asteroider - trusselbildet for Jorden

Barringer-krateret i Arizona, USA, har en diameter på 1200 meter. Det oppsto da en nikkel/jern-asteroide med en utstrekning på 45 meter og en masse på rundt 270 000 tonn traff for om lag 50 000 år siden.
Av /Arizona Geological Survey.
Lisens: CC BY NC 2.0

Jorden har blitt truffet av asteroider tidligere og det kan skje igjen.

Hovedmengden av asteroidene befinner seg i det såkalte asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, men fra tid til annen vil kollisjoner eller gravitasjonspåvirkning fra spesielt Jupiter føre enkelte over i baner nærmere Solen. Det er da fare for treff med Jorden. I tillegg finnes det en stor mengde jordnære asteroider, det vil si asteroider som i baner rundt Solen med et perihelium mindre enn 1,3 AU (astronomisk enheter). Tall fra NASA antyder at antallet jordnære asteroider i størrelsesområdet 100–1000 meter kan være rundt 19 500. De fleste av disse har ennå ikke fått banene beregnet.

Jordnære asteroider som har en utstrekning på 140–150 meter og kommer nærmere Jorden enn 7,5 millioner kilometer (omtrent 20 ganger avstanden til Månen) har fått ekstrabetegnelsen «potensielt truende jordnære asteroider».

Potensielle skader

Skadeomfanget ved treff av større objekter er enormt fordi massen er stor og hastigheten høy. Det vil være snakk om hastigheter på 5–30 kilometer i sekundet og typisk 17 km/s for asteroider. En kolliderende asteroide med en utstrekning på én kilometer eller mer vil kunne påføre sivilisasjonen betydelig skade, og objekter så små som 140–150 meter kan gi betydelige regionale ødeleggelser og kanskje drepe millioner av mennesker hvis de skulle ramme en storby.

Historiske treff

Den sikreste indikasjonen på et historisk sett katastrofalt treff er restene av Chicxulub-krateret på den nordlige delen av Yucatán-halvøya i Mexico. Konturene av krateret har en diameter på over 180 kilometer. Det oppsto da et objekt med utstrekning på minst 10 kilometer slo ned for omkring 65 millioner år siden, og hendelsen førte over tid til at ca. 75 prosent av plante- og dyrelivet på Jorden, inklusive dinosaurene, ble utryddet.

Barringer-krateret i Arizona, med en diameter på omkring 1,6 kilometer, oppsto da en nikkel/jern-asteroide med en utstrekning på 45 meter og en masse på rundt 270 000 tonn traff for rundt 50 000 år siden.

Fra nyere tid er Tunguska-hendelsen i Sibir 30. juni 1908 godt kjent. Et objekt på noen titalls meter – en asteroide eller en kometkjerne – eksploderte 5–10 kilometer over bakken og blåste overende noe slikt som 80 millioner trær i et øde skogområde på 2150 kvadratkilometer. Sprengvirkningen antas å ha tilsvart opptil 10 megatonn, det vil si omkring 500 Hiroshima-bomber.

Det er til nå identifisert mer enn 100 kollisjonskratre på Jorden.

Mulige forsvarsmetoder

Muligheten for å avverge et treff er tilstede på sikt, men de realistiske forsvarssystemene som nå studeres vil kreve lang varslingstid – anslagsvis ti år. Årsaken har sammenheng med asteroidenes store masse, som det er vanskelig å flytte på. På den andre siden kan selv en liten baneendring ha stor nok effekt hvis den skjer langt borte fra Jorden.

  • Sprenge asteroiden: Det å ødelegge asteroiden med nukleære sprenglegemer vil kunne bli en siste utvei for asteroider med en utstrekning over én kilometer hvis andre metoder svikter. En sprengning vil resultere i en rekke mindre biter som kan også by på store problemer og som man ikke har kontroll over.
  • Sprengladning ved siden av asteroiden: En mindre sprengladninger et stykke fra asteroiden kan produsere en trykkbølge som kan gi en kortvarig, men tilstrekkelig dytt av asteroiden. En sprengladning på/under overflaten for at utstrømmende, fordampet materiale kan gi en motsatt rettet skyvkraft.
  • Dytte asteroiden: En kraftig dytt kan oppnås ved at et større romfartøy eller en liten asteroide styres til kollisjon, men her kommer størrelsesvurderinger inn i bildet. Teknikken ble på sett og vis demonstrert i 2005, da et kollisjonslegeme fra den amerikanske romsonden Deep Impact slo inn i kjernen på kometen Tempel 1, riktignok for å skaffe informasjon om himmellegemets sammensetning.
  • Gravitasjonstraktor-metoden: Konseptet går ut på å påvirke asteroidebanen ved å bruke gravitasjonskraften som en usynlig megatonn «slepeline». Et stort romfartøy manøvreres nær asteroiden og holdes der. En gjensidig tiltrekningskraft vil føre de to nærmere hverandre, men romfartøyet sørger for å holde avstanden ved hjelp av små rakettmotorer (som må rettes skrått utover for å hindre at drivgassene treffer asteroiden). På den måten vil romfartøyet trekke asteroiden med seg. Ikke meget, men over måneder eller år nok til å endre asteroidens bane i tilstrekkelig grad.
  • Oppvarming: Små krefter over lange tidsrom kan skaffes til veie også på andre måter, for eksempel ved å fly romfartøyer med store speil i formasjon med den innkommende asteroiden. Speilflatene er styrbare og formet slik at de kan reflektere og fokusere sollys på ett utvalgt overflatepunkt. Her vil temperaturen stige raskt, med den følge at materialet fordamper, strømmer ut og gir en svak men kontinuerlig skyvkraft. En tilsvarende effekt kan skaffes med konsentrerte laserstråler. Det å fly i formasjon med en asteroide har vært demonstrert flere ganger, blant annet i 2005 med den japanske Hayabusa på prøvesamlingsoppdrag til Itokawa og senere med den amerikanske Dawn, som i juli 2011 gikk inn i bane rundt Vesta.
  • Andre metoder: Vanlige rakettmotorer eller solkraftdrevne ionemotorer kan festes til asteroiden. En metode går ut på å slynge større mengder materiale ut fra asteroiden med en katapultanordning. En annen metode går ut på å knytte ballast til en roterende asteroide med en line, kan endre massesenteret og dermed banen. Dessuten ett som, ved å dekke deler av asteroiden med metallbelagt, lysreflekterende plast, kan skaffe en liten solseileffekt.

Det er ennå for tidlig å si hvilken metode som vil være mest effektiv, men teknologien er kommet så langt at det for første gang i menneskehetens historie skimtes en mulighet for å gjøre noe med trusselen fra verdensrommet.

Hvor ofte treffer de Jorden?

Størrelse Antatt gjennomsnittlig hyppighet
5 km Hvert 10. millioner år
1 km Hvert 500 000. år
Over 50 m Hvert 1000. år
5–10 m

Én gang hvert år. Eksploderer vanligvis i atmosfæren.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg