Thailand

Thailand er et konstitusjonelt monarki. Bildet viser avdelinger tilhørende forskjellige våpengrener under en parade foran Parlamentet.

Av /NTB Scanpix ※.
Demonstrasjon i oktober 2021
I Bangkok protesterer demonstranter med mobillys for mer demokrati i oktober 2021.

Thailands samtidshistorie er historien fra rundt 2000 og frem til i dag. I tiden etter andre verdenskrig har Thailand opplevd en rekke militærkupp; det siste fant sted i 2014. Etter kuppet ble det skrevet en ny grunnlov, og kupplederen Prayut Chan-o-cha ble valgt som statsminister i 2019 etter et omdiskutert valg. I hele perioden fra årtusenskiftet har Thailand vært preget av politisk uro og konflikt.

Thaksin Shinawatras vekst og fall

Thaksin Shinawatra
Thaksin Shinawatra, Thailands statsminister i perioden 2001–2006, under et møte i det amerikanske utenriksdepartementet i 2005.
Av .

Parlamentsvalget i 2001 ble en triumf for mangemilliardæren Thaksin Shinawatra og hans populistiske parti Thai Rak ThaiThaier elsker thaier»), som fikk rent flertall i nasjonalforsamlingen. Valget i 2005 ble en ny brakseier for Shinawatra med 377 av 500 plasser. For første gang ble dermed en thailandsk statsminister gjenvalgt uten å måtte gå i koalisjon med andre partier.

Populariteten stupte da det tidlig i 2006 ble kjent at familiebedriften Shin Corp., Thailands største teleselskap, var blitt solgt med skattefri milliardgevinst til Singapore for cirka 13 milliarder kroner. Dette utløste en langvarig protestbølge med krav om Thaksins avgang. Statsministeren søkte ny legitimitet ved nyvalg i april, men dette ble boikottet av opposisjonen og kjent ugyldig av forfatningsdomstolen. Etter at kong Bhumibol Adulyadej hadde gitt uttrykk for misnøye over «politisk røre», søkte Thaksin formelt avskjed, men gjorde det klart at han ikke ville forlate den politiske scenen.

I påvente av nyvalg fortsatte han som sjef for et forretningsministerium inntil han 19. september 2006 ble avsatt ved et ublodig kupp. Thanksin fortsatte å lede partiet Thai Rak Thai fra eksil.

Konflikt i sør

En langvarig konflikt som lenge hadde vært under kontroll, blusset tidlig i 2004 kraftig opp i Thailands tre sørligste provinser, Pattani, Yala og Narathiwat. Området som tidligere utgjorde Malay-sultanatet Patani, ble annektert av kongen av Siam (Thailand) i 1902, en annektering som ble anerkjent gjennom Bowring-traktaten mellom Siam og Storbritannia i 1909. Rundt 80 prosent av befolkningen i regionen er Malay-muslimer, og diskrimineringen av denne folkegruppen har ført til sterk misnøye med sentralregjeringen i Bangkok og dens lokale tjenestemenn.

Fra januar 2004 har militante opprørere angrepet en rekke militærposter, politistasjoner, skoler og andre offentlige bygninger. Den thailandske regjeringen har slått hardt ned på opprøret, spesielt under massakrene ved Krue Se-moskeen i Pattani og i Narathiwats Tak Bai-distrikt i 2004. Regionen har siden 2005 vært underlagt et militært dekret med svært strenge restriksjoner. Thailands brutale håndtering av opprøret har kjølnet forholdet til de hovedsakelig muslimske nabolandene Malaysia og Indonesia.

I 2013 ble det for første gang satt i gang en offisiell fredsprosess mellom den thailandske regjeringen og opprørsgruppen BRN (Barisan Revolusi Nasional), men utviklingen har gått sakte, og det er foreløpig ingen utsikter til noen varig løsning på konflikten.

Mellom 2004 og 2020 har over 7000 mennesker mistet livet i konflikten, og antall skadde har oversteget 13 000.

Kong Bhumibol

Thailand

Kong Bhumibol Adulyadej (Rama 9) og dronning Sirikit, fotografert i forbindelse med kongens 60-årsjubileum som monark i juni 2006. Kong Bhumibol regjerte i 70 år og døde, 88 år gammel, 13 oktober 2016.

Av /NTB Scanpix ※.

Kongedømmet er Thailands viktigste instituusjon og har betydelig makt i samfunnet. Formelt er Thailand et konstitusjonelt monarki, men under kong Bhumibol Adulyadej fikk kongen en nærmest guddommelig rolle. Siden kroningen i 1950 ble kongen gradvis viktigere som nasjonalt symbol, ikke minst under den kalde krigen, og i det politisk turbulente landet fremstod kongen etter hvert som det eneste stabile holdepunktet.

Kongen gikk bort 13. oktober 2016 etter 70 år på tronen. Bhumibol hadde da slitt i mange år med dårlig helse. Hans sønn, Maha Vajiralongkorn, overtok tronen som Rama 10 av Chakri-dynastiet. Etter Bhumibols død mistet kongehuset mye av den karismatiske legitimiteten som Bhumibol nøt godt av, og flere begynte å uttale seg kritisk til kongehusets makt.

Kupp og politisk turbulens

Militærkuppet i september 2006 innledet en mangeårig politisk krise med harde, til dels voldelige, konfrontasjoner mellom tilhengere og motstandere av Thaksin Shinawatra. Selv har Thaksin vært i eksil det meste av tiden, men han fortsatte å spille en politisk hovedrolle. Motstanderne, iført gule skjorter, satte i verk massive protestbølger som bidro til å velte to Thaksin-vennlige regjeringer.

Protestkampanjen nådde sitt høydepunkt i november 2008 med okkupasjon av de to hovedflyplassene i Bangkok. Hundretusener av turister ble dermed strandet. Thaksin-tilhengere i røde skjorter slo tilbake. De voldsomme tumultene førte til en dypere nasjonal splittelse mellom middelklasse-eliten i byene og den fattige landsbybefolkningen som fortsatt støttet Thaksin. Uroen skremte bort turister og investorer og gjorde stor skade på økonomien i det som markedsføres som «Smilets land».

I mai 2007 ble Thaksin Shinawatra og 110 ledende medlemmer av hans Thai Rak Thai parti dømt for stemmekjøp i forbindelse med det annullerte parlamentsvalget i april 2006. Dette førte til oppløsning av partiet og utestengning fra politisk virksomhet i fem år.

Ny grunnlov i 2007

Etter folkeavstemning fikk Thailand en omstridt ny grunnlov i august 2007. Nytt parlamentsvalg i desember 2007 ga igjen støtet til politisk turbulens. Valget ble langt på vei en triumf for det nye Folkemaktpartiet (People's Power Party, PPP). Partiets hovedkrav var at den dømte Thaksin skulle få vende tilbake.

Folkemaktpartiet kom nær absolutt flertall med 233 av i alt 498 plasser i nasjonalforsamlingen. Partilederen Samak Sundaravej kalte dette en «seier over kuppmakerne». Det nye Demokratpartiet, som hadde erklært sin støtte til kuppmakerne, fikk 165 plasser. Demokratene ble klart størst i Bangkok. Men for øvrig ble valget et prestisjetap for generalene som i 15 måneder hadde anstrengt seg for å bringe Thaksin i vanry.

Folkemaktpartiet dominerte i fattige, men folkerike landdistrikter, særlig i nord og nordøst, der Thaksin fortsatt er populær. Som regjeringssjef støttet han det store folkeflertallet på landsbygda med populistiske programmer, blant annet billige lån og andre subsidier til småbøndene. Thaksin kom dermed på kant med den tradisjonelt dominerende politiske eliten av byråkrater, militære og rojalistiske aristokrater, og med den stadig mer politisk bevisste middelklassen i byene.

2007-valget skulle bane vei for en folkevalgt regjering, men militæret hadde nå sikret seg flere muligheter til politiske inngrep. Ved en folkeavstemning i august 2007 fikk generalene vedtatt en ny grunnlov som svekket de demokratiske institusjoner og sikret militæret en fortsatt sterk og grunnlovsfestet maktposisjon. Like før nyvalget i desember kom så en ny beredskapslov som ga forsvarsledelsen fullmakt til politiske inngrep, uten å måtte rådføre seg med folkevalgte styresmakter.

Den nye grunnloven åpnet for at militæret også kan sette til side alle grunnlovsfestede borgerrettigheter. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch betegnet lovendringene som «et statskupp i det stille».

Gulskjorter og rødskjorter

Rødskjorter (2010)
Politiet prøver å forhindre at demonstrerende rødskjorter får tilgang til parlamentsbygningen i mars 2010.
Av /Shutterstock editorial/NTB.

Etter Folkemaktpartiets valgtriumf ble 2008 et svært turbulent år med politiske maktkamper og store demonstrasjoner på gateplan. Under ledelse av Samak Sundaravej hadde Folkemaktpartiet profilert seg med sine nære forbindelser til den landflyktige Thaksin Shinawatra. Det dannet nå flertallsregjering i form av en sekspartikoalisjon. Men i september 2008 ble Samak diskvalifisert av forfatningsdomstolen: Han hadde fortsatt som TV-kokk i noen programmer etter at han var blitt statsminister, noe retten fant å være ulovlig. Visestatsminister Somchai Wongsawat overtok statsministerposten. Som Thaksins svoger ble også han betraktet som Thaksins politiske stedfortreder, og han ble straks gjenstand for «gulskjortenes» protester.

Særlig mot slutten av 2008 var forholdene kaotiske. Anti-Thaksin-bevegelsen, som kalte seg Folkealliansen for demokrati (People's Alliance for Democracy, PAD), lammet sentrale deler av Bangkok i månedsvis med sine massive protestaksjoner. Noe paradoksalt hevdet mange i Folkealliansen at Thailand ikke er modent for vestlig demokrati. De foreslo heller et «styrt demokrati» der militæret har en rolle som politisk ordensmakt.

Folkealliansens «gulskjorter» holdt regjeringsbygningen besatt for å presse Somchai-regjeringen til avgang. Opptøyene kulminerte i november, da gulskjortene blokkerte Bangkoks nye hovedflyplass, Suvarnabhumi. De overtok også den gamle flyplassen, Don Muang, der Somchai-regjeringen hadde etablert seg med provisoriske kontorer. Flyplassokkupasjonen førte til at over 300 000 turister ble strandet i dagevis.

Flyplassokkupasjonen tok slutt da forfatningsdomstolen 2. desember kom med en ny kjennelse: Folkemaktpartiet var funnet skyldig i stemmekjøp i forbindelse med desembervalget 2007. I likhet med forgjengeren Thai Rak Thai ble nå også dette regjeringspartiet oppløst. 15. desember 2008 valgte parlamentet lederen av Demokratpartiet, Abhisit Vejjajiva, til Thailands fjerde statsminister i løpet av ett år.

Situasjonen var fortsatt uavklart og ustabil, uten tegn til nasjonal forsoning. En ny massiv protestbevegelse rykket ut i gatene med røde skjorter som kjennetegn. Rødskjortene fra pro-Thaksin-bevegelsen kalte seg National United Front of Democracy against Dictatorship, UDD ('Nasjonalfronten for demokrati mot diktatur'). Ved å blokkere parlamentsbygningen klarte de å forsinke Abhisit-regjeringens tiltreden.

Uroen blusset kraftig opp igjen i mars/april 2009. Rødskjortene fra Nasjonalfronten blokkerte i ukevis sentrale regjeringsbygninger i Bangkok. De stanset også et planlagt toppmøte i ASEAN-forbundet ved å storme møtelokalene i Pattaya. Opprørspolitiet klarte ikke å hamle opp med rødskjortene, og som vertskap led Abhisit-regjeringen et alvorlig tap av ansikt. Regjeringssjefene fra 12 sørøstasiatiske land måtte evakueres med helikopter.

I mars 2010 mobiliserte UDD og rødskjortene på ny. De krevde at Abhisit Vejjajiva skulle oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Abhisit ble anklaget for manglende legitimitet ettersom han ikke hadde vunnet noe valg, men ble utpekt av parlamentet da Folkemaktpartiet i desember 2008 ble oppløst av forfatningsdomstolen. Flere rødskjorte-ledere gikk også hardt ut og anklaget kongens råd for politisk innblanding.

I april 2010 kom det til sammenstøt mellom rødskjorte-demonstranter og sikkerhetsstyrker. 28 mennesker mistet livet i perioden 10.–15. april. I mai eskalerte protestene på ny og rødskjortene okkuperte sentrale deler av Bangkok. 19. mai grep hæren inn mot protestleiren. Det ble skutt med skarpt og lederne for UDD ble arrestert. Minst 52 mennesker ble drept i perioden 14.–19. mai, og rundt 50 sivile er fortsatt savnet.

Yingluck Shinawatra med amnestiforslag

2. mai 2011 ble det til slutt lyst ut nyvalg, og 3. juli samme år gikk 75 prosent av de stemmeberettigede til urnene. Thaksin Shinawatras yngste søster, Yingluck Shinawatra, stilte som statsministerkandidat for Pheu Thai-partiet (PT), som ble stiftet etter oppløsningen av Folkemaktpartiet. Yingluck fikk flertall i parlamentet med 265 av 500 plasser. Abhisit Vejjajiva og Demokratpartiet ble største opposisjonsparti med 159 plasser.

Begynnelsen på Yinglucks fall som statsminister startet med et amnestiforslag som Pheu Thai stemte gjennom i parlamentet 1. november 2013. Forslaget ville gitt amnesti til alle involverte i de politiske stridighetene siden 2004. Dette ville inkludert Yinglucks bror, Thaksin, så vel som tidligere statsminister Abhisit Vejjajiva og tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban fra Demokratpartiet. De to sistnevnte stod anklaget for drap i forbindelse med den militære intervensjonen mot rødskjortene i mai 2010.

Et samlet senat avviste imidlertid amnesti-forslaget, som var kraftig upopulært både i Demokratpartiet og blant rødskjortene. Forslaget trigget likevel en ny bølge av demonstrasjoner, hvis uttalte mål var å fjerne Thaksin-regimet fra thailandsk politikk og å få utnevnt en nøytral overgangsregjering som kunne innføre politiske reformer. Suthep Thaugsuban fratrådte sin plass i parlamentet for å lede bevegelsen som fikk navnet Folkets demokratiske reformkomité (People’s Democratic Reform Committee, PDRC).

PDRC mobiliserte over 100 000 i gatene 24. november og holdt siden trykket oppe for å sabotere regjeringens virksomhet. 8. desember forlot representantene fra Demokratpartiet parlamentet i protest. Yingluck svarte med å utlyse nyvalg 2. februar 2014, men Demokratpartiet boikottet valget. Pheu Thai-partiet vant som ventet, men grunnet sabotasje i flere valgkretser i Bangkok og i flere provinser i Sør-Thailand, ble valget erklært ugyldig av forfatningsdomstolen 21. mars. 7. mai kom en ny dom i forfatningsdomstolen som avsatte Yingluck og ni andre ministre.

Militærkuppet i 2014

Pressekonferanse (2014)
General Prayut Chan-O-Cha taler under en pressekonferanse noen dager etter militærkuppet i mai 2014. Den thailandske kongen hadde da offisielt akseptert Prayut som leder av den nye militærjuntaen som styrte landet.

Regjeringen var nå handlingslammet. Demonstrasjonene fortsatte og rødskjortene som i hele perioden stort sett hadde holdt seg i bakgrunnen, begynte å mobilisere. Natt til 20. mai klokken tre om natten innførte den thailandske hæren militær unntakstilstand. Regjeringen ble ikke informert om unntakstilstanden før den trådde i kraft, men hærsjefen general Prayut Chan-o-cha understreket at han ikke hadde gjennomført noe kupp.

I to dager fasiliterte hæren forhandlinger mellom de ulike partene i den politiske konflikten. Da disse ikke kom til enighet avbrøt general Prayut møtet og erklærte at han tok over makten gjennom militærkupp. Juntaen annullerte grunnloven og opprettet et nasjonalt råd for fred og orden (National Council for Peace and Order, NCPO) til å styre landet. Kong Bhumibols dårlige helse og ønsket om å kontrollere et eventuelt snarlig kommende tronskifte, var også en motivasjonsfaktor for kuppmakerne.

I dagene som fulgte ble over 300 politikere (inkludert Yingluck), politiske aktivister, journalister, akademikere og intellektuelle tatt inn til avhør eller arrestert. Det ble også innført streng mediesensur og begrensninger av ytringsfriheten.

Valg i 2019

Anakhot Mai folkemøte
Et av Anakhot Mais (Ny fremtid) siste folkemøter før valget i mars 2019. Partileder Thanathorn Juangroongruangkit holder tale. I februar 2020 ble partiet oppløst av forfatningsdomstolen og partilederen utestengt fra det politiske liv.

Militærjuntaen satte i gang arbeidet med å skrive en ny grunnlov, og Prayut utnevnte seg selv til statsminister. All politisk virksomhet ble forbudt, men det ble annonsert flere ganger at det skulle avholdes valg. Valget ble endelig satt til 24. mars 2019. Et nytt parti, Phalang Pracharat, ble dannet til støtte for militæret. Dette partiet utnevnte Prayut som sin statsministerkandidat og håpet på å få støtte fra senatets 250 senatorer, som etter de nye lovene nå skulle utnevnes av militæret isteden for å velges. Et viktig støtteparti til Phua Thai ble diskvalifisert av valgkommisjonen kort tid før valget. Valgresultatet viste seg likevel å bli svært jevnt mellom Pheu Thai og Phalang Pracharat. Phalang Pracharat fikk flest stemmer, men Pheu Thai fikk flest plasser i parlamentet. Den store overraskelsen ved valget ble det nyetablerte partiet Anakhot Mai (Ny fremtid) som ble landets tredje største parti. Ny fremtid mobiliserte særlig unge velgere og utmerket seg med ønsket om å etablere en folkebevegelse et moderne politisk parti basert på et demokratisk etablert partiprogram, i motsetning til personlige relasjoner.

Pheu Thai gikk raskt ut, sammen med alliansepartnere, inkludert Ny fremtid, og krevde rett til å danne regjering. Alliansen mot det militær-støttede partiet lå an til å få 255 av 500 parlamentsplasser. Valgkommisjonen svarte med at det endelige valgresultatet ikke ville bli annonsert før 9. mai, fire dager etter kroningen av kong Vajiralongkorn. Flere uregelmessigheter ved valget skulle først vurderes. Det endelige resultatet av valget viste, ifølge valgkommisjonen, 245 plasser til opposisjon, og general Prayut kunne dermed gjenvelges som statsminister. Valgkommisjonen møtte massiv kritikk både under gjennomføringen og i etterkant av valget. Det var også uenigheter om tolkningen av den nye valgloven og hvorvidt denne var grunnlovsstridig.

En ny generasjon politiske aktivister

Valgsuksessen til det nyetablerte partiet Ny fremtid kom som en overraskelse for mange. Partiet var særlig populært blant unge velgere og tok sikte på å mobilisere på politiske saker fremfor lojalitet til ulike maktpersoner. Partiet var en tydelig stemme mot militær innblanding i politikken og ønsket også å bygge bro mellom det politiske skillet i Thailand, representert ved rød- og gul-skjorter. Et symbolsk trekk var å velge fargen oransje i partisymbolet – en blanding av rødt og gult. Partileder Thanathorn Juangroongruangkit oppnådde enorm popularitet, men i februar 2020 ble partiet oppløst av forfatningsdomstolen og partilederen utestengt fra det politiske liv. Siden valget i 2019 ble det reist flere tiltaler mot partiet og partilederen. Til slutt var det et lån fra partilederen til det nye partiet som ble fellende. Lånet ble tolket som en donasjon, og dermed dømt som lovstridig.

Et nytt parti, Phak Kao Klai (Move Forward Party), ble stiftet for å videreføre Ny fremtids arbeid i parlamentet. Samtidig fortsatte Thanathorn sitt politiske prosjekt som lederskikkelse i organisasjonen Khana Kao Na (Progressive Movement). Ny fremtid fortsatte med andre ord både som politisk parti og som sivilsamfunnsorganisasjon.

Det hadde vært tilløp til flere sporadiske studentdemonstrasjoner og protester siden militærkuppet i 2014, men militærets undertrykkelse av grunnleggende politiske friheter satt en demper for større mobiliseringer. Den tvungne oppløsningen av Ny fremtid vakte derimot raseri blant mange unge, og en ny protestbevegelse vokste frem blant studentene ved universiteter i Bangkok og i flere andre provinser i Thailand. Etter noen måneders opphold grunnet covid-19-lockdown, tok demonstrasjonene seg opp igjen i juli under en ny bevegelse som kalte seg Free Youth bevegelsen. Bortførelsen av en thailandsk opposisjonell i Kambodsja i juni var en av de utløsende årsakene til at studentbevegelsen fikk ny giv, uavhengig av Ny fremtid, og etter hvert fikk studentene også følge av protestaksjoner utført av elever ved en rekke av landets videregående skoler.

Den nye demokratibevegelsen stilte tre hovedkrav: Opphevelse av parlamentet; en slutt på trusler mot politiske aktivister; og en ny grunnlov. Det varte imidlertid ikke lenge før flere også tok til orde for reform av kongehuset, og med dette ble det største politiske tabuet i Thailand brutt. Gjennom hele 2020 preget studenter og unge Bangkoks gater med pop-up demonstrasjoner sterkt inspirert av studentdemonstrasjonene i Hong Kong. Studentbevegelser ved en rekke universiteter i Nordøst-, Nord- og Sør-Thailand fulgte opp med solidaritetsaksjoner.

Nye hindringer for demokratisering

Ved parlamentsvalget i mai 2023 ble Move Forward største parti med 151 representanter, tett etterfulgt av Pheu Thai med 141 representanter. Valgdeltakelsen var på rekordhøye 75,22 prosent av de stemmeberettigede, og det var særlig høy valgdeltakelse blant unge velgere. De to største partiene hadde gått til valg på løfter om demokratiske reformer og søkte etter valget sammen i en koalisjon med flere mindre partier. Partilederen for Move Forward, Pita Limjaroenrat, ble lansert som koalisjonens statsministerkandidat. Koalisjonen bestod av 313 av underhusets 500 representanter, men var likevel avhengig av 376 stemmer i det samlede nasjonale parlamentet for å danne regjering. De 250 medlemmene av senatet ble i 2019 utpekt av militæret.

Etter et kompromiss mellom Move Forward og Phua Thai ble veteranpolitikeren Wan Muhammad Noor Matha lansert som koalisjonens kandidat som ordførende styrer (speaker). Kong Vajiralongkorn åpnet parlamentet 3. juli, og 13. juli ble satt som dato da det nasjonale parlamentet skulle møtes for å stemme over ny statsminister. 12. juli annonserte valgkommisjonen at den hadde konkludert med at Pita ikke var kvalifisert til å stille til valg og at saken var oversendt forfatningsdomstolen.

I etterkant av valget hadde valgkommisjonen satt ned et utvalg som skulle undersøke om det skulle reises sak mot Move Forward og partilederen Pita. Hovedanklagen var at Pita har aksjer i et medieselskap, til tross for at selskapet ikke har hatt aktivitet siden 2008. Hverken valgkommisjonen eller forfatningsdomstolen i Thailand regnes for å være uavhengige institusjoner.

I to separate parlamentsmøter ble Pita fremmet som eneste statsministerkandidat, men han fikk ikke nok støtte til å danne regjering. Under det andre møtet ble Pita også suspendert som parlamentariker av forfatningsdomstolen og måtte forlate møtet. Etter dette fikk Pheu Thai samlet en ny koalisjon som inkluderte to partier lojale til militæret og 22. august ble Srettha Thavisin fra Pheu Thai valgt til Thailands 30. statsminister. Valget ble avgjort uten støtte fra Move Forward.

Samme dag som Pheu Thai gjenerobret makten, vendte Thaksin Shinawatra tilbake til Thailand etter 17 år i eksil.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg