Inngangspartiet til NAV-kontoret i Arendal av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

sosialhjelp

Skilt med NAV-logoen i Kongsvinger.
NAV-skilt
Av /Shutterstock.

Sosialhjelp er hjelp til personer som er i en vanskelig livssituasjon, og kan blant annet gis i form av penger, råd eller botilbud. Formålet er å bedre levekår og å bidra til sosial og økonomisk trygghet. Kommunene har ansvaret for å gi sosialhjelp, som tilbys ved NAV-kontorene.

Om en person skal få sosialhjelp, vurderes ut fra individuelle behov og livssituasjon. Sosialhjelp er et av de siste sikkerhetsnettene samfunnet har for å fange opp dem som ikke har rettigheter gjennom andre velferdsordninger, og er et av de eldste velferdspolitiske virkemidlene.

Sosialhjelp skal motvirke en rekke sosiale problemer som ikke kan løses av trygdeytelser eller innenfor rammen av noe annet bestående stønadssystem. Den omfatter fem ordninger: økonomisk sosialhjelp, gjeldsrådgivning, annen rådgivning/veiledning, kvalifiseringsprogram og botilbud.

Sosialhjelp er en kommunal tjeneste innlemmet i NAV-organisasjonen. Den skal bidra til at de som har behov for hjelp oppnår et best mulig funksjons- og mestringsnivå og får mulighet til å bli selvhjulpen gjennom arbeid.

Mange forbinder uttrykket sosialhjelp kun med økonomisk stønad, men selv om økonomisk sosialhjelp er en selvstendig ytelse, er økonomiske vanskeligheter ofte en del av et større problemkompleks. Derfor står begrepet sosialhjelp også for andre hjelpetiltak for å nå lovens formål i de enkelte sakene.

Ulike typer sosialhjelp

Lov om sosiale tjenester i NAV (Lov-2009-12-18-131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen) pålegger følgende sosialhjelpstjenester i alle kommuner:

1. Økonomisk sosialhjelp

Økonomisk sosialhjelp kalles også økonomisk stønad, og kan gis som bidrag i form av penger, lån, garanti for lån eller varer og tjenester. I særlige tilfeller hvor det er grunn til å anta at stønadsmottaker ikke vil bruke stønaden etter hensikten, kan det gis stønad i form av varer og tjenester, for eksempel en rekvisisjon for å kjøpe mat og at husleie betales direkte til utleier.

Hvor mye man kan få utbetalt er avhengig av den enkeltes familiesituasjon, antall personer som hører til husholdningen, bosituasjon, og vedkommendes økonomi.

Hovedsakelig gis økonomisk sosialhjelp til:

  • Livsopphold. Dette omfatter grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming. Utgifter til fritidsaktiviteter, telefon, tv, internett, transport og helse- og tannbehandling regnes ofte som en del av livsoppholdet. Staten gir veiledende retningslinjer og norm for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven, men det er opp til den enkelte kommune å følge det eller vedta sine egne veiledende normer for utmåling av økonomiske stønader.
  • Boutgifter. Dette omfatter husleie, kommunale avgifter, strømutgifter, faste utgifter i borettslag, innboforsikring, og betaling av renter på boliglån til nøktern og rimelig bostandard.

Økonomisk sosialhjelp ytes vanligvis etter en individuell behovsprøving til personer som ikke kan sørge for eget livsopphold. Økonomisk sosialhjelp er således aktuelt bare når man ikke kan forsørge seg gjennom inntektsgivende arbeid, formuesmidler, trygdeytelser eller andre offentlige stønadsordninger.

2. Opplysninger, råd og veiledning

Opplysninger, råd og veiledning gis for å bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Hvis NAV ikke kan hjelpe, kan de gi opplysning og råd om å kontakte de aktuelle hjelpeinstanser som kan bistå den enkelte. Dette tilbudet er for alle og er ikke avhengig av om vedkommende har rett til eller mottar økonomisk sosialhjelp. Det kan også fattes vedtak om råd og veiledning der målet oftest er å finne løsninger for å bli selvhjulpen.

3. Kvalifiseringsprogram

Kvalifiseringsprogrammet er et tilbud til de som har levd på sosialhjelp over lang tid og ønsker å komme i arbeid, men trenger ekstra oppfølging for å klare det. Når man deltar i dette programmet, får man utbetalt kvalifiseringsstønad for deltagelse, og man får også trekk i stønaden ved fravær. Kvalifiseringsprogrammet er lovens hovedvirkemiddel for å fremme overgang til arbeid.

Kommunen har ansvaret for å tilby et tilrettelagt kvalifiseringsprogram til personer som ikke kan forsørge seg gjennom arbeid eller andre stønader. Kvalifiseringsprogrammet skal inneholde arbeidsrettet aktivitet på fulltid. Det skal tilpasses hver enkelt, og kan inneholde både arbeidsforberedende tiltak i regi av NAV, andre offentlige tjenester og tid til behandling fra eksempelvis lege, psykolog eller fysioterapeut.

Innholdet avtales i samarbeid mellom kommunen og den som deltar i programmet, og beskrives i en aktivitetsplan. Deltakere mottar kvalifiseringsstønad som utbetales for hver dag man har utført det som står i aktivitetsplanen. Programmet innvilges for ett år om gangen, med en maksimal varighet på inntil 2,5 år i spesielle tilfeller.

4. Økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning

Hjelp gis til å inngå avtale med kreditorer. Hjelpen kan blant annet bestå i å inngå avtale om en nedbetalingsplan, endre lånevilkårene eller betalingsutsettelse. I enkelte tilfeller der det ikke er utsikter til mer inntekt i fremtiden, kan det også vurderes hjelp til gjeldssanering. Mange NAV-kontor har egne gjeldsrådgivere med spisskompetanse. Rådgivning kan også omfatte et realistisk budsjettforslag i forhold til den enkeltes inntekter og råd om for eksempel å redusere forbruket.

5. Botilbud

Midlertidig botilbud, varig bolig, eller leie av kommunal bolig er et tilbud som gis til de som har problemer med å skaffe bolig på grunn av økonomiske, helsemessige eller sosiale forhold. NAV-kontoret kan medvirke til å skaffe bolig på det åpne markedet eller en kommunal bolig, og dersom man har lav inntekt kan det også ytes hjelp til å søke bostøtte.

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig bolig til dem som ikke vet hvor de skal sove neste natt. Midlertidig bolig gis for kort tid av gangen mens man forsøker å skaffe seg et permanent sted å bo. Det er kommunen, og hvilke bomuligheter som er tilgjengelige, som avgjør hva slags midlertidig bosted man får tilbud om.

I større kommuner er midlertidig botilbud ofte hospits som har driftsavtale med kommunen. Kommunen har også kommunale boliger tilgjengelig for dem som er vanskeligstilte på utleiemarkedet. Søknad om kommunal bolig blir vurdert etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er ikke alle som søker som vil ha mulighet til å få kommunal bolig.

Prinsipper for sosialhjelp

Gjennom sosialtjenesteloven av 2009 er et minimum av grunnleggende rettigheter sikret. Loven gir rett til hjelp uavhengig av hvorfor vedkommende har behov for sosialhjelp. Loven forholder seg nøytral til årsaken til den enkeltes støttebehov.

Derimot forholder loven seg ikke nøytral til hvilke avgrensninger og vilkår som skal settes for å få hjelp. Hjelpen er ofte tilknyttet kontroll både før og etter at innvilgelsesvedtak er fattet. Derfor kan NAV be om dokumentasjon på inntekter, utgifter og formue når man søker om hjelp som er behovsprøvd.

Sosialhjelp er ment å være en midlertidig hjelp, og NAV kan derfor stille krav om aktivitet i vedtaket, som kan innebære rett og plikt til å delta i tiltak eller aktivitet for å oppnå målet om å komme i ordinært arbeid og forsørge seg selv. Sosialhjelp skal fungere som et springbrett for å komme videre eller for å overvinne en vanskelig livssituasjon.

Formålet med sosialhjelp

Sosialhjelp skal støtte opp under prinsippet om hjelp til selvhjelp, og disse tjenestene er sentrale virkemidler i bekjempelsen av fattigdom i Norge. Formålet med loven er å fremme overgangen til arbeid. Samtidig skal sosialhjelp gi sosial og økonomisk trygghet og forutsigbarhet, slik at personen kan konsentrere seg om endringsarbeid når basisbehovene er dekket.

Gjennom sosialhjelpetjenestene søker NAV å få aktivitet hos mottakere av sosialhjelp i henhold til rådende sosialpolitikk. Tjenestene skal bidra til sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Sosialhjelp skal være en kortsiktig hjelp i perioder med økonomiske problemer, for eksempel på grunn av tap av arbeid, samlivsbrudd, mangel på bopel og så videre. Noen mottar sosialhjelp over lang tid fordi de blant annet kan ha lave inntekter/trygd som ikke er tilstrekkelig til både livsopphold og boutgifter, og/eller kan det være forhold som trenger tid for avklaring om muligheter for å komme i arbeid eller realisere sine trygderettigheter.

Behovet for sosialhjelp må ikke bare forstås som for lite penger til å dekke primærbehov som mat, klær og bolig. Behovet er preget av ulike kulturer og samfunnet (for eksempel kan hjelp til konfirmasjon eller julefeiring være nødvendig for én familie, men ikke for en annen) og vurderes individuelt – hva som er nødvendig i den enkeltes livssituasjonen. Derfor kan ikke behovet for sosialhjelp oppfattes som noe som er fastsatt én gang for alle.

Historikk

Mens ansvaret for sosiale problemer tidligere var overlatt til familie, kirke og det enkelte sogn, begynte myndighetene på 1700-tallet å sette i verk offentlige tiltak mot fattigdom og sosial nød. Etter 1750 ble det i hvert stift opprettet fattigkommisjoner som skulle treffe bestemmelser om de fattige. I byene ble de plassert i fattighus eller gitt pengebidrag. På bygdene fortsatte legdsystemet. De fattige måtte tidligere flytte fra gård til gård for å få mat og husly, men etter hvert ble det vanlig at de ble boende fast på årslegd. Fra gammel tid fantes også understøttelseskasser på enkelte arbeidsplasser, og på bygdene var føderåd (kår) livsopphold for de gamle.

Moderne sosialpolitikk kan man først snakke om etter innføringen av fattiglovene av 1845. Det ble opprettet fattigkommisjoner med ganske stor myndighet innen den kommunale forvaltning. Sundhedsloven av 1860 og vergerådsloven av 1896 (om barnevern) var nye milepæler i sosiallovgivningen.

Lov om sosial omsorg

Den store reformen av betydning for den kommunale sosialhjelpen kom i 1964 med lov om sosial omsorg, som erstattet lov om forsorgsvæsenet av 1900. Lov om sosialomsorg av 5. juni 1964 trådte i kraft 1. januar 1965 og avløste blant annet fattigloven som den het frem til navneendringen i 1948. Denne loven var ment å være midlertidig, men fikk en levetid på nær 65 år, og beholdt forsorgslovens preg av «offentlig veldedighet» (NOU 1985:18, lov om sosiale tjenester mv.) Denne gangen hadde utredningskomiteen uttalt at «Sosiallovgivning utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig (...)»

Gjennom trygdene har en søkt å dekke flest mulig mot påregnelige nødsituasjoner. Trygdeordningens styrke ligger i den umiddelbare rettighet den gir for dem som fyller de krav trygdene setter for ytelse. Svakheten er blant annet at trygdenes fastlåste rammer gir mangel på elastisitet og tilpasningsmuligheter.

Utredningskomiteen i 1964 mente at det vil oppstå en rekke sosiale problemer som ikke kan løses av trygdene eller innenfor rammen av noe annet bestående stønadssystem. Dette vil særlig være tilfelle i et moderne komplisert samfunn. Det er derfor fremdeles behov for en generell ordning som kan samle opp de tilfeller som ikke kan hjelpes på annen måte.

NAV-reformen

Fram til 2006 var det kommunale sosialkontor som forvaltet loven om sosiale tjenester. Det å motta hjelp fra sosialkontorer ble i dagligtale omtalt som «sosialhjelp» og mottakerne som «sosialklienter».

NAV-reformen ble etablert i juli 2006, med krav om integrert forvaltning eller samordning av tjenester fra arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten. Etter NAV-reformen er det NAV-kontorene som forvalter lov om sosiale tjenester. Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen har offisiell forkortelse NAV.

Bakgrunnen for reformen var i hovedsak at velferdstjenestene ble oppfattet å være lite brukervennlige. Brukere pendlet ofte mellom etater over lang tid. De ble kasteball mellom etater, for eksempel kan en person oppfattes for syk til å få arbeid, men for frisk til å få trygd. NAV-reformens målsetting er å være mer effektiv og se brukernes helhetlige situasjon. Sosialhjelp er nå innlemmet i NAV-organisasjonen.

Utvikling av synet på brukerne

Utvikling i synet på brukeren: Fra passiv og hjelpeløs mottaker til aktiv brukermedvirkning. Holdning og lovgivning er endret siden 1960-tallet for å styrke brukermedvirkning i samhandling mellom brukerne/sosialhjelpsmottakerne og veileder. Figurer fra boka Brukermedvirkning og sosialt arbeid i NAV, Chudasama 2017, Universitetsforlaget.
Illustrasjoner av bruker- og veilederrollen

Det har skjedd et skifte i politikken fra «omsorg» til «deltagelse», og i forkant av NAV-reformen endret politikerne det politiske synet på den «hjelpetrengende» fra den «passive bruker» av velferdsstønader til en «aktiv deltakende aktør» i hjelpeprosessen.

Begrepet brukermedvirkning ble introdusert inn i forvaltningen på 1960- og 1970-tallet, og i 2017 ble det forsterket ytterligere med nye retningslinjer for å pålegge en aktivitetsplikt overfor mottakere av stønad til livsopphold. En rekke tiltak ble lansert, som kvalifiseringsprogram, arbeidsavklaringspenger, lovfestet rett til behovs- og arbeidsevnevurdering samt en aktivitetsplan for aktuelle søkere av sosialhjelp. Alle disse tiltakene forutsetter samhandling mellom en veileder og den enkelte søker av sosialhjelp for å ivareta brukermedvirkning. På denne måten kan søkeren ut fra sine forutsetninger aktivt gis mulighet til å bidra med å utforme tjenestetilbudet som er tilpasset vedkommendes behov.

Utvikling av sosialarbeiderrollen

Kommunestrukturen, slik vi kjenner den i dag, var etablert da lov om sosial omsorg kom i 1964, og kommunene i 1970-årene kunne opprette en egen sosialetat. Til å begynne med var det for få fagfolk til å fylle alle nyopprettede stillinger, men i 1977–1978 opprettet Sosialdepartementet en ny tilskuddsordning for å styrke forvaltningen av sosialomsorgen, både når det gjaldt antall stillinger og utøvernes faglige kvalifikasjoner. I løpet av årene 1977–1981 ble det opprettet nesten 1700 nye stillinger ved sosialkontorene. I disse stillingene ble det ansatt mange sosialarbeidere eller sosionomer. Parallelt med dette startet også utdanningsinstitusjoner å tilby sosionom-/sosialarbeiderutdanning. Etter NAV-reformen tilbyr utdanningsinstitusjoner bachelorutdanning i arbeids- og velferdsfag for å bli «velferdsvitere», som kan jobbe innen velferdsordninger som NAV.

Før NAV-reformen i 2006 var det vanlig å kalle sosialarbeideren «kurator», «saksbehandler», «sosialkonsulent» eller «sosionom». Selve benevnelsen for rollen som saksbehandler gir et bilde på en bestemt virkelighetsoppfatning, hvor det er en sak som skal behandles, og personen kommer i bakgrunnen.

Etter NAV-reformen har sosialarbeidere fått endret sin rolleforståelse fra saksbehandler til veileder, og de skal arbeide med å veilede brukerne til aktiviteter som kan lede mot arbeid. Ved veilederrollen kommer individet i fokus, og saken og dokumentene kommer i bakgrunnen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg