dronninggambit

Varianten er solid for begge farger. Midtspillene man ender i er godt analysert med fokus på bondestrukturen (hvor bøndene står), og hvilke offiserer man bytter av.

Hvit utvikler ofte svartsfeltsløperen (løperen på feltet c1), til feltene f4 eller g5. Svarts stilling er litt mer innestengt på grunn av bondetrekket i trekk 2. Samtidig har svart ingen spesielle svakheter som hvit kan angripe. En god andel av partiene mellom like sterke spillere ender i remis. Når en av sidene vinner, er det ofte på grunn av et vellykket bondebrudd, altså en åpning av stillingen med en bonde så offiserene kan komme i angrep.

Når svart tar imot bondeofferet, må hvit velge mellom å forsøke å utnytte at svarts har gitt opp sentrumskontrollen eller å spille posisjonelt for å vinne tilbake bonden raskt. Siden det er mer posisjonelle spillere som velger dronninggambit, velger de fleste å gå for en posisjonell variant der de sperrer sin egen svartfeltsløper inne, men stopper svarts mest aktive svar. En vanlig trekkrekkefølge i den er som følger:

Om hvit velger å ikke sperre løperen på c1 inne med bonden, så får svart muligheten til å gå raskt til motangrep på sentrum. Da fortsetter åpningen ofte slik:

Den fjerde mest spilte varianten, er at svart flytter springeren fra b8 til c6 i trekk to. Åpningen er kalt opp etter russeren Mikhail Chigorin, som var en sterk kreativ og taktisk spiller for 150 år siden. Svart angriper hvits sentrum direkte med offiserer, men risikerer motangrep. Stormester Aleksandr Morozevitsj har skrevet en bok om chigorins forsvar. Om svart spiller bonde fra feltet e7 til e5 i trekk to, kalles det albins motgambit. Varianten ble kjent etter at Albin Adolf spilte det med svart og tapte mot Emanuel Lasker i 1893. Varianten er i dag spilt av flere aggressive toppspillere, deriblant Jan Nepomnjasjtsjijog Aleksandr Morozevitsj, spesielt når tenketiden er kort.