lantan

Lantan finnes ofte sammen med cerium i forskjellige mineraler, for eksempel i orthitt, et ceriumholdig kalsiumaluminiumjernsilikat, ceritt, som er et cerium(III)silikat, monazitt, som er cerium(III)fosfat, med kjemisk formel CePO₄, som inneholder 15–25 prosent lantan, og bastnäsitt, som er et cerium(III)fluoridkarbonat, CeFCO₃, med 8–35 prosent lantan. De to siste mineralene er de eneste som har kommersiell interesse.

Lantan forekommer hyppigere enn mange kjente bruksmetaller som kobber, bly, tinn og sølv.

Lantan reagerer langsomt i tørr luft ved at det dannes et beskyttende oksidsjikt, La₂O₃, på overflaten. Oksidsjiktet skaller av og beskytter ikke mot videre reaksjon. Metallet løser seg lett i fortynnede syrer og korroderer selv i kaldt vann.

I sine kjemiske forbindelser og i vandige løsninger er lantan treverdig. Saltene er fargeløse.

Lantan fremstilles fra anriket monazitt eller bastnäsitt ved å behandle disse med konsentrert svovelsyre og så med vann for å løse sulfatene som dannes. Lantan og andre lantanoider felles deretter som oksalat.

Lantan skilles fra de andre lantanoidene ved ionebyttingsmetoder eller væske–væske-ekstraksjon. Metallet selv kan fremstilles ved elektrolyse av smeltet lantanklorid eller ved reduksjon, for eksempel av lantanfluorid, LaF₃, med kalsium.

Lantan brukes som tilsetning til høytemperaturlegeringer for å forbedre oksidasjonsbestandigheten deres. Det brukes som tilsetning til jern og stål for å fjerne forurensninger av oksygen og svovel. Mischmetall, en blanding av sjeldne jordarters metaller, kan inneholde opptil 25 prosent lantan. Intermetalliske forbindelser, for eksempel LaNi₅, kan løse store mengder hydrogen og derved tjene som hydrogenreservoar.

Lantan ble oppdaget i 1839 av den svenske kjemikeren Carl Gustaf Mosander i et stoff som inntil da var antatt å være rent ceriumoksid. Fordi lantan så å si var skjult i dette, gav han grunnstoffet navnet lantan (Lanthanum).

• lantanforbindelser
• lantanoider
• sjeldne jordarter