Konflikten mellom Iran og Israel

Da sionistbevegelsen opprettet staten Israel i 1948, var Iran et sekulært persisk kongedømme. Begge land hadde et fiendtlig forhold til de arabiske statene, spesielt Syria, Egypt og Irak, og fant derfor sammen i en stille allianse som handlet om energi og sikkerhetspolitikk. Iran var den gang Midtøstens største oljeprodusent og dekket store deler av Israels energiforbruk i statens første år. Iran hadde dessuten en stor jødisk befolkning på omtrent 100 000 individer. Deler av Irans jødiske elite bidro til å bygge forholdet mellom Iran og Israel.

Etter hvert som den kalde krigen utviklet seg på 1950-tallet, orienterte både Iran og Israel seg mot USA. Irans lange og sårbare grense mot Sovjetunionen, og Sovjets støtte til de arabiske republikkene ga flere gode grunner til at begge søkte støtte og sikkerhet hos USA. Utover 1950- og 1960-tallet styrket dette samarbeidet seg gjennom salg av våpen og et mer aktivt sikkerhetssamarbeid. Den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad var blant annet med på å trene det iranske sikkerhetspolitiet SAVAK og støttet Iran i kampen mot kurdiske opprørsgrupper i landets nordvestlige områder.

Israels mangeårige statsminister David Ben-Gurion så på kongedømmet Iran som del av en større allianse av ikke-arabiske stater i utkanten av Midtøsten. Denne alliansen skulle også involvere Tyrkia og Etiopia og ble senere kjent som periferi-doktrinen. Som regional stormakt og USA-alliert hadde Iran en helt sentral plass i denne tankegangen. Iran derimot, så på Israel som en måte for å styrke sitt forhold til USA. Iran tok derfor imot israelsk støtte, men søkte også å benytte Israel som en døråpner i Washington.

Under Den islamske revolusjonen i 1979 kollapset det iranske kongedømmet og ble gradvis erstattet av en islamsk republikk, ledet av ayatollahen Ruhollah Khomeini. Khomeini var en uttalt motstander av Israel og mente sionistbevegelsens tette forhold til Storbritannia og USA gjorde den til en representant for vestlig imperialisme i Midtøsten. Han uttalte flere ganger at Israel måtte utslettes som stat. Den israelske ambassaden i Teheran ble stengt og gjort om til et representasjonskontor for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO).

Samtidig fortsatte Israel å selge våpen til Iran. Israel håpet at Khomeinis islamske regime var midlertidig og at landet igjen kunne bli en vestvendt israelsk alliert. Samtidig så Israel på Saddam Husseins Irak som en mye større trussel og håpet at Iran kunne bidra til å svekke Irak. Under Iran-Irak-krigen ga Israel derfor betydelig våpenstøtte til Iran, selv om landene offisielt ikke hadde politiske forbindelser. Deler av disse våpensalgene ble avslørt gjennom Iran-Contra-skandalen.

På 1990-tallet bygget Iran forbindelser til den sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen i Sør-Libanon. Israel okkuperte Sør-Libanon fra 1985 til 2000, og for Iran var våpenstøtte til Hizbollah en enkel måte å svekke Israel på. Under den andre Libanonkrigen i 2006, da Israel igjen invaderte Libanon, økte denne støtten betraktelig.

På 1990-tallet begynte Israel å se på Iran ikke bare som en fiende, men som en eksistensiell trussel. Statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres snakket regelmessig om at Iran var en eksistensiell trussel mot den jødiske staten. Den styrkede retorikken var delvis et svar på Irans langvarige Israel-kritiske holdning, men også et resultat av endringer i Israels og Irans forhold til de arabiske statene. På 1990-tallet forhandlet Israel om fred med palestinerne og nabolandene Jordan og Syria. Samtidig ble Iran politisk mer moderat, ledet av president Akbar Hashemi Rafsanjani og den nye lederen ayatollah Ali Khamenei, og bedret sitt forhold til de arabiske landene. Både Israel og Iran hadde på denne tiden ambisjoner om å bli ledende maktsentre i Midtøsten, og begge lands bedrede forhold til de arabiske landene åpnet for at de kunne konkurrere om denne posisjonen.

Globale endringer spilte også en viktig rolle. Etter Sovjetunionens fall og Golfkrigen i 1990–1991, sto USA igjen som den eneste supermakten i Midtøsten. Som motstander av både USA og Israel, fryktet Iran å bli isolert i en amerikansk-ledet politiske orden. Det som tidligere hadde vært rent munnhuggeri mellom Iran og Israel, begynte derfor å ta form av en regional maktkamp.

På 1990-tallet ble dessuten Irans atomprogram en del av konflikten. Iran hadde lenge hatt et sivilt atomprogram, men videreutviklet nå dette, blant annet ved å inngå et atomsamarbeid med Russland og bygge nye atomreaktorer. Israel antas å ha hatt atomvåpen siden 1950-tallet og fryktet nå å miste sin posisjon som Midtøstens eneste atommakt.

En annen viktig faktor i eskaleringen mellom Iran og Israel var kollapsen til Iraks militærmakt under Saddam Hussein. Fram til Golfkrigen i 1991 hadde Iraks oljefinansierte hær vært en stor trussel både mot Iran og Israel. Etter at amerikanske styrker jaget Husseins styrker ut av Kuwait i 1991, minket denne trusselen betraktelig. Da USA invaderte Irak i 2003, forsvant den irakiske trusselen helt. Israel var svært skeptisk til at Iran ikke hadde andre seriøse fiender i regionen.

I 2009 gikk både Iran og Israel i konservativ retning. Benjamin Netanyahu ble igjen statsminister i Israel, og Mahmoud Ahmadinejad ble president i Iran. Begge lederne frontet aktiv skremselspropaganda mot motparten for å skaffe seg politisk støtte internt. Ahmadinejad ble kjent for sine mange antisemittiske utspill og truet gjentatte ganger med å utslette Israel.

Konflikten ble på denne tiden også en maktkamp mellom landenes etterretningstjenester. Konflikten er preget av sterkt hemmelighold og kun enkeltepisoder er kjent for offentligheten. Dette gjelder spesielt cyberkrigføring. I 2010 ble dataviruset Stuxnet kjent for å ha infisert Irans atomanlegg. Viruset ble antatt utviklet av Israel i samarbeid med USA og lyktes i å sette de iranske atomanlegget Natanz ut av funksjon. Målet var å forsinke Irans antatte atomvåpenprogram. Stuxnet regnes som verdens første heldigitale våpen og satte en ny standard for cyberkrigføring. I 2021 ble det iranske betalingssystemet for bensinstasjoner satt ut av spill. Dette antas også å ha vært et israelsk cyberangrep og satte store deler av landets bensinstasjoner ut av spill.

Iran har på sin side økt sin direkte og indirekte tilstedeværelse rundt Israel. Etter at borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011, har Irans støtte til det syriske Assad-regimet gjort det mulig for Iran å øke sin tilstedeværelse sørvest i Syria på grensen mot de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Denne tilstedeværelsen innbefatter både etterretning og våpenleveranser til lokale militser. Dette inkluderer Hizbollah-bevegelsen i Libanon og væpnede militser i den syriske borgerkrigen. Israel har slått hardt ned på denne tilstedeværelsen og har siden 2011 gjennomført et ukjent antall bombeangrep i Syria.

I 2015 inngikk Iran en atomavtale med USA og andre land, som la sterke begrensinger på Irans atomprogram. Avtalens mål var å hindre Iran fra å utvikle atomvåpen i bytte mot fjerning av USAs økonomiske sanksjoner mot Iran. Israel var sterk motstander av denne avtalen. Israels statsminister Benjamin Netanyahu mente Iran fortsatt utgjorde en atomtrussel, og at fjerning av sanksjoner ville styrke Iran på andre områder.

I 2024 utviklet konflikten mellom Iran og Israel seg til direkte militær konfrontasjon. 1. april angrep Israel den iranske ambassaden i Syrias hovedstad Damaskus og drepte den høytstående Iranske generalen Mohammed Reza Zahedi (1960–2024). Selv om Israel offentlig ikke påtok seg ansvar for angrepet, ble det generelt antatt at israelske jagerfly stod bak. Israels regjering benektet ikke disse påstandene. Eskaleringen av konflikten med Iran ble av mange sett i forbindelse med Israels krigføring på Gazastripen.

Iran så på dette som en markant opptrapping av den langvarige skyggekrigen og svarte med et stort luftangrep mot Israel natten mellom 13. og 14. april. Ifølge Iran var angrepet rettet mot Israels jagerflybaser som ble brukt i angrepet på ambassaden to uker tidligere. Det israelske militæret meldte at Iran benyttet 170 droner, 30 kryssermissiler og 120 ballistiske missiler. De aller fleste ble skutt ned av israelsk luftforsvar og av amerikanske, britiske og jordanske styrker andre steder i Midtøsten. Ingen liv gikk tapt i angrepet.

Verdenssamfunnet la sterkt press på Israel for å begrense motsvaret og slik hindre at konflikten skulle eskalere ut av kontroll. 19. april ble et iransk luftforsvarsbatteri angrepet av droner utenfor byen Isfahan, og det ble viden antatt at Israel sto bak. Ingen menneskeliv gikk tapt.

Serien med angrep i april 2024 førte til begrensede militære og menneskelige tap, noe som antagelig var intensjonen fra begge sider. Både Iran og Israel benyttet likevel muligheten til å vise motstanderen sine militære evner og signalisere at de var villige til å svare på angrep.

• Midtøsten-konflikten
• Irans samtidshistorie
• Israels samtidshistorie
• Opprettelsen av staten Israel