samarium

Samarium antas å utgjøre 6,6 · 10^–4 vekt prosent av jordskorpen. Grunnstoffet tilhører ceriumgruppen blant lantanoidene og følger cerium i mineraler som monazitt og bastnäsitt, som er de viktigste kommersielle råstoffkilder. Samarium forekommer dessuten i mineraler som orthitt, samarskitt og euxenitt.

Samarium blir fremstilt sammen med de andre lantanoidene. Disse skilles fra hverandre ved ionebyttings- eller væske-væske ekstraksjonsteknikker. Etter separering felles samarium som oksalat, som ved gløding omdannes til samarium(III)oksid, Sm₂O₃. Oksidet reduseres til metall ved å reagere det i høyvakuum og ved høy temperatur med for eksempel barium, cerium eller mischmetall. Under reaksjonen fordamper samarium metall og avsettes i kalde deler av reaksjonskammeret.

Samarium metall er meget uedelt, det løser seg lett i fortynnede syrer og reagerer med vann under utvikling av hydrogen. I kjemiske forbindelser har samarium vanligvis oksidasjonstall +III, men kan opptre i oksidasjonstrinn +II. De treverdige saltene er topasgule, de toverdige rødlige. Samarium(III)oksid er den viktigste samariumforbindelsen.

Samarium blir i legeringer med kobolt brukt i permanentmagneter (SmCo₅, Sm₂Co₁₇ med flere). Det benyttes som dopingtilsetting i optiske materialer innen laserteknologi, i infrarødt absorberende glass, som katalysator ved dehydratisering av etanol med mer.

Samarium ble oppdaget av den franske kjemiker R. E. Lecoq de Boisbaudran i 1879 i mineralet samarskitt, riktignok i form av en blanding av samarium og europium. I 1901 skilte en annen fransk kjemiker, E. A. Demarcy, disse to grunnstoffene fra hverandre og fremstilte rent samarium. Navnet er avledet av samarskitt, som igjen er oppkalt etter en russisk gruvedirektør, oberst V. E. Samarskij, som først fant mineralet i Russland.

• grunnstoff
• metall
• lantanoider