). Det 11. dynasti (som fulgte det 8. og i siste halvdel var samtidig med de 9. og 10. dynastier) regjerte fra Theben i Øvre Egypt. Det thebanske dynasti var mer stabilt enn de herakleopolitanske med sine stadige kongeutskiftninger. Pga. Thebens rolle i Egypts senere historie vet vi også mer om denne tiden. Gjennom å beseire det nordlige dynasti i Nedre Egypt maktet herskerne i Theben å gjenforene landet. Dette skjedde under periodens viktigste konge Nebhepetre Mentuhotep 2. Med sin samling av riket kan denne kongen regnes som den egentlige grunnlegger av Det midtre riket.

Det midtre riket (dynasti 12–13)

Med Amenemhet 1s grunnleggelse av det 12. dynasti fulgte en ny oppblomstring for Egypt. For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen fra Theben til en helt ny by, Itj-tawy, nær Memfis, der han bygde pyramider i gammel stil. Til tross for stridigheter innen kongehuset maktet kongen å konsolidere sentralmakten gjennom en reorganisering av nome-systemet. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp.

Den mest markante konge i det 12. dynasti var Sesostris 3 (egypt. Senwosre) som ekspanderte langt inn i Nubia. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var Nubia av stor økonomisk betydning. Også Syria og Palestina kom, gjennom en utstrakt handelsvirksomhet, under egyptisk innflytelse. Egypt hadde imidlertid ikke politisk kontroll over området og ble stadig utsatt for herjingstokter fra bystatene i Palestina. Navn som Jerusalem, Askelon og Sikem nevnes for første gang i egyptiske kilder tidlig i det 2. årtusen f.Kr.

Rikdommen avspeilet seg særlig i en omfattende byggevirksomhet. Som en følge av utviklingen innen handel og administrasjon ble byråkrater og regnskapsmenn de mest innflytelsesrike yrkesgrupper, men det finnes også en rik litteratur fra perioden. Kongemakten ble stadig styrket på bekostning av de lokale herskere, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde gudekonge, ble han nå betraktet som «hyrde» for sitt folk.

Også det 13. dynasti var relativt stabilt, men kongemakten var svak. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende administrasjon ble makten langsomt flyttet over til byråkratiet. Muligens bidrog også den store mengden innvandrere fra Palestina til å svekke sentralmakten. Denne var et resultat av endringer i befolkningsmønsteret i For-orienten etter 1800 f.Kr. Særlig opptrer amorittiske navn. Deltaet ble tett befolket med fremmede befolkningsgrupper. Det 13. dynasti ble mer og mer svekket.

2. mellomperiode (dynasti 14–17)

Med svekkelsen av det 13. dynasti begynte Egypts såkalte 2. mellomperiode. Landet ble mer og mer splittet, og rivaliserende dynastier kjempet om makten. En særlig tildragelse i perioden var de såkalte Hyksos-kongene. Tidligere hadde Egypt stort sett ikke opplevd invasjon av fremmede makter. Nå feiet invaderende horder fra Asia, kalt «Hyksos» (fra egypt. heqa khoswe, 'høvding over fremmede land'), inn over Deltaet og brakte en slutt på det 13. dynastis vaklende styre. Hyksos-fenomenet er fortsatt lite forstått. Samtidig som navnene på lederne er hurrittiske og indoeuropeiske, mener de fleste forskere likevel at det dreier seg om folk av amorittisk opprinnelse. Amorittene spilte i hele middelbronsealderen en viktig rolle over hele Syria/Palestina, og amoritter fra det sørlige Palestina hadde allerede slått seg ned i den nordøstlige delen av Deltaet. Utgravninger av Hyksos-steder røper en materiell kultur som like gjerne kunne vært i Palestina som i Egypt. Det politiske bildet er komplisert. Det 14. dynasti hadde makten i det vestlige Delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Deltaet. Det 13. dynasti satt fortsatt fast i Itj-tawy. Senere hersket det 17. dynasti i Theben. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på mindre mektige hyksoskonger som etter hvert ble kontrollert av det 15. dynasti. I kaoset benyttet nubierne igjen sjansen til å fri seg fra Egypts overherredømme. I motsetning til de 13. og 14. dynastiers stadige skifte av konger var Hyksos' 15. dynasti relativt langvarig og fikk etter hvert makten over hele Egypt. Det 17. dynasti i Theben vokste seg etter hvert sterkere, og den siste kongen, Kamose, beseiret de fremmede Hyksos-konger. Han ble feiret over hele Egypt som en frigjører.

Det nye riket (dynasti 18–20)

Med den endelige seieren over Hyksos, som hadde hatt makten i Egypt fra rundt midten av det 17. århundre f.Kr., fulgte en ny storhetstid. Etter rundt to århundrer med forfall og splittelse ble Egypt gjenforent under kong Ahmes (Ahmose) 1, grunnleggeren av det 18. dynasti. I hans tid ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor sine grenser, og i løpet av Det nye rikets tid ble landet den viktigste stormakt i Den gamle For-orient. Sammen med Mitanni-riket og Hettitterriket i Anatolia, Assyria, Babylonia og en rekke bystater i Syria og Palestina deltok Egypt på den storpolitiske arena, der det gjaldt å sikre seg kontrollen med handelen og politisk overherredømme. Som svar på trusselen fra utenlandske militærstyrker, og sikkert med erfaringen med Hyksos i fersk erindring, deltok egyptiske hærer i flere felttog og vant viktige slag i Palestina og Syria, der Egypt underla seg en rekke bystater. Hærtogene brakte rikdom til Egypt. Viktig var også ekspansjonen sørover. Nubia ble igjen innlemmet i Egypt, noe som sikret handelsveiene sørover og gav tilgang på gull og andre naturressurser. Kloke konger sikret freden under det 18. dynasti gjennom diplomatiske avtaler og arrangerte ekteskap. Ikke minst gjaldt dette overfor erkefienden Mitanni-riket. Her stod farao Tuthmosis 3 sentralt. Til tross for at mye er blitt ødelagt for ettertiden, vitner mektige byggverk, gravanlegg, kunst, litteratur, samt juridiske og administrative tekster, om Egypts storhetstid i denne perioden.

Den kanskje mest berømte farao fra det 18. dynasti er Amenhotep 4 (Akhnaton), kjent for sitt forsøk på å favorisere solguden gjennom dyrkningen av solskiven Aton. Han bygde bl.a. et kjempetempel i Karnak og etablerte et helt nytt kultsted i Midtre Egypt, kalt Akhet-Aton (mellom Memfis og Theben), dagens Tell el-Amarna. Her er det funnet et meget viktig arkiv, og perioden omtales ofte som «Amarnaperioden». Hans religionsreform ble etter hvert oppfattet som et stort feilsteg og overlevde ikke han selv. Ved hans død var landet i problemer. Etterfølgeren Tut-Ankh-Aton skiftet navn til Tut-Ankh-Amon og flyttet hoffet tilbake til Memfis.

I mellomtiden hadde Hettitterriket overtatt Mitanni-rikets hegemoni og presset sterkt på for å overta den politiske kontrollen i For-orienten. Egypt følte behovet for en sterk militær leder. Ramses 1, grunnleggeren av det 19. dynasti, svarte til kravet. Bl.a. ble solguden Re gjeninnført, og kulten gjort til rikskult etter «Amarna-frafallet». Ramessidene i de 19. og 20. dynastier sikret landet militært, deltok i slag mot hettittene (riktignok med vekslende hell) og konsoliderte Egypts overherredømme i Syria og Palestina. Perioden ble preget av militære seirer, tap og fredsinngåelser, men stort sett maktet Egypt å opprettholde sitt politiske hegemoni. Det ble drevet et utstrakt monumentalbyggeri, bl.a. fikk Memfis en ny storhetstid som rikshovedstad. Blant de best kjente byggverk hører Ramses 2s klippetempel ved Abu Simbel. Interessen for egen fortid blomstret også opp, de gamle pyramideanleggene ble restaurert, og i skrivestuene ble den overleverte nasjonale litteraturen kopiert som aldri før. Det ble også produsert ny litteratur. Egypt ble internasjonal også på annet vis, idet en rekke ulike folkeslag slo seg ned i landet. Mot slutten av perioden ble presset fra utsiden sterkere og sterkere. Farao Mernefta (1223–1213 f.Kr.) måtte kjempe harde slag for å holde libyiske stammer fra å trenge inn i Deltaet. I en seiersstele reist av Mernefta, som nå befinner seg i Kairo, omtales Israel for første gang som et eget land. Særlig under Ramses 3 plages Egypt av de såkalte «sjøfolkene».

3. mellomperiode (dynasti 21–26)

Med 3. mellomperiode befinner Egypt seg igjen i en urolig tid, med stadige maktskifter. I denne perioden vokser også virkelige byer for første gang frem. Libyiske militære ledere (som nedstammet fra etterkommere etter libyiske fanger som Ramses 3 (ca. 1181–1151) hadde latt slå seg ned i militærkolonier over hele landet) bosatte seg rundt slutten av det 20. dynasti i Bubastis i Deltaet, halvveis mellom Tanis og Memfis. De kom til å spille en stadig viktigere rolle, og da den siste kongen i det 21. dynasti døde uten etterkommer, grunnla en av dem, Sheshonk, det 22. dynasti. De 22. og 23. dynastier, med senter i Deltaet, kalles de libyiske, og kongenavn fra perioden røper libyisk opphav (Sheshonk, Osorkon, Takelot). Etter hvert hersket det 22. dynasti over hele Egypt. Med farao Sheshonk 3 (ca. 825–773) i det 22. dynasti er det slutt på et forent Egypt, og etterfølgerne klarte ikke lenger å forhindre fragmentering av den politiske makten. De 23. og 24. dynastier kalles ofte for «det libyiske anarki», idet landet ble splittet i en rekke libyiske småkongedømmer.

Resultatet ble at kusjittene nå presset på nordover. Kusj (i dagens Sudan) hadde, politisk og kulturelt, vært under egyptisk innflytelse siden utgangen av Det nye riket. I mellomtiden var landet vokst til en stat, med hovedstaden Napata (Gebel Barkal ved 4. katarakt), som nå overtok makten både over Nubia og Egypt. Kusjittiske faraoer (Shabaka og Taharka) utgjorde det 25. dynasti, med sete i Memfis. Kusjittenes makt ble brutt av to assyriske erobringsforsøk (667/6 og 664/3 f.Kr.), som drev dem tilbake sørover til Nubia. I tumultene som fulgte i kjølvannet av assyrernes invasjon, kom faraoene i Saïs i Deltaet til makten. Det 26. dynasti kalles den saïtiske renessanse, og med den nye foreningen av hele Egypt var det libyiske anarki endelig brakt til opphør. Kjente kongenavn i perioden var Psammetik og Nekho. Assyrerne måtte gi tapt i forsøket på å erobre Egypt. På denne tiden begynner gresk innflytelse å gjøre seg gjeldende.

Sen-dynastisk tid (dynasti 27–31).

Persertiden 525–332 f.Kr

Det assyrerne ikke hadde maktet, klarte perserne. Etter at disse hadde erobret Lydia og Babylonia, var det bare Egypt av de gamle stormakter som kunne representere noen fare for Perserriket. Perserkongen Kambyses erobret Egypt i 525 f.Kr., og perserne satt med makten i Egypt i to omganger: 525–404 og 343–332 f.Kr. Da kildene er relativt beskjedne, vet vi lite om deres styre i Egypt. Ifølge senere, klassiske kilder, var det et brutalt styre, men mye kan tyde på at dette ikke var tilfelle. Antagelig blandet perserne seg, slik det var vanlig i de landene de underla seg, i liten grad inn i Egypts indre forhold. Perserkongene overtok den egyptiske faraos titler og hans guddommelige status, men ettersom de selv ikke residerte i landet, ble det daglige styre overlatt til guvernører og satraper som, naturlig nok, var mest interessert i skatteinndrivelser.

Gresk-romersk tid

1) Aleksander den store

Den gresk-romerske perioden i Egypts historie innledes med Aleksanders erobring i 332 f.Kr. og avsluttes med Egypts innlemmelse i Romerriket i 30 f.Kr. Mens perserne hadde hatt én guvernør for hele Egypt, innsatte Aleksander to innfødte egyptere som satraper, én for Øvre og én for Nedre Egypt.

2) Ptolemeerne. Kort før Aleksanders død i 323 f.Kr. ble Ptolemeus, sønn av Lagos, en av Aleksanders generaler, satrap i Egypt. I året 304 tok Ptolemaios 1 kongetittel og grunnla derved det ptolemeiske dynasti, som varte i 300 år. I alt 15 gresktalende konger bar det makedonske navnet Ptolemaios. De første ptolemeere var store administratorer, og under deres ledelse fikk Egypt et økonomisk og militært oppsving. Landet ble på ny et kornkammer for nabolandene, papyrusproduksjonen økte, og vanningssystemene ble forbedret. Den bedrete økonomien gav høyere skatter. Residensbyen Alexandria ble et handelssentrum, men fikk også kulturhistorisk betydning som et hovedsete for litteratur og vitenskap. Ptolemeerne drev også en omfattende restaureringsvirksomhet og helrenoverte flere av de gamle byggverkene. Thebaïs, det greske navnet på Øvre Egypt (etter hovdstaden Theben) gjorde opprør mot ptolemeerne i 208–186 og i 88–86 f.Kr.

3) Romerne. Da den mest berømte av alle ptolemeere, Kleopatra, døde, ble Egypt innlemmet i Romerriket av Octavian (Augustus) i år 30 f. Kr. Romerne hadde store troppekonsentrasjoner i landet og holdt Egypt i et fast grep. Alle forsøk på opprør ble øyeblikkelig slått ned. Sør for Egypt oppfattet kongene i Meroë i det sørlige Nubia seg som de gamle faraoenes rettmessige etterkommere. I år 23 f.Kr. sendte de tropper nordover og forsøkte å trenge inn i Egypt. Dette førte til at nedre Nubia ble gjennombygd av romerske militærinstallasjoner som virket som en buffersone mot sør. Etter å ha konsolidert sin makt gikk romerne i gang med å reparere vanningssystemer og å effektivisere administrasjonen. I løpet av kort tid blomstret den egyptiske økonomien på ny, og Alexandria ble den viktigste handelsbyen i det østlige middelhavsområdet. Oppsvinget varte til godt ut i det 2. århundre e.Kr. Romerne førte imidlertid en ren utplyndringspolitikk, og alle pengene gikk til den romerske statskassen. Egypterne selv ble underkuet og utbyttet, og deres kultur og religion nådde et lavmål i landets historie. Også templene ble lagt under romersk kontroll. Mens byene blomstret økonomisk, led landsbygda under uro og bondeopprør. Da Diokletian ble keiser i 284, forsøkte han å bøte på uroen ved å dele Egypt inn i 3 provinser. Etter hans abdikasjon i 305 ble Egypt reorganisert nok en gang. På midten av 4. århundre var stort sett hele Egypt blitt kristnet. Fra 395 ble landet kontrollert fra Bysants. Etter at de islamske hærer i 642 tvang bysantinerne ut av Alexandria, ble Egypt arabisk. – Senere historie, se landartikkel nedenfor om det moderne Egypt.

Kort historisk oversikt

Dynastier