Iraks invasjon av Kuwait startet natt til 2. august 1990 med et overraskelsesangrep bestående av en bakkebasert operasjon, inklusive spesialstyrker støttet fra luft og sjø. Det kuwaitiske forsvaret, anslått til rundt 16 000 soldater, sto ikke i høy beredskap, og Iraks overveldende militærmakt møtte liten motstand. Den irakiske invasjonsstyrken besto av cirka 100 000 soldater. En av de hardeste kampene sto om det kongelige palasset Dasman. De største tap ble påført de irakiske styrkene av det kuwaitiske flyvåpenet, hvorav en stor del evakuerte til Saudi-Arabia og Bahrain. Hæren gikk raskt i oppløsning, og kampene var i realiteten over 3. august. Det ble opprettet en motstandsbevegelse i det okkuperte Kuwait.
Den kuwaitiske ledelsen flyktet til Saudi-Arabia og appellerte om internasjonal hjelp, mens Irak advarte mot utenlandsk intervensjon. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen. USAs president George H. W. Bush fordømte også invasjonen og dirigerte marinestyrker til Golfen. Det samme gjorde Frankrike, Sovjetunionen og Storbritannia.
Irak tok en rekke utenlandske gisler i Kuwait, også norske, som så ble fraktet til Irak før de ble løslatt. Overgrep mot sivile fant sted, blant annet arrestasjoner, tortur og henrettelser. De irakiske styrkene gjorde seg også skyldige i omfattende plyndring.
Samtidig hevdet vestlige ledere at Irak hadde mobilisert store styrker langs grensen til Saudi-Arabia. Landet anmodet derfor USA om beskyttelse. 8. august ble Kuwait annektert av Irak, og Irak beordret utenlandske ambassader i Kuwait til å flytte til Bagdad. Kuwait ble deretter gjort til Iraks 19. provins.
Jordans kong Hussein og FNs generalsekretær Javier Péres de Cuéllar forsøkte etter invasjonen å finne en diplomatisk løsning. Jordan var et av få land som støttet Irak, Jemen var et annet. Også PLO-leder Yasir Arafat uttrykte støtte til Saddam Hussein. USA hadde samtaler med Irak på høyt nivå, men uten å vinne fram.
Tolv arabiske stater besluttet 19. august 1990 å sende en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia, etter at Den arabiske liga 3. august hadde vedtatt en parallell resolusjon til Sikkerhetsrådet, med krav om irakisk tilbaketrekking fra Kuwait. Ligaen ønsket opprinnelig en ren arabisk løsning på konflikten, men flere land sluttet seg til en flernasjonal koalisjonsstyrke. Ved siden av å beskytte Saudi-Arabia og å forhindre at oljeproduksjonen i regionen ble rammet, var det fra vestlige lands side også et anliggende å beskytte Israel, som Iraks president Saddam Hussein truet med å angripe – og deretter bombet i januar 1991.
Sikkerhetsrådet vedtok 29. november resolusjon 678 (1990), som påla Irak å trekke seg ut av Kuwait innen 15. januar 1991; hvis ikke ble FNs medlemsland bemyndiget til å bruke «alle nødvendige midler», altså også våpenmakt, for å frigjøre Kuwait. Cuba og Jemen stemte mot i Sikkerhetsrådet, Kina avsto. Irak avviste ultimatumet og stormaktene avviste å utsette fristen. Den amerikanske kongressen godkjente 12. januar 1991 at USA gikk til krig mot Irak; samme dag som FNs generalsekretær hadde en siste runde med Iraks president i Bagdad.
Operation Desert Shield gikk fra å være innrettet mot forsvar av Saudi-Arabia og håndhevelse av FN-sanksjoner til også å bli en styrkeoppbygging mot angrepet på Irak. Dette skjedde tydeligst i november 1990 etter at president Bush godkjente forberedelser til krig, inklusive overføring av panseravdelinger fra Tyskland 30. oktober. Den opprinnelige innsettingen av amerikanske og allierte styrker – beregnet på forsvar – ble ikke ansett adekvat for et angrep, og måtte forsterkes, parallelt med at angrepsplanene ble utarbeidet.
Styrkeoppbyggingen gjorde at den amerikansk-saudiske militære ledelsen i november anså at koalisjonen var militært sterk nok til å gjennomføre en operasjon for å frigjøre Kuwait. Den besto av vel 650 000 soldater, med blant annet rundt 3600 stridsvogner og 2400 fly. Marinestyrken besto av om lag 230 fartøyer. Langt de største styrkebidragene kom fra USA som alene stilte med rundt 530 000 soldater.
Irak hadde da utgruppert rundt 36 divisjoner i områdene nær Saudi-Arabia, med cirka 400 000–450 000 soldater av en samlet militærstyrke på rundt 950 000. På papiret var Irak militært sterkt, med blant annet rundt 5500 stridsvogner og 6000 pansrede personellkjøretøy, over 3000 artillerienheter, om lag 1000 fly og et luftvern på 7000 enheter, samt cirka 7000 bakke-til-luft-raketter (SAM) og rundt 600 Scud-missiler.
Kommentarer (1)
skrev Markus Svendsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.