Thailands samtidshistorie

Thailand er et konstitusjonelt monarki. Bildet viser avdelinger tilhørende forskjellige våpengrener under en parade foran Parlamentet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Thailand av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Thailands samtidshistorie er historien fra rundt 2000 og frem til i dag. I tiden etter andre verdenskrig har Thailand opplevd en rekke militærkupp, der det siste fant sted i 2014. Thailand er i dag under militært styre.

Thailand ble hardt rammet av en tsunami i 2004.

Thaksin Shinawatras vekst og fall

Thaksin Shinawatra, Thailands statsminister i perioden 2001–2006, under et møte i det amerikanske utenriksdepartementet i 2005.
Thaksin Shinawatra av . public domain

Parlamentsvalget i 2001 ble en triumf for mangemilliardæren Thaksin Shinawatra og hans populistiske parti Thai Rak Thai («Thaier elsker thaier»), som fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen. Valget i 2005 ble en ny brakseier for Shinawatra med 377 av 500 plasser. For første gang ble dermed en thailandsk statsminister gjenvalgt uten å måtte gå i koalisjon med andre partier.

Populariteten stupte da det tidlig i 2006 ble kjent at familiebedriften Shin Corp., Thailands største teleselskap, var blitt solgt med skattefri milliardgevinst til Singapore for cirka 13 milliarder kroner. Dette utløste en langvarig protestbølge med krav om Thaksins avgang. Statsministeren søkte ny legitimitet ved nyvalg i april, men dette ble boikottet av opposisjonen og kjent ugyldig av forfatningsdomstolen. Etter at kong Bhumibol Adulyadej hadde gitt uttrykk for mishag over «politisk røre», søkte Thaksin formelt avskjed, men gjorde det klart at han ikke ville forlate den politiske scenen.

I påvente av nyvalg fortsatte han som sjef for et forretningsministerium inntil han 19. september 2006 ble avsatt ved et ublodig kupp.

Konflikt i sør

En langvarig konflikt som lenge hadde vært under kontroll blusset tidlig i 2004 kraftig opp i Thailands tre sørligste provinser, Pattani, Yala og Narathiwat. Området som tidligere utgjorde Malay-sultanatet Patani, ble annektert av kongen av Siam (Thailand) i 1902, en annektering som ble anerkjent gjennom Bowring-traktaten mellom Siam og Storbritannia i 1909. Rundt 80 prosent av befolkningen i regionen er Malay-muslimer og diskrimineringen av denne folkegruppen har ført til sterk misnøye med sentralregjeringen i Bangkok og dens lokale tjenestemenn.

Fra januar 2004 har militante opprørere angrepet en rekke militærposter, politistasjoner, skoler og andre offentlige bygninger. Den thailandske regjeringen har slått hardt ned på opprøret, spesielt under massakrene ved Krue Se-moskeen i Pattani og i Narathiwats Tak Bai-distrikt i 2004. Regionen har siden 2005 vært underlagt et militært dekret med svært strenge restriksjoner. Thailands brutale håndtering av opprøret har kjølnet forholdet til de hovedsakelig muslimske nabolandene Malaysia og Indonesia.

I 2013 ble det for første gang satt i gang en offisiell fredsprosess mellom den thailandske regjeringen og opprørsgruppen BRN (Barisan Revolusi Nasional), men utviklingen har gått sakte og det er foreløpig ingen utsikter til noen varig løsning på konflikten.

Mellom 2004 og 2016 har over 2500 mennesker mistet livet i konflikten og antall skadde har oversteget 12 000.

Kong Bhumibol

Kong Bhumibol Adulyadej (Rama 9) og dronning Sirikit, fotografert i forbindelse med kongens 60-årsjubileum som monark i juni 2006. Kong Bhumibol regjerte i 70 år og døde, 88 år gammel, 13 oktober 2016. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Thailand av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Thailand markerte kong Bhumibol Adulyadejs 60 år på tronen med store festligheter i juni 2006. Kongen fikk gradvis en særegen rolle innen et formelt konstitusjonelt monarki. Hans innflytelse var stor, også gjennom den nærmest guddommelige rollen som alltid er blitt tillagt de thailandske monarkene.

Kongen gikk bort 13. oktober 2016 etter 70 år på tronen. Bhumibol hadde da slitt i mange år med dårlig helse. Hans sønn, Maha Vajiralongkorn, overtok tronen som Rama 10 av Chakri-dynastiet.

Kupp og politisk turbulens

Militærkuppet i september 2005 innledet en mangeårig politisk krise med harde, til dels voldelige, konfrontasjoner mellom tilhengere og motstandere av Thaksin Shinawatra. Selv har Thaksin vært i eksil det meste av tiden, men fortsatte å spille en politisk hovedrolle. Motstanderne, iført gule skjorter, satte i verk massive protestbølger som bidro til å velte to Thaksin-vennlige regjeringer.

Protestkampanjen nådde sitt høydepunkt i november 2008 med besettelse av de to hovedflyplassene ved Bangkok – hundretusener av turister ble dermed strandet. Thaksin-tilhengere i røde skjorter slo tilbake. De voldsomme tumultene førte til en dypere nasjonal splittelse mellom middelklasse-eliten i byene og den fattige landsbybefolkningen som fortsatt støtter Thaksin. Uroen skremte bort turister og investorer og gjorde stor skade på økonomien i det som markedsføres som «Smilets land».

I mai 2007 ble Thaksin Shinawatra og 110 ledende medlemmer av hans TRT-parti dømt for stemmekjøp i forbindelse med det annullerte parlamentsvalget i april 2006. Dette førte til oppløsning av TRT og utestengning fra politisk virksomhet i fem år.

NY GRUNNLOV I 2007 – «ET STATSKUPP I DET STILLE»

Etter folkeavstemning fikk Thailand en omstridt ny grunnlov i august 2007. Nytt parlamentsvalg i desember 2007 ga igjen støtet til politisk turbulens. Valget ble langt på vei en triumf for det nye Folkemaktpartiet (People's Power Party, PPP). Partiets hovedkrav var at den dømte Thaksin skulle få vende tilbake.

Folkemaktpartiet kom nær absolutt flertall med 233 av i alt 498 plasser i nasjonalforsamlingen. Partilederen Samak Sundaravej kalte dette en «seier over kuppmakerne». Det nye Demokratpartiet, som hadde erklært sin støtte til kuppmakerne, fikk 165 plasser. Demokratene ble klart størst i Bangkok. Men for øvrig ble valget et prestisjetap for generalene som i 15 måneder hadde anstrengt seg for å bringe Thaksin i vanry.

Folkemaktpartiet dominerte i fattige, men folkerike landdistrikter, særlig i nord og nordøst, der Thaksin fortsatt er populær. Som regjeringssjef støttet han det store folkeflertallet på landsbygda med populistiske programmer, blant annet billige lån og andre subsidier til småbøndene. Thaksin kom dermed på kant med den tradisjonelt dominerende politiske eliten av byråkrater, militære og rojalistiske aristokrater, og med den stadig mer politisk bevisste middelklassen i byene.

2007-valget skulle bane vei for en folkevalgt regjering, men de militære hadde nå sikret seg flere muligheter til politiske inngrep. Ved en folkeavstemning i august 2007 fikk generalene vedtatt en ny grunnlov som svekker de demokratiske institusjoner og sikrer de militære en fortsatt sterk og grunnlovsfestet maktposisjon. Like før nyvalget i desember kom så en ny beredskapslov som gir forsvarsledelsen fullmakt til politiske inngrep, uten å måtte rådføre seg med folkevalgte styresmakter.

Den nye grunnloven åpnet for at de militære også kan sette til side alle grunnlovsfestede borgerrettigheter. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch betegnet lovendringene som «et statskupp i det stille».

Gulskjorter og rødskjorter

Etter Folkemaktpartiets valgtriumf ble 2008 et svært turbulent år med politiske maktkamper og massive, heftige demonstrasjoner på gateplan. Under ledelse av Samak Sundaravej hadde Folkemaktpartiet profilert seg med sine nære forbindelser til den landflyktige Thaksin Shinawatra. Det dannet nå flertallsregjering i form av en sekspartikoalisjon. Men i september 2008 ble Samak diskvalifisert av forfatningsdomstolen: Han hadde fortsatt som TV-kokk i noen programmer etter at han var blitt statsminister, noe retten fant å være ulovlig. Visestatsminister Somchai Wongsawat overtok statsministerposten. Som Thaksins svoger ble han betraktet også som dennes politiske stedfortreder, og ble straks gjenstand for «gulskjortenes» protester.

Særlig mot slutten av 2008 var forholdene kaotiske. Anti-Thaksin-bevegelsen, som kalte seg Folkealliansen for demokrati (People's Alliance for Democracy, PAD), lammet sentrale deler av Bangkok i månedsvis med sine massive protestaksjoner. Noe paradoksalt hevder mange i Folkealliansen at Thailand ikke er modent for vestlig demokrati. De slår derimot til lyd for et «styrt demokrati» der militæret har en rolle som politisk ordensmakt.

Folkealliansens «gulskjorter» holdt regjeringsbygningen besatt for å presse Somchai-regjeringen til avgang. Opptøyene kulminerte i november, da gulskjortene besatte og blokkerte Bangkoks nye hovedflyplass, Suvarnabhumi. De overtok også den gamle flyplassen, Don Muang, der Somchai-regjeringen hadde etablert seg med provisoriske kontorer. Flyplassokkupasjonen førte til at over 300 000 turister ble strandet i dagevis.

Flyplassokkupasjonen tok slutt da forfatningsdomstolen 2. desember kom med en ny kjennelse: Folkemaktpartiet var funnet skyldig i stemmekjøp i forbindelse med desembervalget 2007. I likhet med forgjengeren TRT ble nå også dette regjeringspartiet oppløst. 15. desember 2008 valgte parlamentet lederen av Demokratpartiet, Abhisit Vejjajiva, til Thailands fjerde statsminister i løpet av ett år.

En del avhoppere fra Thaksin-leiren sluttet seg nå til partier som støttet Demokratpartiet, som dermed kunne samle et flertall bak seg. Situasjonen var fortsatt uavklart og ustabil, uten tegn til nasjonal forsoning. En ny massiv protestbevegelse rykket nå ut i gatene med røde skjorter som kjennetegn. Rødskjortene fra pro-Thaksin-bevegelsen kalte seg Nasjonalfronten for demokrati mot diktatur, National United Front of Democracy against Dictatorship, UDD. Ved å blokkere parlamentsbygningen klarte de å forsinke Abhisit-regjeringens tiltreden.

Uroen blusset kraftig opp igjen i mars/april 2009. Rødskjortene fra Nasjonalfronten blokkerte i ukevis sentrale regjeringsbygninger i Bangkok. De stanset også et planlagt toppmøte i ASEAN-forbundet ved å storme møtelokalene i Pattaya. Opprørspolitiet klarte ikke å hamle opp med rødskjortene, og som vertskap led Abhisit-regjeringen et alvorlig «tap av ansikt». Regjeringssjefene fra 12 sørøstasiatiske land måtte evakueres med helikopter.

Under tumultene kom Thaksin Shinawatra fra sitt eksil i Dubai med en oppfordring til sine tilhengere om å gå ut i gatene og gjøre opprør. På dette grunnlag ble det på ny utstedt arrestordre, og Thaksin ble siktet for blant annet å ha finansiert urolighetene. Han risikerer dermed inntil 12 års fengsel om han vender tilbake.

Thaksin var for øvrig kommet tilbake fra eksil etter Folkemaktpartiets valgseier i 2007. Han dro på ny i landflyktighet i 2008 etter å ha blitt stevnet for retten sammen med sin kone, Khunying Potjaman. I oktober 2008 ble han av høyesterett dømt til to års fengsel in absentia for maktmisbruk i forbindelse med sin kones kjøp av offentlig tomtegrunn. Ektemaken Khunying fikk fengsel i tre år. Thaksin hevdet at dommene var politisk motivert. Fra eksiltilværelsen har han fortsatt sine politiske utspill, og er dermed stadig en helt sentral skikkelse i thailandsk politikk. Angivelig er han fortsatt Thailands rikeste mann, men store deler av familieformuen, trolig cirka 14 milliarder kroner, er sperret av myndighetene.

I mars 2010 mobiliserte UDD og rødskjortene på ny. De krevde at Abhisit Vejjajiva skulle oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Abhisit ble anklaget for manglende legitimitet ettersom han ikke hadde vunnet noe valg, men ble utpekt av parlamentet da Folkemaktpartiet PPP i desember 2008 ble oppløst av forfatningsdomstolen. Flere rødskjorte-ledere gikk også hardt ut og anklaget kongens råd for politisk innblanding.

I april 2010 kom det til sammenstøt mellom rødskjorte-demonstranter og sikkerhetsstyrker. 28 mennesker mistet livet i perioden 10.-15. april. I mai eskalerte protestene på ny og rødskjortene okkuperte sentrale deler av Bangkok. 19. mai grep hæren inn mot protestleiren. Det ble skutt med skarpt og lederne for UDD ble arrestert. Minst 52 mennesker ble drept i perioden 14.-19. mai og rundt 50 sivile er fortsatt savnet.

Yingluck Shinawatra med amnestiforslag

2. mai 2011 ble det til slutt lyst ut nyvalg og 3. juli samme år gikk 75,03 prosent av de stemmeberettigede til urnene. Thaksin Shinawatras yngste søster, Yingluck Shinawatra, stilte som statsministerkandidat for Phuea Thai-partiet (PT), som ble stiftet etter oppløsningen av Folkemaktpartiet (PPP). Yingluck fikk flertall i parlamentet med 265 av 500 plasser. Abhisit Vejjajiva og Demokratpartiet ble største opposisjonsparti med 159 plasser.

Begynnelsen på Yinglucks fall som statsminister startet med et amnestiforslag som Phuea Thai stemte gjennom i parlamentet 1. november 2013. Forslaget ville gitt amnesti til alle involverte i de politiske stridighetene siden 2004. Dette ville inkludert Yinglucks bror, Thaksin, så vel som tidligere statsminister Abhisit Vejjajiva og tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban fra Demokratpartiet.

De to sistnevnte stod anklaget for drap i forbindelse med den militære intervensjonen mot rødskjortene i mai 2010. Et samlet senat avviste imidlertid amnesti-forslaget som var kraftig upopulært både i Demokratpartiet og blant rødskjortene. Forslaget trigget likevel en ny bølge av demonstrasjoner, hvis uttalte mål var å fjerne Thaksin-regimet fra thailandsk politikk og å få utnevnt en nøytral overgangsregjering som kunne innføre politiske reformer. Suthep Thaugsuban fratrådte sin plass i parlamentet for å lede bevegelsen som fikk navnet Folkets demokratiske reformkomité (People’s Democratic Reform Committee, PDRC).

PDRC mobiliserte over 100 000 i gatene 24. november og holdt siden trykket oppe for å sabotere regjeringens virksomhet. 8. desember forlot representantene fra Demokratpartiet parlamentet i protest. Yingluck svarte med å utlyse nyvalg 2. februar 2014, men Demokratpartiet boikottet valget. Phuea Thai-partiet vant som ventet, men grunnet sabotasje i flere valgkretser i Bangkok og i flere provinser i Sør-Thailand, ble valget erklært ugyldig av forfatningsdomstolen 21. mars. 7. mai kom en ny dom i forfatningsdomstolen som avsatte Yingluck og ni andre ministre.

Militærkuppet i 2014

Regjeringen var nå handlingslammet. Demonstrasjonene fortsatte og rødskjortene som i hele perioden stort sett hadde holdt seg i bakgrunnen, begynte å mobilisere. Natt til 20. mai klokken tre om natten innførte den thailandske hæren militær unntakstilstand. Regjeringen ble ikke informert om unntakstilstanden før den trådde i kraft, men hærsjefen general Prayut Chan-o-cha understreket at han ikke hadde gjennomført noe kupp.

I to dager fasiliterte hæren forhandlinger mellom de ulike partene i den politiske konflikten. Da disse ikke kom til enighet avbrøt general Prayut møtet og erklærte at han tok over makten gjennom militærkupp. Juntaen annullerte grunnloven og opprettet et nasjonalt råd for fred og orden (National Council for Peace and Order, NCPO) til å styre landet. Kong Bhumibols dårlige helse og ønsket om å kontrollere et eventuelt snarlig kommende tronskifte, var også en motivasjonsfaktor for kuppmakerne.

I dagene som fulgte ble over 300 politikere (inkludert Yingluck), politiske aktivister, journalister, akademikere og intellektuelle tatt inn til avhør eller arrestert. Det ble også innført streng mediesensur og begrensninger av ytringsfriheten.

Valg i 2019

Militærjuntaen satte igang arbeidet med å skrive en ny grunnlov og Prayut utnevnte seg selv til statsminister. All politisk virksomhet ble forbudt, men det ble annonsert flere ganger at det skulle avholdes valg. Valget ble endelig satt til 24. mars 2019. Et nytt parti, Phalang Pracharat, ble dannet til støtte for militæret. Dette partiet utnevnte Prayut som sin statsministerkandidat og håpet på å få støtte fra senatets 250 senatorer, som etter de nye lovene nå skulle utnevnes av militæret isteden for å velges. Et viktig støtteparti til Phua Thai ble diskvalifisert av valgkommisjonen kort tid før valget. Valgresultatet viste seg likevel å bli svært jevnt mellom Phuea Thai og Phalang Pracharat. Phalang Pracharat fikk flest stemmer, men Phuea Thai fikk flest plasser i parlamentet og gikk raskt ut, sammen med alliansepartnere, og krevde rett til å danne regjering. Alliansen mot det militær-støttede partiet lå an til å få 255 av 500 parlamentsplasser. Valgkommisjonen svarte med at det endelige valgresultatet ikke ville bli annonsert før 9 mai, fire dager etter kroningen av kong Vajiralongkorn. Flere uregelmessigheter ved valget skulle først vurderes. Valgkommisjonen møtte massiv kritikk både under gjennomføringen og i etterkant av valget.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg