Jakob Sporrenberg

Jakob Sporrenberg var en tysk SS-offiser. I denne egenskap innehadde han lederstillinger for SS og tysk politi i Øst-Preussen, Minsk, Lublin og til slutt, fra november 1944, i Sør-Norge. Hans nøkkelrolle i avslutningen av Aktion Reinhardt, en sentral del av Holocaust, førte til at han etter andre verdenskrig ble stilt for retten i Polen og henrettet.

Sporrenberg utdannet seg til mekaniker mot slutten av første verdenskrig. Etter krigen markerte han seg som aktivist i høyreorienterte kretser og gikk i 1920 inn i det paramilitære Grenzschutz Ost.

I 1925 ble Sporrenberg varig medlem i Tysklands nazistiske parti NSDAP, i etterkant av noen måneder som aktiv i Sturmabteilung (SA). I 1929 ble han leder for Hitlerjugend i Düsseldorf, før han året etter også sluttet seg til Schutzstaffel (SS). Sporrenberg avanserte raskt i SS. Allerede i januar 1936 nådde han graden SS-Brigadeführer (tilsvarende generalmajor i hæren), for to år senere også å velges inn som representant i den nå stort sett inaktive tyske riksdagen. Fra 1937 var han knyttet til Reichssicherheitshauptamt som leder for Sipo og SDs filial i Königsberg.

Ved utbruddet av andre verdenskrig fulgte utnevnelsen til Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) Rhein, som gjorde ham til øverste sjef for alle SS- og politiavdelinger i Rheinprovinz og Hessen-Nassau. I den forbindelse, i januar 1940, rykket han opp til graden SS-Gruppenführer (tilsvarende generalløytnant i hæren). Da Wilhelm Rediess ble beordret til Norge i juni 1940, etterfulgte Sporrenberg ham som HSSPF Nordost. I april 1941 ble Sporrenberg imidlertid avløst og oppnådde siden aldri en tilsvarende SS-stilling igjen.

Med Tysklands invasjon av Sovjetunionen to måneder senere ble han heller utsett til å spille en rolle i antipartisankrigføringen i de okkuperte østområdene. Sjefen for Ordnungspolizei (det tyske ordenspolitiet), Kurt Daluege, utnevnte ham i juli 1941 til SS- und Polizeiführer (SSPF) Weißruthenien. Med det fikk Sporrenberg hele det vestlige Hviterussland som sitt territoriale ansvarsområde. Perioden i lederstillingen varte imidlertid mindre enn en måned, både fordi han fant det vanskelig å arbeide fra hovedkvarteret i Minsk og fordi hans overordnede ikke oppfattet ham som hardhendt nok. Sporrenberg ble overflyttet til en fri SS-stilling hos rikskommissær Erich Koch i det okkuperte Ukraina.

Senere søknader fra Sporrenberg om å overføres til Waffen-SS ble avvist, og hans videre rolle i SS forble uavklart, inntil han i februar 1943 ble beordret til SS-Politiregiment 2. Her ble Sporrenberg, tross sin høye grad, satt til aktiv kamptjeneste som underoffiser i en bataljon som jaktet på sovjetiske partisaner. Tjenesten brakte ham i skuddlinjens livsfare, men innebar også å bli sterkt delaktig i Tysklands utryddelseskrig i Sovjetunionen enda en gang, idet partisankrigen fungerte som påskudd for å gjennomføre større massakrer i lokalsamfunnene.

Sporrenberg skikket seg slik at Heinrich Himmler 5. juli 1943 utnevnte ham til Odilo Globocniks avløser som SSPF Lublin. Globocnik hadde i denne egenskap hatt ansvaret for Aktion Reinhardt, massemordet på Polens jødiske befolkning i utryddelsesleirene Belzec, Majdanek, Sobibor og Treblinka. Med to millioner jøder allerede drept, ble det Sporrenberg som ledet utryddelsen av jødene i Lublin-distriktet. Foretaket, som fikk navnet Aktion Erntefest (Aksjon Høstfest), startet 3. november 1943. Da massemordet var over to dager senere, hadde 42 000 jøder blitt ført til massegravene i konsentrasjonsleirene Trawniki, Poniatowa og Majdanek og skutt. Det ble også avslutningen på Aktion Reinhardt.

Sporrenberg mistet sin kommando da den sovjetiske hæren inntok Lublin 22. juli 1944. Et kort mellomspill som leder for befestningsbyggingen langs elven Wisla fulgte. Som et ledd i en planlagt utbygging av SS’ organisasjonsapparat i Norge, ble stillingene som SS- og politifører innført også her, for henholdsvis Sør-Norge og Trøndelag/Nord-Norge. På anmodning fra HSSPF Nord Wilhelm Rediess, som kjente ham godt, ble Sporrenberg beordret til stillingen som SSPF Süd-Norwegen den 5. november 1944. 13 dager senere dro han til Oslo for å tiltre.

Som øverste ansvarlig, direkte underordnet Rediess, for alle SS- og politiavdelinger i Sør-Norge fikk Sporrenberg kontor på Stortinget sammen med en stab på seks personer. Rediess betrodde Sporrenberg at han hadde utsett seg ham som sin etterfølger på lengre sikt, siden han selv fant det for krevende å samarbeide med rikskommissær Josef Terboven.

Ikke ulikt Rediess gled også Sporrenberg snart inn i en forholdsvis underdanig rolle i kretsen rundt Terboven. Tiden hans som SS- og politifører i Sør-Norge forble stort sett begivenhetsløs frem til krigens slutt. Rollen han definerte for seg selv, i mangel på en instruks fra sine overordnede, var å lede storaksjoner med deltakelse fra flere tyske aktører, slik som Sipo-SD, Ordnungspolizei og Waffen-SS. Dette fordi en rekke politiaksjoner hadde vært hemmet av samarbeidsproblemer mellom de involverte politiorganene, så vel som uklarheter rundt hvem som besatte øverste kommandomyndighet. Imidlertid forekom det svært få større aksjoner mot motstandsbevegelsen i krigens sluttfase. Størst var en gjennomsøkningsaksjon i Nordmarka planlagt å bli, påsken 1945, men denne ble avlyst etter inngripen fra høyeste politiske hold i Berlin, da det syntes opplagt at aksjonen ville eskalere til en massakre.

6. mai 1945 ble Sporrenberg innviet i Terbovens og Rediess’ plan om å begå selvmord sammen når Tyskland kapitulerte og meddelt at han var ønsket som tredjemannen i selvmordspakten. Imidlertid aktet Sporrenberg å overleve krigen og gikk i dekning i Oslo dagen etter, da Tysklands kapitulasjon ble kunngjort og Rediess ringte ham opp flere ganger for å kalle ham til Skaugum.

11. mai ble han arrestert og fengslet av britene på Akershus festning. Krigsforbryteretterforskere fattet der interesse for Sporrenberg, som var den eneste gjenlevende SS-general i Norge etter Rediess’ selvmord, og koblet ham raskt til massakrene i Lublin-distriktet. Han kunne ikke knyttes til konkrete forbrytelser i Norge og ble 14. januar 1946 sendt med fly til London for videre avhør. På anmodning fra polske myndigheter ble Sporrenberg i oktober 1946 utlevert til Polen.

En domstol i Lublin dømte ham til døden 16. september 1950. Henrettelsen skjedde ved hengning i Mokotów-fengselet i Warszawa 6. desember 1952.

• Holocaust
• SS
• Sipo og SD i Norge

• Ruth Bettina Birn: Die Höheren SS- und Polizeiführer. Himmlers Vertreter im Reich und in den besetzten Gebieten (Düsseldorf: Droste Verlag, 1986)
• Philip W. Blood: Hitler's Bandit Hunters: The SS and the Nazi Occupation of Europe (Dulles, VA: Potomac Books, 2006)
• Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt (Oslo: Aschehoug, 2012)
• Joseph Poprzeczny: Odilo Globocnik. Hitler's Man in the East (Jefferson, NC: McFarland & Company, 2004)

• Rapport av Jakob Sporrenberg, høsten 1945. Norges Hjemmefrontmuseum, FO II 11.4 Spredte tyske arkiver, Boks 53
• Bundesarchiv, Freiburg: Personalmappe Jakob Sporrenberg (PERS 6/39369)
• Bundesarchiv, Berlin: Sammlung Berlin Document Center, R/9361/III/19724, Jakob Sporrenberg