Montenegros befolkning

Budva er en mer enn 2000 år gammel by med gresk opphav. Den ligger i det tett befolkede turist- og handelsbeltet langs kysten av Adriaterhavet. Strandforstaden Becici har store turisthoteller.
.
Lisens: fri
Rådhuset i Podgorica, hovedstaden som vokser raskt og er hjem for nesten 25 prosent av Montenegros befolkning. Omlag 52 prosent av innbyggerne er kvinner, som følge av de ekstra utdannings- og jobbmulighetene hovedstaden byr på.
.
Lisens: fri

Folketallet i Montenegro er 629 355 innbyggere (2019), mens den ved folketellingen i 2011 var på 620 029.

66,8 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. De største byene har kvinneoverskudd, mens landsbygda har mannsoverskudd. I 2018 var fødselsraten 11,9 promille og dødsraten 10,4 promille. Fødselsraten per kvinner var 1,7.

Befolkningstettheten er på 46,7 per km² med den tetteste bosetningen langs kysten og elvedalene. Største byer er hovedstaden Podgorica med 156 169 innbyggere (2018). For de øvrige byene er innbyggertallene fra 2011. Nikšić har 58 212 innbyggere og Pljevlja har 21 377 innbyggere. Langs kysten er det tett bosetting basert på turisme, handel og havnevirksomhet, i byene Bar (13 719 innbyggere), Budva (10 918 innbyggere), Kotor (22 601 innbyggere) og Herceg Novi (12 739innbyggere).

Etnisk tilhørighet

Største folkegrupper i 2011 er montenegrinere med 45 prosent, serbere med 28,7 prosent, bosniakere med 8,7 prosent og albanere med 4,9 prosent. Andre mindre etniske grupper er muslimer 3,3 prosent, rom 1 prosent og kroater 1 prosent (2018). Bosniakene bor hovedsakelig i nord og nordøst. Den albanske minoriteten lever i hovedsak langs grensen til Albania.

Mens 45 prosent oppgir å være "montenegrinere", er det derimot bare 37 prosent som oppgir å ha montenegrinsk som morsmål. Fordelingen mellom særlig montenegrinere og serbere bygger på en kombinasjon av språklig, nasjonal og egenrapportert identitet, noe som gir seg utslag i at en stor gruppe i løpet av de siste tiårene har endret egenrapportert tilhørighet fra «serbisk» til «montenegrinsk».

Språk

I tidligere folketellinger oppga alltid et stort flertall å tilhøre den serbiske språkgruppen. Novi Sad-avtalen av 1950 gjorde serbokroatisk til offisielt språk i Jugoslavia, og dette ble kodifisert i montenegrinsk delstatslov i 1974. Så sent som i 1991 oppga nesten 83 prosent å tilhøre den serbiske eller serbokroatiske språkgruppen.

Først i løpet av 1990-tallet skjøt den montenegrinske språklige og identitetsmessige utviklingen fart. I 2011 oppgir således 42,9 prosent å ha serbisk som morsmål, mens 37 prosent oppgir montenegrinsk som morsmål. Andre språk som oppgis er bosnisk (5,3 prosent), albansk (5,3 prosent), serbo-kroatisk (2 prosent) og romani (0,8 prosent).

Viktigste talespråk er fortsatt serbisk, men det finnes siden 1800-tallet et montenegrinsk skriftspråk ved siden av det serbiske (og senere serbokroatiske). Identifikasjonen som serber og montenegriner kompliseres av at språkgruppene er lite klare og overlapper hverandre, valget av skriftspråk er i betydelig grad et sosialt valg av tilhørighet og identitet. Etter uavhengigheten har Montenegros myndigheter fremmet utviklingen av det montenegrinske skriftspråket, som har fått status som det offisielle språket og fikk tillagt ytterligere to tegn til alfabetet i 2009 (ś, ź).

Religion

Ved folketellingen i 2011 oppgir 72,1 prosentav befolkningen at de tilhører den ortodokse kirke, 19,1 prosent er muslimer og 3,4 prosent er katolikker. Totalt sier 1,2 prosent at de er ateister, mens 4,1 prosent ikke vil definere seg religiøst.

Muslimene omfatter både bosniaker og albanere. Det katolske innslaget stammer særlig fra venetiansk påvirkning av kystområdene i sørvest.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg