graptolitter

Graptolitter er en klasse av kolonidannende små dyr som er relativt vanlige fra kambrium til karbon, men finnes sjelden i dag.

De planktoniske formene spiller en viktig rolle som ledefossiler, særlig i sedimenter fra ordovicium og silur. Det er bare det kitinaktige skjelettet som er bevart, de bløte delene er ikke funnet, men er kjent fra den nålevende bunnlevende Rhabdopleura.

Kolonien består av én eller flere smale (ca. 1–2 mm brede) grener med en indre kanal med en rekke åpninger, theker, langs kanten hvor dyrene satt. Hos de eldste artene er det to slags theker, store autotheker og små bitheker (ved siden av autothekene). Hos de senere formene forsvinner bithekene. De to typene theker betydde antagelig at det fantes både hunn- og hannindivider, men at de senere ble énkjønnete. Hele kolonien vokste ved knoppskyting ut fra et første individ som dannet en spesiell kremmerhusformet theke, kalt en sicula. De eldste graptolittene var mangegrenet, men etter hvert ble grenenes antall redusert; de fleste siluriske slektene hadde bare én gren.

De fleste graptolitter var planktoniske arter som svevde omkring i vannmassene og dermed fikk en stor geografisk utbredelse. Siden de samtidig hadde en rask utvikling og stor variasjon, er de utmerkede ledefossiler. Tidligere trodde man at graptolittene var beslektet med hydroider, men detaljerte studier av skjeletter oppbevart i kalk viser at enkelte arter som levde fastvokst på bunnen ga opphav til de nålevende hemichordatene.

Fossile graptolitter forekommer iblant i kalksteiner (da kan de løses ut med syre og studeres tredimensjonalt), men vanligvis finnes de i svarte, bituminøse skifere (graptolitt-skifere), hvor de er mer eller mindre flattrykte. Hvis de er helt flate, ser grenene ut som løvsagblad eller blyantstreker, men ofte er de delvis fylt med svovelkis (pyritt), som bevarer kolonien mer tredimensjonalt.

I Oslofeltet er de vanligst i den øvre (ordoviciske) delen av Alunskiferformasjonen, i Tøyenformasjonen, Elnesformasjonen og i den siluriske Skinnerbuktformasjonen.