Masnavi er navnet på en vanlig diktform i klassisk persisk skjønnlitteratur. Den har spredt seg til diktning på andre språk, blant annet tyrkisk og urdu. I den arabiske diktningen kalles tilsvarende metrum mozdavej, men er mindre brukt enn masnavi ble brukt i persisk. Det produseres svært få, om noen, masnavier i Iran i dag.
mathnawi
Ordet er en avledning av det arabiske ordet for tallet to. Dette knytter seg til at i denne diktformen opptrer hvert rim to ganger, ikke mer. Det er altså ikke gjennomgående rim. Rimmønsteret kan beskrives som aa, bb, cc, dd og så videre.
Rimmønsteret gjør masnavi-formen (til forskjell fra qasidaen og ghazalen) egnet til å skrive lange dikt. Alle persiske lange, fortellende dikt er laget i denne formen (Thiesen). Masnavi-diktformen er attestert fra 900-tallet, men er antatt å være eldre og også å ha persisk opphav (ikke arabisk som så mange av de andre diktformene).
En svært kjent og relativt tidlig av de bevarte masnavier er Ferdousis Kongeboken fra tidlig 1000-tall. Noe etter dette endret bruken av denne verseformen seg: Den ble i mindre grad brukt til heltefortellinger og i større grad brukt for å formidle romantiske fortellinger og moralske og mystiske ideer. Sanâ’i (død cirka 1130) anerkjennes som den første som brukte masnavi-formen til et sufistisk, didaktisk dikt, Hadiqat ol-haqiqat (Sannhetens hage). Også Attârs og ikke minst Rumis masnavier er sufistiske og svært kjente.
Masnavier har også rytmiske kjennetegn. Hvert halvvers (hemistikk, persisk; mesrâ’ (arabisk lånord)) består vanligvis av elleve stavelser. Dette er kortere enn i qasidaer og ghazaler. Dette legger noen begrensninger på hvilke verseføtter som kan brukes.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.