Didrik Arup Seip taler på Universitetsplassen maidagene 1945.

Anon. Begrenset gjenbruk

Didrik Arup Seip, født i Hobøl, norsk språkforsker. Dr.philos. 1916. Professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo 1916–54. I en rekke arbeider undersøkte han norsk språkhistorie i eldre og nyere tid (Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid, 1914; Låneordstudier, 2 bd., 1915–19; Norsk språkhistorie til omkring 1370, 1931, ny utg. 1959), arbeider som på en rekke punkter endret eldre oppfatninger. Han påviste at en rekke former i norrøne og mellomnorske dokumenter som man før trodde skyldtes svensk eller dansk påvirkning, i virkeligheten skyldes intern norsk utvikling, og at talemålet hadde fjernet seg fra det tradisjonelle norrøne skriftspråket tidligere enn før antatt.

I flere avhandlinger hevdet han at atskillige av de eldste islandske håndskriftene har spesielt norske målmerker og derfor trolig går tilbake på norske forelegg. Dette gjelder bl.a. Codex Regius med eddadiktene. Som språkpolitiker ville han utjevne ulikhetene mellom de to norske skriftspråkene. Han var medlem av rettskrivningskommisjonen av 1916, av Norsk språknemnd 1952–55 og var nemndas første formann. Sammen med F. Bull og H. Koht gav Seip ut den vitenskapelige utgaven av Ibsens verker (Hundreårsutgaven) og sammen med H. Jæger en fullstendig utgave av Wergelands skrifter.

Seip var rektor ved Universitetet i Oslo 1937–45 (avsatt 1941 av okkupasjonsmakten). Han var medlem av Administrasjonsrådet 1940, ble arrestert sept. 1941 og satt på Grini til våren 1942, da han ble overført til Sachsenhausen. Fra jul s.å. var han «fri fange» i Tyskland til våren 1945; i denne tiden gjorde Seip en stor innsats for norske konsentrasjonsleirfanger. Sine opplevelser under krigen skildret han i Hjemme og i fiendeland (1946).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.