asymmetrisk krigføring

Artikkelstart

Asymmetrisk krigføring er en form for krig hvor partene har svært ulik tilgang til krigføringsmidler og metoder. Geriljakrig og terrorisme er de mest typiske formene for asymmetrisk krigføring.

Faktaboks

Etymologi

Av gresk summetria "det rette mål, passende forhold," Asymmetri: manglende samsvar mellom to deler som gjør at de ikke kan oppfattes som et speilbilde av hverandre.

Begrepet dukket for alvor opp på 1990-tallet, og ble spesielt flittig brukt på 2000-tallet for å beskrive kampen mellom USAs høyteknologiske militære styrker og ulike opprørsstyrker og terrorgrupper, uten tilgang til tilsvarende våpen og ressurser. Det skulle primært beskrive det tilsynelatende paradokset at en helt overlegen militærmakt ikke maktet å omsette den overlegenheten i tellende politiske resultater. I Balkankonflikten på 1990-tallet klarte relativt usofistikerte styrker å skape store problemer for det militært sett langt sterkere NATO. Krigene i Irak og Afghanistan viste også at militært langt svakere motstandere kunne yte USA stor og seig motstand gjennom mange tiår.

Former for asymmetri

Det er mulig å skille mellom flere typer av asymmetri. Det kan være asymmetri i virkemidler, hvor den ene siden har tilgang på økonomi, materiell og ledelse som den andre siden ikke har.

Det kan være asymmetri i kunnskap og erfaring, hvor den ene siden har en akkumulert og institusjonalisert militær erfaring som videreføres gjennom forskning og formell utdanning, mens den andre siden kun baserer seg på personlige erfaringer og erfaringsutveksling gjennom nære relasjoner.

Det kan også være en asymmetri i aktørenes status. En side av konflikten kan ha internasjonale traktater og verdenssamfunnets sympati på sin side, mens den andre i langt større grad oppfattes som illegitim og uønsket.

Det kan også finnes elementer av asymmetri i partenes målsetting og omfang. For den ene siden av konflikten kan krigen oppfattes som eksistensiell og altoverskyggende, mens den for den andre side ikke oppfattes som spesielt viktig. I det perspektivet er asymmetri ikke bare knyttet til selve krigføringen, men også til politikk, interesser og oppfattelse av trussel.

I et historisk perspektiv har den militære trusselen mot vestlige staters integritet ikke vært mindre enn den var på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Sikkerhet var i Vesten primært knyttet til samfunnets og enkeltindividets sikkerhet. Den asymmetriske trusselen ble derfor ikke oppfattet som en trussel mot statens sikkerhet og rikets eksistens, men mot enkeltpersoner og samfunnsmaskineriets effektivitet. Terrorhandlinger, som ikke en gang trenger å ha motstanderens militære styrker som mål, er derfor det mest fremstående eksempelet på asymmetrisk krigføring. Den parten som mangler materielle ressurser, militær kompetanse og verdenssamfunnets støtte, kompenserer gjennom utholdenhet og brutalitet. Om den svake parten har en langt større offervilje enn den sterke, vil den svake kunne vinne på sikt.

Følgene av asymmetriske kriger

Konsekvensen av asymmetriske trusler mot den vestlige verden er at militær maktbruk kan sammenlignes med politiets operasjonsmodus. For politiet har begreper som «seier» aldri hatt særlig mening fordi oppgavene deres ikke tar slutt. Befolkningen forventer ikke at kriminalitet blir fullstendig avskaffet, men at risikoen for selv å bli offer holdes på et akseptabelt nivå.

Videre er den forebyggende effekten ved politiets tilstedeværelse minst like viktig som deres fysiske evne til å nedkjempe en konkret trussel. Politiet må også håndtere mange ulike trusler samtidig, fra organiserte grupperinger med en langsiktig og strategisk tankegang til isolerte aktører som handler i affekt og ikke har noen bevisst hensikt med den kriminelle handlingen. Hele dette spekteret av utfordringer må også militære styrker i asymmetriske konflikter forholde seg til. Den såkalte «Powell-doktrinen» fra 1992, hvor den amerikanske generalen, som senere ble USAs utenriksminister, Colin Powell (1937–2021) tok til orde for at amerikanske styrker bare skulle brukes «for å nå klart definerte mål, og bli brukt med overveldende kraft for å nå en rask seier», fremstår i dette lyset som lite hensiktsmessig.

Kritikk av begrepet

Kritikere har påpekt at begrepet «asymmetrisk krigføring» ikke indikerte at et nytt fenomen hadde oppstått, men at Vesten brått fikk øynene opp for andre måter å føre krig på enn det man hadde trent på siden 1945. Trekk av asymmetrisk krigføring finner vi så langt tilbake i historien det er mulig å se. Historien om David og Goliat, bondeopprør, gerilja- og kolonikriger er alle eksempler på asymmetriske kriger, hvor svært ulike aktører slåss mot hverandre. Noen vil si at det er mulig å se asymmetri som kjernen i krigføring mer generelt. Man vil alltid forsøke å ramme motstanderen der han er svak, og der effekten er størst.

I dette lyset er gjenoppdagelsen av asymmetri mer et uttrykk for hvor dominerende den svært symmetriske og svært spesielle kalde krigen var på Vestens tenkning om krig og konflikt, enn at Taliban og al-Qaida, for å nevne to, hadde funnet en ny måte å føre krig på. Så snart den latente frykten for krig mellom supermaktene forsvant på 1990-tallet, og vestlige militærteoretikere igjen begynte å konsentrere seg om faktiske kriger, så de at krig som oftest har mange asymmetriske komponenter. Det var den kalde krigens iøynefallende symmetri som var det store unntaket, ikke motsatt. Etter Koreakrigen har for eksempel USA aldri stått overfor en tilnærmet jevnbyrdig militær motstander på slagfeltet, men har likevel blitt påført mange nederlag gjennom asymmetriske metoder.

Det er sjelden fruktbart å definere en krig som enten «asymmetrisk» eller «symmetrisk» – de fleste kriger har unektelig islett av begge deler. Det som er nyttig er å identifisere hvilke elementer i en krig som er asymmetriske og hvilke som er symmetriske.

Det er også viktig å minne om at asymmetriske trusler ikke har kommet til erstatning for mer symmetriske konflikter. Tradisjonell stormaktspolitikk er ikke borte for godt, noe retorikken mellom Kina, USA og Russland er eksempler på.

Tilsvarende begreper

Det finnes også en hel rekke andre begreper som ligner på «asymmetrisk krigføring», og som ulike miljøer av strateger og militærteoretikere har utviklet for å dekke mye av det samme meningsinnholdet som asymmetrisk krigføring. Eksempler på dette er «ukonvensjonell krigføring», «hybridkrig», «Military operations other than war» (MOOTW, militære operasjoner som ikke er krig), «Three Block War» (Charles C. Krulak) og «fjerde generasjons krigføring» (William S. Lind). Slike begreper og uttrykk dukker gjerne opp i noen toneangivende artikler eller bøker, og lever noen år i fagdiskursen før de gradvis mister sin frekvens og forklaringskraft.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Zedong, Mao (1937). On Guerrilla Warfare.
  • Guevara, Ernesto (1961). Guerrilla Warfare. Monthly Review Press.
  • Høiback, Harald og Olsen, John Andreas (2009). «De nye krigene» i Even Lange, Helge Pharo og Øyvind Østerud (red.) Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk, Nye internasjonale vilkår etter den kalde krigen. Unipub.
  • Kilcullen, David (2009). The Accidental Guerrilla. Fighting Small Wars in the Midst of a Big One. Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg