elektroluminescens

Elektroluminescens, prosess hvor et isolerende stoff eller en halvleder sender ut lys når det påvirkes av et elektrisk felt. Effekten ble oppdaget 1936 av G. Destriau og kalles av og til Destriau-effekt.

Ved elektroluminescens går elektrisk energi direkte over til lysstråling uten at det behøver å skje noen varmeutvikling, og dette gir muligheter for å lage en lyskilde med meget stort lysutbytte. Teoretisk regner man med et mulig lysutbytte på over 100 lumen/watt, men foreløpig har man ikke oppnådd stort over 5 lumen/watt, og man har ikke kunnet anvende elektroluminescens til belysning i større målestokk.

Elektroluminescenspaneler for belysning består av et tynt (ca. 0,1 mm tykt) isolerende lag som inneholder et fluorescerende stoff, f.eks. kobbersulfid iblandet sinksulfid. Dette laget er lagt mellom to ledende plater, en glassplate som er pådampet et meget tynt metallbelegg (aluminium) slik at den både er gjennomsiktig og ledende, og en tykkere metallfolie. Mellom platene settes en spenning på 50–500 volt, helst vekselspenning. I det isolerende grenselaget oppstår det så sterke lokale felt at elektroner frigjøres, og det luminescerende stoffet sender ut lys.

Elektroluminescens kan også brukes til forsterkning av lyssignaler. Når lys med kort nok bølgelengde treffer et elektroluminescenspanel som det ikke er spenning over, vil det sende ut fluorescerende lys (se fluorescens). Settes det spenning over panelet, stiger lysutbyttet raskt. Det innkommende lyset frigjør da elektroner som, straks det blir et elektrisk felt, vil forårsake elektroluminescens. I motsetning til vanlig fluorescens blir det da ikke bare absorbert lys av kortere bølgelengde og sendt ut igjen mer langbølget lys, men det avgis også mer energi i form av lys enn det absorberes. Enkelte halvlederdioder sender ut lys når elektroner fanges inn i de positive hull. Effekten kalles injeksjonselektroluminescens eller injeksjonsluminescens og kan nyttes for spesielle tekniske formål.