Niels Henrik Abel tegnet i kull av Johan Görbitz 1826. Tilhører Universitetet i Oslo.

KF-arkiv. fri

Niels Henrik Abel, norsk matematiker som regnes som en av matematikkens største begavelser. Som 22-åring leverte han arbeider om femtegradsligninger som plasserte ham blant verdens fremste matematikere. Like fullt slet han med å få anerkjennelse, og var uten stilling i lange perioder av sitt korte voksne liv. Abel døde av tuberkulose da han var 26 år, og noen dager senere kom det tilbud om stilling ved universitetet i Berlin.

Abel utførte arbeider om algebraiske ligningers teori, uendelige rekkers teori og elliptiske funksjoners teori, og er dessuten kjent for det abelske addisjonsteorem, om integraler av algebraiske funksjoner

Abel ble født på Finnøy prestegård i Rogaland,  sønn av Søren Georg Abel. Han vokste opp i Gjerstad, hvor faren og bestefaren var prester; moren var kjøpmannsdatter fra Risør.

I 1815 ble han opptatt på Oslo katedralskole, og her fikk han i 1818 som lærer i matematikk Bernt Michael Holmboe, senere professor ved Universitetet i Oslo. Holmboe oppdaget Abels geni og ledet ham til vitenskapelige studier alt i skoleårene; han var også Abels venn og støtte i alle år.

Da Abels far døde i 1820, etterlot han enke og sine seks barn i vanskelige kår. Abel ble student i 1821, fikk friplass på Regentsen, en universitetsstiftelse for fattige studenter i Oslo, og noen av professorene støttet ham økonomisk; hans sjeldne evner var alt da vel kjente.

Sommeren 1823 reiste han til København for å legge frem noen av sine matematiske resultater for professor Søren Degen; reisepengene, 100 spesidaler, fikk han av professor Søren Rasmusen. I København traff han sin fremtidige forlovede Christine Kemp. I 1824 trådte Abel inn i de store matematikeres rekker med en liten avhandling som han lot trykke privat, og hvor han beviste at femtegradsligninger ikke generelt kan løses ved rottegnsuttrykk.

Våren 1824 bevilget regjeringen ham et statsstipendium på 200 daler, og sommeren 1825 ble dette avløst av et utenlandsstipendium på 600 daler årlig i to år. Sammen med en del unge norske vitenskapsmenn reiste Abel først til Berlin. Her fant han en trofast venn og beskytter i geheimeråd A. L. Crelle, og dette møtet gav støtet til opprettelsen av det kjente matematiske tidsskriftet Journal für die reine und angewandte Mathematik. De første bindene av dette tidsskriftet inneholder en rekke glimrende arbeider fra Abels hånd, og de gjorde ham straks kjent blant verdens matematikere.

Mens Abel var i Berlin, tok Rasmusen avskjed som professor i matematikk, og Holmboe ble utnevnt til den ledige stilling, til Abels og vennekretsens store skuffelse. Våren 1826 fortsatte Abel og hans venner sin reise gjennom Østerrike, Italia og Sveits til Paris. Som en introduksjon til de franske matematikerne hadde Abel ferdigskrevet en avhandling om integraler av algebraiske funksjoner, senere alltid regnet som et av hans mesterverker, og fremla den på et møte i det franske vitenskapsakademi. Bedømmelseskomiteen Augustin Louis Cauchy og Adrien Marie Legendre behandlet den meget likegyldig; manuskriptet forsvant og ble først trykt i 1841, mange år etter Abels død. Imens ventet Abel i Paris så lenge pengene rakk og reiste så til Berlin. I mai 1827 vendte han tilbake til Norge, forgjeldet og sannsynligvis allerede da merket av tuberkulose. Han var uten stilling, og Universitetet foreslo at hans stipendium fra før reisen skulle fortsette, men finansdepartementet sa nei. Allikevel gav Universitetet ham på eget ansvar en mindre støtte.

I denne kritiske tiden begynte Abel å skrive ned sine resultater om elliptiske funksjoner, som ble et fremtredende matematisk emne på 1800-tallet. Dette brakte ham i konkurranse med den unge tyske matematiker Carl Gustav Jacob Jacobi, som med spent oppmerksomhet ble fulgt av verdens matematikere. Omkring nyttår 1827–28 ble Abels stilling lysere ved at han ble vikar for professor Christopher Hansteen ved Universitetet i Oslo og den militære høyskole. Samtidig begynte krefter i utlandet å arbeide for å skape ham en stilling mer verdig hans talent. Crelle forsøkte iherdig å få ham kalt til Berlins universitet; litt senere gjorde en gruppe av franske akademimedlemmer en direkte henvendelse til kong Karl Johan om å utvirke en stilling for Abel.

Abel tilbrakte flere ferier på Froland herregård i Aust-Agder, hvor hans forlovede var guvernante, og julen 1828 kom han der igjen. Men nå slo tuberkulosen voldsomt ut, og etter noen måneders sengeleie døde han den 6. april og ble begravd på Froland kirkegård. Kort tid før sin død sendte han hovedresultatene fra Paris-avhandlingen til Crelle, og noen dager etter hans bortgang kom det beskjed fra Crelle at kallelsen til Berlin var i orden.

Få matematikere har bidratt med så mange nye ideer og teorier til matematikken, og den dag i dag bærer begreper Abels navn. Hans samlede verker er utkommet i to utgaver, i 1839 og 1881.

Et monument over Abel, utført av Gustav Vigeland, ble 1908 reist i Slottsparken (Abelhaugen) i Oslo. I 2002, ble Abelprisen innstiftet.

  • Pesic, Peter: Abels bevis : å løse det uløselige, 2005, isbn 82-92679-00-6, Finn boken
  • Stubhaug, Arild: Et foranskutt lyn, 2. utg., 2000

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.