Sjakk. Brett med brikker i utgangsposisjon.

av Mariano N. Ruiz/Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Sjakk er et strategispill for to personer som spilles på et brett med 8×8 felter, der hver spiller leder hver sin hær bestående av 16 brikker. Spillet er svært populært og utbredt over hele verden både som selskapsspill og profesjonelt konkurransespill, og spilles spesielt mye over internett.

Sjakk er kjent for sin kompleksitet, som har gitt opphav til dype studier av spillet og en omfattende mengde litteratur.

Den første verdensmester i sjakk var østerrikeren Wilhelm Steinitz, som ble kåret i 1886. Regjerende verdensmester er nordmannen Magnus Carlsen.

Spillerne har 16 brikker hver, henholdsvis hvite og svarte. Brikkene har ulik styrke og bevegelighet med startposisjoner på spillerens to nederste rader. Forrest står det åtte likeverdige bønder og bakerst åtte offiserer i fem ulike kategorier (konge, dronning, to tårn, to springere og to løpere). Brettet skal settes opp slik at begge spillere har et hvitt felt nederst til høyre.

Spilleren med hvite brikker starter spillet (partiet) ved å utføre et trekk, altså flytte en av sine brikker til et annet felt. Deretter trekker svart og hvit vekselvis gjennom hele partiet. Motstanderens brikker slås og fjernes fra brettet ved å flytte egne brikker til feltet de står på. Det er ikke tillatt å sette to egne brikker på samme felt.

Motstanderens konge er angrepet og sies å stå i sjakk hvis man kan slå kongen i neste trekk. Spillets mål er å sette kongen sjakk matt (forkortet matt), det vil si å utsette den for et angrep som ikke kan pareres.

Dronningen, tårnet og løperen kalles linjebrikker, og kan flyttes så langt det er uhindret passasje (altså ikke hoppe over andre brikker); dronningen loddrett, vannrett eller på skrå (diagonalt), tårnet loddrett eller vannrett og løperen på skrå. Kongen kan kun flyttes til nærmeste felt: loddrett, vannrett eller på skrå. Det er ikke lov å sette egen konge i sjakk. Springeren er den eneste brikken som kan hoppe over andre brikker. Den flyttes to felt vannrett eller loddrett og deretter ett felt vinkelrett på denne retningen. Bøndene flyttes rett frem, fra utgangsfeltet valgfritt ett eller to felt, senere bare ett felt om gangen. De kan imidlertid ikke slå motstanderbrikker rett foran seg, bare brikker på et av nabofeltene skrått foran.

Rokade er et spesialtrekk hvor konge og tårn flyttes samtidig og forbi hverandre, kongen to felter i retning av tårnet, tårnet til det feltet kongen overskred. Rokade mot kongens nærmeste tårn kalles kort rokade, mot det fjerneste lang rokade. Det er ikke tillatt å rokere hvis kongen eller tårnet er flyttet tidligere i partiet eller det står brikker mellom kongen og tårnet, eller hvis kongen står i sjakk, vil flytte til sjakk eller må passere et felt som er angrepet.

Et spesialslag for bønder kalles en passant, som benyttes når en bonde blir stående rett ved siden av en motstanderbonde, som i trekket før er flyttet to felter frem fra sin startposisjon. Man kan da slå bonden som om den bare var flyttet ett felt frem. Slaget må skje umiddelbart.

Når en bonde når fram til motpartens opprinnelige offisersrad, kan den byttes ut med en valgfri offiser; dronning, tårn, løper eller springer. Dette kalles bondeforvandling.

Hvis kongen står sjakk, må den forsvares i neste trekk ved å slå den angripende brikke, sperre angrepslinjen mot kongen (umulig ved springer- eller bondeangrep), eller flytte kongen unna. Hvis forsvar ikke er mulig, er kongen sjakk matt og partiet tapt. Ofte gir en spiller opp før dette skjer. Vinneren får 1 poeng og taperen 0.

I konkurransesjakk må begge spillere utføre et visst antall trekk i løpet av en bestemt tid, og man kan også tape på overskredet tid uansett stilling på brettet. Vanlig tidsbegrensning er 2 timer per spiller ved starten av partiet, med tillegg på 1 time ved passerte 40 trekk og tillegg på 15 minutter (pluss 30 s per trekk) på de resterende trekk.

Sjakk spilles ofte med mindre tid til rådighet, som lynsjakk, der hver spiller har kun 5 minutter. Til å kontrollere tiden benyttes spesielle sjakklokker, som viser begge spilleres gjenværende tid. Når en spiller har trukket, starter motstanderens klokke.

Et parti kan ende remis (uavgjort) med ½ poeng til begge spillere på flere måter:

  1. Ingen av spillerne har nødvendige brikker til å kunne fremtvinge sjakk matt.
  2. Samme stilling oppstår tre ganger og én av spillerne krever remis.
  3. Spillerens konge står ikke i sjakk, men blir det hvis den flyttes, samtidig som ingen andre brikker kan flyttes. Dette kalles patt.
  4. De siste 50 trekk i rekkefølge fra begge spillere er utført uten bondetrekk eller slag av brikker.
  5. Ved overenskomst mellom spillerne.

For nedskriving av partier betegner man brikkene med deres forbokstav (unntatt bønder) og feltene med deres plass på brettet. De horisontale radene på brettet er nummerert 1–8 og de vertikale linjene er bokstavert a–h. Hvert felt danner dermed et krysspunkt for rad og linje med betegnelser a1 til h8.

Hvis hvit i femte trekk flytter en springer fra f3 til e5 og svart svarer med en bonde fra d7 til d5, noteres det med full notasjon som 5.Sf3–e5 d7–d5, eller som 5.Se5 d5 i den forkortete notasjonen, som er vanligst. Hvis hvit i tillegg for eksempel har en springer på d3, vil trekket skrives 5.Sfe5 d5, for å presisere hvilken springer som flytter. Hvis springeren samtidig slår en brikke, markeres det som 5.S×e5 d5.

Spesialtegn er blant annet † for sjakk, 0–0 for kort rokade, 0–0–0 for lang rokade, ? for et dårlig trekk og ! for et godt trekk.

Når en spiller legger langsiktige planer for utviklingen i partiet, som å forberede et kongeangrep eller legge press på svake felter hos motstanderen, brukes begrepet strategi. Når man derimot beregner konkrete trekksekvenser (varianter) for å se om man kan vinne brikker eller sette sjakk matt, er det snakk om taktikk. Dersom stillingen domineres av taktiske hensyn, altså at det er mange muligheter for at brikker slår hverandre ut og at det er lett å trå feil for spillerne, sier man at stillingen er skarp.

Hovedinndelingen av et sjakkparti er åpning, midtspill og sluttspill. I åpningen utvikler spillerne sine offiserer, og man sier at åpningen er slutt når alle de lette offiserene (løpere og springere) har flyttet ut og kongen er kommet i sikkerhet. Vanligvis rokerer kongen, og beskyttes av en bondemur på raden foran seg. Et hovedprinsipp i åpningen er sentrumskontroll, som innebærer at åpningstrekkene bør ta sikte på å legge press på sentrumsfeltene (d4, e4, d5 og e5). Sentrumsnære brikker kan gjerne gå til flere felter, og lettere bidra på alle deler av brettet. Det gjelder spesielt springere, som bruker lang tid på å forflytte seg lange strekninger.

Sluttspillet karakteriseres av at det er få brikker igjen på brettet, og en vanlig definisjon er at dronningene er ute av spillet. Da må gjerne kongen aktivt med i spill, i motsetning til i midtspillet, der den må beskyttes mot mulige angrep.

Det finnes tusenvis av åpningsvarianter som er studert og spilt utallige ganger av sterke sjakkspillere. En stor del av bøkene skrevet om sjakk omhandler også spesielle åpninger. Navn på åpninger for svart kalles gjerne forsvar. 

Dersom et åpningstrekk innebærer et offer, altså at motstanderen fritt kan ta en brikke uten å miste noen selv, kalles det en gambit.

De to vanligste åpningstrekkene for hvit er 1.e4 (kongebondespill) og 1.d4 (dronningbondespill). Kjente åpninger som kan følge av 1.e4 er blant annet Spansk åpning, Italiensk åpning, Skotsk åpning og Kongegambit, samt Siciliansk forsvar, Fransk forsvar og Caro-Kann forsvar. Etter 1.d4 kan det blant annet bli Dronninggambit, Slavisk forsvar, Nimzoindisk forsvar, Kongeindisk forsvar, Grünfeldindisk forsvar.

En fribonde er en bonde som ikke kan slås ut eller blokkeres av motstanderens bønder på vei til forvandlingsfeltet på andre siden av brettet. En slik bonde blir gjerne spesielt sterk i sluttspillet, siden det da er få offiserer igjen for å stoppe den.

En isolert bonde kan ikke forsvares av egne bønder, og kan derfor lett bli en svakhet.

Dobbeltbønder står på samme linje og er lite fleksible siden den bakerste blir blokkert av den fremste.

En utpost er et felt på motstanderens side av brettet, som er forsvart av en egen bonde og kan brukes av egne offiserer uten at de kan jages bort av bønder.

Et vanlig taktisk motiv er dobbeltangrep. Da angripes to uforsvarte brikker samtidig, og motstanderen vil normalt bare kunne flytte eller forsvare én av disse. Et dobbeltangrep utført av en springer eller bonde kalles en gaffel.

Linjebrikkene (løper, tårn og dronning) kan sette opp en binding på en brikke. Da kan eller bør ikke brikken flytte, siden en mer verdifull brikke som står bak kan gå tapt.

Brikkene tilegnes ofte tallverdier for å lettere kunne avgjøre hvilke avbytter av brikker som er fordelaktig. En bonde har da verdi 1, springer og løper verdi i overkant av 3 (løper ofte marginalt sterkere enn springer), tårn verdi 5 og dronning verdi 9 eller 10. For eksempel kommer det an på stillingen om tårn og to bønder er bedre enn springer og løper, men tårn og en lett offiser er dårligere enn en dronning.

Spesielle spilleformer er simultansjakk, hvor man spiller flere partier samtidig mot ulike motstandere, og blindsjakk, hvor spillerne memorerer stillingen og ikke ser brett og brikker. I postsjakk formidles trekkene via brev eller epost, og partiene kan vare i flere år.

En spesiell sjakkgren er såkalt problemkunst, hvor konstruerte stillinger skal løses ut fra bestemte krav, for eksempel at det skal settes sjakk matt i et oppgitt antall trekk.

Det er utviklet sjakkprogrammer for datamaskiner som har mye høyere spillestyrke enn verdens beste spillere.

Andre spill som har likhetstrekk med sjakk er kinesisk sjakk og japansk sjakk (shogi).

Den eldste kjente forløperen til moderne sjakk er det indiske krigsspillet shaturanga, først kjent fra ca. år 600. Spillet spredte seg østover til Kina og Japan og vestover til Persia og den arabiske verden, der kalt shatranj. På 1000-tallet var dette spillet kjent blant overklassen over store deler av Europa med sin glanstid fra rundt 1250, også i Norge. Spillereglene var noe forskjellige fra moderne sjakk, og brikkene hadde mindre slagkraft. I siste halvdel av 1400-tallet ble nye brikker innført, først i Sør-Europa, og spillet fikk sin nåværende hovedform.

Fra Italia og Spania flyttet sjakkens tyngdepunkt seg til Frankrike og (fra 1840-årene) England, hvor den første internasjonale turnering ble spilt i 1851 med tyskeren Adolf Anderssen som vinner. I 1920-årene ble det tidligere Sovjetunionen verdensledende.

Verdenssjakkforbundet, Fédération Internationale des Échecs (FIDE), ble stiftet i 1924. Det har arrangert VM for nasjonslag (sjakkolympiader) fra 1927, vanligvis hvert annet år. FIDE overtok i 1946 ansvaret for VM og har (vanligvis) hvert tredje år kåret en utfordrer til regjerende mester gjennom et system av geografiske sone- og intersoneturneringer og til slutt en kandidatturnering, som fra og med 1965 ble spilt etter utslagsmetoden.

Fra 1993 ble det kåret to verdensmestere, da regjerende mester og verdens sterkeste spiller, Garri Kasparov, og noen andre brøt ut av FIDE og arrangerte egne VM-kamper. I 1998 forandret FIDE sitt VM-format og kåret mesteren i en utslagsturnering med 128 deltakere, hvor regjerende mester deltok på linje med andre spillere. Slike mestere ble kåret i 1998, 1999, 2000, 2002 og 2004. I 2005 gikk FIDE tilbake til systemet med kandidatmatcher og arrangerte en VM-turnering med åtte spillere, hvor Veselin Topalov fra Bulgaria vant. I 2006 kåret FIDE en forenet mester ved å invitere regjerende «utbrytermester» fra 2000, Vladimir Kramnik (som slo Kasparov), til å møte Topalov, hvor Kramnik vant. I 2007 ble Viswanathan Anand fra India verdensmester i en VM-turnering med åtte spillere. Anand forsvarte i 2008 verdensmestertittelen mot Kramnik, i 2010 mot Topalov og i 2012 mot Boris Gelfand. I 2013 og 2014 vant Magnus Carlsen mot Anand.

Kvinner deltar i sjakkturneringer på lik linje med menn, men FIDE kårer fra 1927 også separate verdensmestere for kvinner. Forbundet utdeler også (fra 1950) spillertitlene stormester, internasjonal mester og FIDE-mester, samt tilsvarende grader for kvinner.

Norges eldste sjakklubb, Oslo Schakselskap, ble stiftet i 1884. Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914 og arrangerer blant annet en årlig landsturnering hvor vinneren av øverste klasse blir norsk mester. Fra begynnelsen av 1980-tallet til omkring 2003 var Simen Agdestein Norges klart sterkeste spiller, som på sitt beste var nummer 16 i verden. Utover 1990-tallet ble flere stormestere utnevnt, blant andre Rune Djurhuus, som i 1991 ble europamester for juniorer. I 2003 ble Magnus Carlsen stormester, kun 13 år gammel. Ivar Bern ble verdensmester i postsjakk i 2006.

I 2009 ble Carlsen verdens høyest rangerte spiller, og med verdensmestertittelen i 2013 ble det klart at han var en av tidenes største sjakktalenter. Med Carlsens fremgang fikk barnesjakken i Norge et tydelig oppsving, og en rekke nye talenter vokste frem. Jon Ludvig Hammer, som i likhet med Carlsen er født i 1990, har nådd omtrent samme nivå som Agdestein. 

Med Carlsens VM-matcher i 2013, 2014 og 2016 økte medieinteressen for sjakk enormt, og samtlige matcher ble i sin helhet dekket av TV-sendinger i blant annet NRK. Medlemstallene i sjakklubbene økte også kraftig. Fra 2013 er turneringen Norway Chess arrangert i Stavangerområdet med en rekke spillere fra verdenstoppen, inkludert Carlsen. Sjakk-OL 2014 ble arrangert i Tromsø, og dette svært omfattende arrangementet bidro sterkt til å gjøre Norge kjent som sjakknasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.