lantan

Lantan følger cerium i forskjellige mineraler, f.eks. i orthitt, et ceriumholdig kalsiumaluminiumjernsilikat, i ceritt, som er et cerium(III)silikat, i monazitt, som er cerium(III)fosfat, CePO₄, med 15–25 % lantan og bastnäsitt, som er et cerium(III)fluoridkarbonat, CeFCO₃, med 8–35 % lantan. De to siste mineralene er de eneste som har kommersiell interesse. Lantan forekommer hyppigere enn mange kjente bruksmetaller som f.eks. kobber, bly, tinn og sølv.

Lantan reagerer relativt langsomt i tørr luft ved at det dannes et beskyttende oksidsjikt, La₂O₃, på overflaten. Oksidsjiktet skaller av, og beskytter ikke mot videre reaksjon. Metallet løser seg lett i fortynnede syrer og korroderer selv i kaldt vann. I sine kjemiske forbindelser og i vandige løsninger er lantan treverdig (oksidasjonstall +III). Saltene er fargeløse.

Lantan fremstilles fra anriket monazitt eller bastnäsitt ved å behandle disse med konsentrert svovelsyre og så med vann for å løse sulfatene som dannes. Lantan og andre lantanoider felles deretter som oksalat.

Lantan skilles fra de andre lantanoidene ved ionebyttingsmetoder eller væske–væske-ekstraksjon. Metallet selv kan fremstilles ved elektrolyse av smeltet lantanklorid eller ved reduksjon, f.eks. av lantanfluorid, LaF₃, med kalsium.

Lantan brukes som tilsetning til høytemperaturlegeringer for å forbedre deres oksidasjonsbestandighet. Det brukes som tilsetning til jern og stål for å fjerne forurensninger av oksygen og svovel. Mischmetall, en blanding av sjeldne jordarters metaller, kan inneholde opptil 25 % lantan. Intermetalliske forbindelser, f.eks. LaNi₅, kan løse store mengder hydrogen og derved tjene som hydrogenreservoar.

Lantan ble oppdaget i 1839 av den svenske kjemikeren C. G. Mosander i et stoff som inntil da var antatt å være rent ceriumoksid. Fordi lantan så å si var skjult i dette, gav han grunnstoffet navnet lantan (Lanthanum).