forfølgelsen av personer med nedsatt funksjonsevne under andre verdenskrig

I mellomkrigstiden var det vanlig å påstå at individer kunne grupperes i raser og at hver rase kunne gjenkjennes ved særskilte egenskaper. Raseideologi var altså ikke noe unikt for nazismen. En logisk konsekvens av raseideologisk tenkning var argumentasjonen om at de ulike rasene burde holdes rene (raserenhet). Såkalt raseblanding, det at to individer fra ulike raser fikk barn sammen, mente nazistene ville føre til at de «gode rasene» ville bli dårligere – det som ble omtalt som degenerering. En annen konsekvens av den nazistiske raseideologien var troen på at det var mulig genetisk å rendyrke de ulike menneskegruppene rasene ble ansett for å utgjøre, blant annet ved eugenikk – det å fysisk fjerne individer som ble betraktet som biologisk mindreverdige. Disse ble ansett av nazistene som Lebensunwertes Leben – å ha et liv som var uønskelig at skulle leve videre. De ble ansett som samfunnsunyttige og en byrde for staten. Omvendt ble de som var ansett som bærere av gode genetiske egenskaper oppfordret til å få mange barn, slik som i Lebensbornprogrammet.

Funksjonsnedsettelsene kunne være fysiske, slik som døvhet, eller mentale, slik som schizofreni. Derfor ble det i 1933 vedtatt en lov som skulle forhindre at individer med påstått arvelige funksjonsnedsettelser fikk barn. Loven legitimerte blant annet sterilisering av disse personene, om nødvendig med tvang. Fordi raseideologisk tankegods lå til grunn, ble også individer med funksjonsnedsettelser som tilhørte den såkalte ariske eller nordiske rase gjenstand for loven. I teorien kunne de som ble vedtatt sterilisert appellere sin sak, men i praksis ble appellene stort sett avslått. I tillegg til tvangssterilisering, kunne gravide kvinner med funksjonsnedsettelser oppleve tvungen abort.

T4 er en forkortelse for Tiergartenstrasse 4, adressen i Berlin hvor helsepersonale ble rekruttert til å delta i systematisk drap på personer med funksjonsnedsettelser. I samtiden ble eutanasi eller aktiv dødshjelp (Gnadentod) anvendt som betegnelser for programmet, men dette er terminologi som i stor grad avspeiler overgripers holdninger snarere enn ofrenes opplevelse.

Programmet ble formelt initiert høsten 1939 av medlemmer i Førerkanselliet, en institusjon knyttet til det nazistiske partiet og tett opp mot Adolf Hitler. Blant annet var hans private lege sentral i utformingen og gjennomføringen. Det vedvarte ut andre verdenskrig, og rettet seg særlig mot individer som var innlagt på sykehus eller mentalinstitusjoner. Programmet gikk ut på at blant myndighetene oppfordret personalet til å neglisjere de som var mål for programmet med hensyn til pleie og mat. Andre pasienter ble innrapportert for å ha en funksjonsnedsettelse. Deretter ble de overført til særskilte steder hvor de ble drept, blant annet med gass. Drapene omfattet nyfødte så vel som voksne personer, men de virkelige hensiktene med programmet ble naturlig nok ikke direkte kommunisert til pårørende. Foreldrene kunne få beskjed om at barna var blitt anbragt et sted hvor de fikk forsvarlig pleie, før de etter en tid fikk beskjed om at barnet var avgått ved døden av naturlige årsaker og deretter fikk de tilsendt en fiktiv dødsattest. I virkeligheten hadde barnet blitt drept ved injeksjoner av dødelige stoffer.

Samme formelle og reelle dødsårsak rammet voksne ofre. Andre ble skutt eller drept i lokale gasskamre eller -vogner. Utviklingen av de mobile vognene var en forløper for teknologien anvendt for gasskamrene i dødsleirene. Likene ble kremert i større ovner, og pårørende fikk tilsendt tilfeldig aske. Dette var en av måtene pårørende kunne avsløre bedrageriet på, fordi det i asken kunne forekomme gjenstander som klart ikke hadde tilhørt vedkommende, for eksempel hårspenner i asken til en mann. Den ideologiske hensikten med programmet ble kommunisert til omverdenen via propaganda, slik som i filmen Ich klage an (Hvem dømmer?) fra 1941. Der tar en lege livet av sin kone fordi hun lider av multippel sklerose, og drapet blir framstilt som en nødvendighet.

Til tross for propaganda og hemmelighold, ble innholdet i T4-programmet kjent i offentligheten og fordømt av mange. Det ble derfor offisielt avviklet i august 1941, men i virkeligheten fortsatte det i noe mindre systematisk grad og med større lokalt initiativ fram til krigens avslutning både i og utenfor Tyskland, særlig i det okkuperte Polen og Østerrike.

De pårørende utgjorde en gruppe som, når de fant ut hva som hadde skjedd med familiemedlemmet, var imot T4-programmet. Noen fikk familiemedlemmer innlagt på en institusjon hvor de ikke kunne nås like lett av nazistene. Helsepersonale kunne også endre diagnoser slik at pasienter ikke utgjorde et mål for T4-programmet. Representanter både for den katolske og protestantiske kirken protesterte også, og paven fordømte drap av folk med funksjonsnedsettelser i 1943. Den katolske kirken var også imot tvangssteriliseringer av religiøse årsaker.

I 2014 ble det reist et monument til minne om ofrene for T4-programmet i Tiergartenstrasse i Berlin. Leger og annet helsepersonell som deltok i drapene, var blant de som det ble reist rettssak mot i etterkrigstiden. Flere ble tiltalt og dømt for forbrytelser mot menneskeheten, noen ble dømt til døden. Samtidig ble dommene mildere etter hvert som tiden gikk.

Etter Berlinmurens fall i 1989 og påfølgende tilgang til arkiver, kom det fram at langt flere mennesker ble myrdet eller sterilisert som en konsekvens av synet på personer med visse funksjonsnedsettelser. Det er nå antatt at om lag 300 000, flertallet kvinner, ble sterilisert og drøye 200 000 drept.

• andre verdenskrig
• dødshjelp
• nedsatt funksjonsevne
• nazisme
• Tysklands historie 1933–1945