I 2008 hadde Montenegro en folkemengde på 678 200 innbyggere, mens den ved folketellingen i 2011 var på 620 029, ifølge de offisielle tallene. Av disse bodde hele 30 % i hovedstadskommunen Podgorica, og totalt bor 63,2 % av befolkningen urbant mens 36,8 % bor på landsbygda.

Det foregår en urbanisering og de største byene har kvinneoverskudd, mens landsbygda har mannsoverskudd. Fødselsraten var i 2008 omlag 11 promille, dødsraten 8,5 promille.

Befolkningstettheten er på cirka 45 per km² med den tetteste bosetningen langs kysten og elvedalene. Største byer er hovedstaden Podgorica (155 725 innbyggere i tettstedet 2011), Nikšić (56 970 innbyggere) og Pljevlja (19 489 innbyggere). Langs kysten er det tett bosetting basert på turisme, handel og havnevirksomhet, i byene Bar (17 649 innbyggere), Budva (15 995 innbyggere), Kotor (12 583 innbyggere) og Herceg Novi (19 536 innbyggere). Alle folketall gjelder tettstedet, ikke kommunen.

Største folkegrupper i 2011 er montenegrinere med 45 % (43 % i 2008), serbere med 29 % (32 % i 2008), bosnjaker 9 % (15 % i 2008). og albanere 5 % (5 % i 2008). I folketellingen 2011 oppga 3,3 % å være "muslimer", mens 1 % oppga å tilhøre folkegruppen roma. I 2011 avsto nesten 5 prosent av befolkningen å svare på spørsmålet om etnisk tilhørighet. Bosnjakene bor hovedsakelig i nord og nordøst. Den albanske minoriteten lever i hovedsak langs grensen til Albania.

Mens 43 % oppgir å være "montenegrinere", er det derimot bare 37 % som oppgir å ha montenegrinsk som morsmål. Fordelingen mellom særlig montenegrinere og serbere bygger på en kombinasjon av språklig, nasjonal og egenrapportert identitet, noe som gir seg utslag i at en stor gruppe i løpet av de siste tiårene har endret egenrapportert tilhørighet fra "serbisk" til "montenegrinsk".

I tidligere folketellinger oppga alltid et stort flertall å tilhøre den serbiske språkgruppen. Novi Sad-avtalen av 1950 gjorde serbokroatisk til offisielt språk i Jugoslavia, og dette ble kodifisert i montenegrinsk delstatslov i 1974.  Så sent som i 1991 oppga nesten 83 % å tilhøre den serbiske eller serbokroatiske språkgruppen.

Først i løpet av 1990-tallet skjøt den montenegrinske språklige og identitetsmessige utviklingen fart. I 2011 oppgir således 43 % å ha serbisk som morsmål, mens 37 % oppgir montenegrinsk som morsmål. Andre språk som oppgis er bosnisk (5 %), albansk (5 %) og roma (0,8 %). Det er 4 % som avslår å oppgi språktilhørighet.

Viktigste talespråk er fortsatt serbisk, men det finnes siden 1800-tallet et montenegrinsk skriftspråk ved siden av det serbiske (og senere serbokroatiske). Identifikasjonen som serber og montenegriner kompliseres av at språkgruppene er lite klare og overlapper hverandre, valget av skriftspråk er i betydelig grad et sosialt valg av tilhørighet og identitet. Etter uavhengigheten har Montenegros myndigheter fremmet utviklingen av det montenegrinske skriftspråket, som har fått status som det offisielle språket og fikk tillagt ytterligere to tegn til alfabetet i 2009 (ś, ź). 

Ved folketellingen i 2011 oppgir 72 % at de tilhører den ortodokse kirke (74 % i 2008), ca. 19 % er muslimer og 3,4 % er katolikker.Totalt sier 1,2 % at de er ateister, mens 2,6 % ikke vil definere seg religiøst. 

Muslimene omfatter både bosnjaker og albanere. Det katolske innslaget stammer særlig fra venetiansk påvirkning av kystområdene i sørvest. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.