Dagpenger er økonomiske ytelser som utbetales fra den norske folketrygden ved arbeidsløshet.
Man kan få utbetalt dagpenger hvis man har tapt minst halvparten av arbeidsinntekten på grunn av arbeidsløshet. Forutsetningen er at man har hatt inntekter siste år som minst tilsvarer 1,5 ganger grunnbeløpet, eller at samlet arbeidsinntekt de siste tre årene har vært minst 3 ganger grunnbeløpet.
Dagpengene beregnes ut fra inntekt siste år, eller, hvis det gir et bedre resultat, et gjennomsnitt av inntekten i de tre siste årene. Inntekt over 6 ganger grunnbeløpet teller ikke med i beregningen. I tillegg skal eventuelle stønader ved arbeidsløshet, sykemelding og fødsel/adopsjon tas med i beregningsgrunnlaget for dagpenger.
Dagpengene utgjør 2,4 promille av dagpengegrunnlaget og utbetales for fem dager i uken. Dagpengene svarer til 62,4 prosent av inntekten før skatt. Det gis også barnetillegg, som utgjør 35 kroner per forsørget barn under 18 år per dag.
Dagpengene utbetales ikke for de tre første dagene man er arbeidsløs (ventetid). Hvis man selv har sagt opp uten rimelig grunn, eller man selv er skyld i at man har mistet jobben, gjelder det en ventetid på 18 uker.
Dagpenger kan utbetales i til sammen 104 uker (52 uker hvis dagpengegrunnlaget er under 2 ganger grunnbeløpet).
For å ha rett til dagpenger, kreves det at vedkommende er reelt arbeidssøkende. Det betyr at man som hovedregel skal kunne jobbe minst 50 prosent, og at man i prinsippet er villig til å ta et hvilket som helst arbeid hvor som helst i Norge. Mottakere av dagpenger må også være villige til å delta i eventuelle arbeidsmarkedstiltak tilrettelagt av NAV.
Retten til dagpenger faller bort i et begrenset tidsrom hvis den arbeidsløse uten rimelig grunn nekter å ta imot tilbud om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak.
Norge fikk sin første lov om arbeidsløshetsforsikring i 1906. Loven bygget på den såkalte Ghent-modellen, som innebærer at det gis offentlig støtte til frivillige arbeidsløshetskasser i regi av fagbevegelsen. På 1930-tallet fikk mange av disse kassene store økonomiske problemer, og på initiativ av regjeringen Nygaardsvold ble Ghent-modellen forlatt til fordel for en obligatorisk statlig arbeidsløshetsforsikring som trådte i kraft i 1938. Ordningen ble reformert ved en ny lov i 1959, og i 1971 ble ordningen med dagpenger ved arbeidsløshet integrert i folketrygden.
Den maksimale varigheten på mottaket av dagpenger var 21 uker fra 1971. I 1984 ble dagpengeperioden utvidet til 80 uker, og den ble igjen utvidet til 156 uker i 1996, før den ble redusert til dagens nivå på 104 uker i 2002.
Dagpenger er også betegnelse på den «lønnen», kalt innkommanderingstillegg, som soldater får under pliktig militærtjeneste.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.