Ordovicium-silur-utryddelsen er en masseutryddelse som skjedde på grensen mellom tidsperiodene ordovicium og silur, for 444-445 millioner år siden. Så mye som 86 prosent av alle arter døde ut, og den regnes som den nest mest dødelige av de fem store historiske masseutryddelsene.
Antakelig er årsaken til ordovicium-silur-utryddelsen endret temperatur og oksygenforhold i havet. Det fantes foreløpig ikke liv på land. Utryddelsen skjedde i to faser, der den første innebar en nedkjøling og den andre en oppvarming og havstigning. Noen havområder opplevde episoder med oksygenmangel.
Andre årsaker til utryddelsen kan ikke helt utelukkes, som vulkanisme eller gammastråling, som kan ha skadet ozonlaget og førte til økt UV-stråling.
Ordovicium-silur-utryddelsen var den første av de fem store historiske masseutryddelsene, og den største som har skjedd, nest etter utryddelsen ved slutten av permperioden.
Den første fasen av masseutryddelsen var særlig skadelig for organismer som levde fritt i vannmassene (nekton og plankton), og mange graptolitter døde ut. I den andre fasen gjorde oppvarmingen det vanskelig for kaldtvannsspesialister, og konodontene ble hardt rammet. Totalt døde omtrent 86 prosent av alle marine (havlevende) arter av virvelløse dyr ut. På slektsnivå er tallet 49-61 prosent og for familier omtrent hvert fjerde.
Ordovicium-silur-utryddelsen kan blant annet observeres i Oslofeltet.
Tidligere i ordovicium opplevde livet i havet en voldsom oppblomstring, og utryddelsen gjorde at mange av disse artene døde ut.
Livet kom seg igjen i den påfølgende tidsperioden silur, da blant annet beinfisk med kjever og de første karplantene oppstod.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.