Under andre verdenskrig var homoseksuelle blant gruppene som ble forfulgt av nazistene. I Nazi-Tyskland kan forfølgelsen deles inn i tre faser. I den første fasen, som varte fra den nazistiske maktovertakelsen i 1933 og fram til 1936, ble all åpenlys homoseksuell aktivitet, enten det var klubber i Berlin eller vitenskapelig forskning, forfulgt og stengt ned. I den andre, som varte til utbruddet av andre verdenskrig i 1939, ble all homoseksuell aktivitet kriminalisert og den organisatoriske forfølgelsen intensivert. I den tredje fasen, som varte til krigens slutt i 1945, ser vi en økning i fysiske konsekvenser, slik som dødsstraff og kastrering, og sykdom og dødsfall fulgte som konsekvens av internering i konsentrasjonsleirer. Mellom 10 000 og 15 000 ble sendt til leirer. Dødsraten anslås til å være om lag 60 prosent.
forfølgelsen av homoseksuelle under andre verdenskrig
Bakgrunn
Før andre verdenskrig var homoseksualitet straffbart i mange europeiske land. Det varierte hvordan lovene ble håndhevet og hva som var omfattet av dem, men forhold til en av samme kjønn var svært ofte ikke moralsk akseptert. Negative holdninger til homoseksuelle var altså ikke begrenset til nazistisk ideologi eller regime, men kom også til syne i det nazistiske Tyskland, hvor homoseksuelle var en av gruppene som ikke ble ansett som en del av folkefellesskapet.
Den ideologiske begrunnelsen
Holdningene til homoseksualitet innen nazismen sprang ut av forskjellige forhold. Det tyske nazistiske partiet NSDAP spilte på negative holdninger til de aktive og åpenlyst homofile og lesbiske miljøene som fantes i mange tyske storbyer under Weimarrepublikken. Retorikken var ment å ramme sosialister og jøder. De var også seg bevisste at retorikken appellerte til de av befolkningen som mislikte den homoseksuelle kulturen. Samtidig hendte det også at den politiske venstresiden i Tyskland misbrukte kjente nazisters homoseksualitet i sin antinazistiske retorikk.
Antihomofile holdninger var også en del av den nazistiske ideologien, som sterkt vektla kjernefamilien, tradisjonelle kjønnsroller, maskulinitet og nasjonens renhet. Homoseksualitet ble i seg selv oppfattet som feminint, men i et land som hadde mistet mange menn under første verdenskrig var det å øke den såkalte «ariske» delen av befolkningen i seg selv sentralt. En homoseksuell mann, som verken kunne få barn eller leve det som ble oppfattet som et normalt familieliv, passet ikke inn i det nazistiske idealsamfunnet. De ble også anklaget for å være årsaken til lav befolkningsvekst. I tillegg var det en utstrakt holdning blant nazistene at legning i hovedsak var et valg, og dermed kunne endres. Derfor ble de som gjentakende ble tatt for homoseksuell virksomhet straffet hardere enn de som ble tatt for første gang. Videre fryktet myndighetene at homoseksuelle var mer lojale mot hverandre enn mot staten.
Forfølgelsene
Mens det er en myte at det nazistiske partiet var dominert av homofile, fantes det i praksis en viss toleranse for homoseksualitet fram til den nazistiske maktovertakelsen i 1933. Da ble de raskt en forfulgt gruppe. I 1934 ble Ernst Röhm, en åpenlyst homofil leder av Sturmabteilung, drept sammen med andre åpne homofile under «de lange knivers natt», og hans legning ble brukt som et påskudd. Da hadde nazistene allerede slått svært hardt ned på all offentlig homoseksuell aktivitet, og i etterkant ble homofile fengslet og sendt til konsentrasjonsleirer for gjerninger som ikke var straffbare etter gjeldende lovgivning. Dette medførte at lovene ble skjerpet og gitt tilbakevirkende kraft i 1935. I realiteten ble all åpen homofil aktivitet kriminalisert. Noen søkte å løse dette ved ekteskap med heterofile kvinner, eller proformaekteskap med lesbiske kvinner. Mange hadde forhold til andre menn i skjul eller forsøkte å holde en generell lav profil.
Organisasjoner og forskningsinstitutter som kjempet for avkriminalisering av homoseksualitet ble stengt. I 1936 opprettet regjeringen Reichszentrale zur Bekämpfung der Homosexualität und der Abtreibung, et kontor som hadde bekjempelse av homoseksualitet og abort som sine viktigste gjøremål. Den økende forfølgelsen medførte at det ble anvendt tortur for å få «tilståelser», myndighetene opprettet landsomfattende lister over mistenkte homoseksuelle og oppfordret befolkningen til angiveri. Siden homoseksuell virksomhet var vanskelig å bevise dersom man ikke var til stede når det skjedde, kunne loven også misbrukes ved å anklage uønskede individer for homofili.
Etter at andre verdenskrig brøt ut, ble holdningene til homofili radikalisert, og blant annet ble dødsstraff innført, men sjeldent utført, for de som var med i Gestapo og SS. Andre menn ble utsatt for kastrering eller medisinske eksperimenter i leirer og gitt harde fysiske arbeidsoppgaver som kunne føre til døden. Homofile fanger ble merket med en rosa trekant, var langt nede i leirhierarkiet og kunne også bli forfulgt av homofobi hos medfanger.
Selv om de ikke ble forfulgt og forsøkt tilintetgjort i samme omfang som for eksempel jøder, ble rundt hundre tusen arrestert på grunn av sin homoseksualitet, og om lag halvparten dømt. Dette innebar gjerne at de mistet jobben og dermed muligheten til å livnære seg og eventuell familie.
Lesbiske kvinner
Lesbiske kvinner ble i mindre grad enn menn fysisk forfulgt og fengslet, og skjerpingen av straffeloven i 1935 kom ikke til å omfatte dem. De ble heller ikke i samme grad sett på som en samfunnstrussel eller antatt at de ikke ville ha barn. Snarere ble de, i likhet med kvinner generelt, ansett av nazistene for ikke å være selvstendige seksuelle individer og at de enklere enn menn kunne vende tilbake til heterofil aktivitet. Dette betyr imidlertid ikke at naziregimet tolererte lesbiske kvinner og lesbisk praksis, og det finnes eksempler på at de ble aktivt utsatt for trusler og trakassering, forfulgt og sendt til konsentrasjonsleirer. Lesbiske ble også forfulgt som «asosiale», en samlekategori som omfattet de nazistene anså som «mindreverdige» og en samfunnsbelastning. Slik var også motstanden mot homoseksuell aktivitet en del av nazistenes rasehygieniske virke.
Forfølgelse av norske homoseksuelle
Da krigen brøt ut, var seksuell omgang mellom individer av samme kjønn sosialt uakseptabelt og ansett som umoralsk. Straffelovens §213 åpnet opp for at homoseksuell prostitusjon og seksuell omgang der den ene parten var under 21 år kunne straffes, og da var det den eldste som ble dømt. Loven rettet seg kun mot menn, men påtale fant kun fant sted når «allmenne hensyn» tilsa det. Derfor var paragrafen i praksis lite anvendt.
I motsetning til i Nazi-Tyskland, er forholdene for homoseksuelle i Norge under okkupasjonen et lite utforsket tema. Imidlertid vet vi at til tross for at Norge var ansett som et «arisk idealsamfunn», prioriterte den nazistiske okkupasjonsmakten ikke forfølgelsen av norske homoseksuelle høyt, og det var kun menn som ble rammet. I 1942 tok den, i samarbeid med politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs, initiativet til å endre loven i retning av strengere straffer, men forsøket strandet av ukjent grunn. Begrunnelsene for forslaget var frykt for at den såkalte moralsk nedbrytende praksisen kunne ha en smittende effekt på andre menn, at det utgjorde en befolkningspolitisk fare og bekymringer for nedgang i fødselstall – begrunnelser som gjenkjennes fra det tyske nazistiske partiet.
Det later heller ikke til at lovens praksis ble skjerpet når norske menn hadde seksuell kontakt. Imidlertid kunne okkupasjonsmakten anvende seg av tysk lovgivning når én eller begge partene var tyske selv om selve hendelsen fant sted i Norge. Det er uvisst i hvor stort omfang dette skjedde, men det finnes noen få eksempler på nordmenn som ble dømt for seksuell omgang med tyskere, og som måtte sone i Tyskland. Noen svært få tyske menn i Norge ble dømt for omgang med andre tyskere, mens tyske menn dømt for seksuell omgang med samme kjønn i Tyskland risikerte å bli sendt til arbeidsleirer i Nord-Norge. Det er mulig at en lesbisk tysk dame ble straffet for et forhold til en annen kvinne mens de begge var stasjonert i Norge.
Nasjonal Samling hadde et ambivalent forhold til homoseksuelle, og det er kjent at enkelte høyt i partiet og i det norske nazistiske byråkratiet selv var homoseksuelle. Partiet tok imidlertid tydeligere avstand fra homoseksualitet, noe forsøket på å endre §213 illustrerer. Som i samfunnet ellers var de sterkt heteronormative, og homoseksualitet kunne bli omtalt som «avvik», «degenerering» og «perverse handlinger». Samtidig viser en undersøkelse av norske nazistiske aviser og tidsskrifter at homoseksualitet, i sterk motsetning til fokus på alt jødisk, sjeldent var et tema og aldri en del av nazismens fiendebildeargumentasjon.
Etter andre verdenskrig
Synet på homoseksualitet forandret seg ikke i den umiddelbare etterkrigstiden, og i mange land ble forbud videreført i lovverket. Enda viktigere er det at homoseksualitet lenge forble sosialt uakseptabelt i mange miljøer i flere tiår. Dette var en medvirkende årsak til at det tok lang tid før homoseksuelle snakket om hva de hadde opplevd under krigen, og forskere og storsamfunnet rettet søkelyset mot hva som skjedde med dem under naziregimet og anerkjente dem som ofre for nazistisk politikk. Så sent som i 2008 ble det satt opp et minnested, Denkmal für die im Nationalsozialismus verfolgten Homosexuellen, for gruppen i Berlin. Først etter avdukingen av minnesmerket ble lesbiske ofre inkludert.
Les mer i Store norske leksikon
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Grau, Gunter (red.) (1995): Hidden Holocaust? Gay and Lesbian Persecution in Germany 1933–1945. London.
- Huneke, Samuel Clowes (2019): The Duplicity of Tolerance: Lesbian Experiences in Nazi Berlin, Journal of Contemporary History, 54 (1), sidene 30–59.
- Jordåen, Runar og Wolfert, Raimund (2015): Homoseksualitet i det tyskokkuperte Norge sanksjoner mot seksuelle forhold mellom menn i Norge 1940–1945, i Historisk tidsskrift 94 (3), sidene 455–485.
- Kristiansen, Hans Wiggo (2006): Norske homoseksuelle og antihomoseksuell retorikk i NS-pressen (1940–1945), i Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret. Oslo.
- Shoppmann, Claudia: På sporet av Helene Gottaut, «Wehrmachthelferin» i det okkuperte Norge, Skeivt arkiv
- Spurlin, William J. (2020): Queering Holocaust Studies: New Frameworks for Understanding Nazi Homophobia and the Politics of Sexuality under National Socialism, i Simone Gigliotti og Hilary Earl, A Companion to the Holocaust, Wiley Blackwell Companions to World History Series.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.