Spansk åpning, åpningssystem i sjakk oppkalt etter den spanske biskopen Ruy López de Segura, som analyserte åpningen i 1561. Etter trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 oppstår spansk parti etter trekket 3.Lb5. Åpningen er den klart vanligste etter de populære åpningstrekkene 1.e4 e5, og har nesten uten unntak vært brukt av alle store sjakkspillere de siste hundre årene.

Trekket 3.Lb5 er et utviklingstrekk som muliggjør kort rokade for hvit, samtidig som det legger press på sentrum ved å true den svarte springeren på c6. Hvit vil normalt ikke bytte løperen mot svarts springer, siden svart da vil få fordelen av å ha løperparet. Derimot vil ofte løperen via feltet a4 komme til b3 eller c2, hvor den peker mot svarts kongestilling og dermed kan bidra i et angrep.

Det vanligste svartrekket til svart er 3...a6, som kan lede til den rolige og posisjonelle avbyttervariaten etter Lxc6, som Bobby Fischer hadde suksess med. Etter det litt uvanlige 4.La4 b5 5.Lb3 Sa5 har vi den norske varianten, som regnes som litt bedre for hvit på grunn av tiden svart bruker på å vinne løperparet. Blant de utallige variantene som spilles og analyseres er Marshall-gambiten spesielt kjent, der svart ofrer en bonde for å få god aktivitet for alle sine offiserer. Ofte spiller hvit slik at svart ikke får denne muligheten.

I dagens toppsjakk er det solide Berlinforsvaret med 3...Sf6 populært, der hvit har problemer med å finne en fortsettelse som gir fordel fra åpningen. Her blir dronningene ofte byttet av, og et komplisert sluttspill oppstår. Dette forsvaret ble brukt av Vladimir Kramnik da han beseiret Garri Kasparov i deres VM-match i 2000. Berlinforsvaret ble hyppig brukt også i VM-matchen mellom Viswanathan Anand og Magnus Carlsen i 2013. Da bidro en seier som svart til Carlsens seier i matchen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.