De ca. 470 000 indianerne i Canada er i en utsatt posisjon, men mange har en sterk bevissthet om å bevare egen kultur og egne tradisjoner. Her en mann og en gutt i mohawk-drakter under en markering til minne om britisk-lojale mohawker som kom til Ontario under den amerikanske revolusjonen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Canada (Befolkning) (indianere) av Corbis/Ted Spiegel/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Inuitene i Canada teller ca. 45 000. Omtrent halvparten av de kanadiske inuitene bor i territoriet Nunavut.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Canada, som har en befolkning på 36,6 millioner innbyggere (2017), er en ung nasjon. Landet har en kulturell blanding som beskrives som en «mosaikk», ikke «smeltedigel» som den amerikanske.

Veksten til Canadas befolkning er sammensatt og er blitt påvirket på flere måter: gjennom innfødte befolkninger, territoriell utvidelse og først og fremst stor åpenhet overfor innvandring. Selv om folketettheten er lav, 3,92 per kvadratkilometer, har flere regioner i sør, som det sørlige Ontario, en større folketetthet enn i mange europeiske land.

I alt er over 200 etniske grupper registrert. Den etniske sammensetningen er i kontinuerlig endring gjennom bølger med innvandring av ulik etnisk karakter gjennom hele 1900-tallet. Sosial tilhørighet og identifisering med egen etnisk gruppe har tradisjonelt vært sterk. På slutten av 1900-tallet begynte imidlertid ekteskap mellom personer med ulikt opphav å bli hyppigere. Samtidig viser folketellingene siden 1996 at stadig flere blant de tradisjonelle engelsk- og fransktalende gruppene går over til å definere sitt opphav som 'kanadisk'. 

Særlig etter 1979 innvandret store grupper fra den tredje verden og da særlig fra ulike deler av Asia. I perioden 2006–2011 innvandret nærmere 1,2 millioner mennesker eller 3,8 prosent av befolkningen i 2001. I 2006–2011 var 56.9 prosent av immigrantene fra Asia, flest fra Filippinene (13 prosent).  20,6 prosent av befolkningen (2011) er født utenfor Canada (den nest høyeste andelen i verden etter Australia). Det bor 6,8 millioner utenlandsfødte i Canada (2011). 

Ved folketellingen 2011 svarte 41 prosent at de hadde helt eller delvis kanadisk opphav, 20,7 prosent helt eller delvis engelsk (folketellingen 2006), 16,1 prosent helt eller delvis fransk (folketellingen 2006), 14,1 prosent helt eller delvis skotsk, 14 prosent helt eller delvis irsk og nærmere 10 prosent helt eller delvis tysk opphav. Omkring 1,2 millioner personer (3,2 prosent av befolkningen) er av skandinavisk herkomst. Canada har 452 705 personer som hadde helt eller delvis norsk opphav (2011) og de fleste bor i British Columbia, Alberta og Saskatchewan.

En nyere type innvandring har ført til at andelen såkalte «synlige minoritetsgrupper» (definert som ikke-hvite, ikke-europeiske eller ikke tilhørende urbefolkningen) har økt til 19 prosent av befolkningen (2011). Blant annet teller kineserne 1,3 millioner personer eller 4 prosent av folketallet. De fleste i gruppen «synlige minoriteter» lever i metropolene Montreal, Toronto og Vancouver som er blant de mest kosmopolitiske byer i verden.

I det tospråklige Canada gjør de fransktalende krav på å utgjøre et «særskilt samfunn», og deres kjerneområde er provinsen Québec, hvor 4/5 av befolkningen har fransk som første språk. New Brunswick, hvor de fransktalende teller 1/3 av befolkningen, er den eneste provinsen som har både engelsk og fransk som offisielt språk. Fransk er offisielt språk i Québec og engelsk i de andre provinsene og i samtlige territorier.

1,4 millioner mennesker, eller 4,3 prosent av landets innbyggere (2011), identifiserer seg som urinnbyggere. Canada har verdens nest høyeste andel urbefolkning (etter New Zealand). De inndeles i tre hovedgrupper: nordamerikanske indianere (851 560 personer), métiser (451 795) og inuitter (59 445).

Den nordamerikanske urbefolkningen innvandret fra Asia en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden. På 1500-tallet var antallet cirka 350 000, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank tallet til omkring 100 000. Rundt halvparten har valgt å bo i ulike former for reservater. Hver eneste provins har indianersamfunn, men de fleste bor i et belte fra Ontario til British Columbia og nordover inn i Northwest Territories og Yukon. Relativt få indianere bor i Nunavut.

Métis er av blandet indiansk og europeisk avstamning med aner tilbake til før 1800-tallet. Et forsterket fokus på konstitusjonelle rettigheter har ført til at antall personer som identifiserer seg som métis har vokst kraftig etter 1996. De fleste métissamfunn er i provinsene Alberta, Manitoba og Ontario

Inuit (tidligere kalt eskimoer) innvandret fra Asia for mellom 4000 og 8000 år siden. Halvparten av de kanadiske inuittene lever i Nunavut, 1/5 i Québec og 1/10 i henholdsvis Labrador og Northwest Territories. I Nunavut omfatter de 84,1 prosent av befolkningen (2016). 65–70 % av de kanadiske inuittene taler språket inuktitut regelmessig. Indianerne og inuittene, samt til en viss grad métisene, har vesentlig høyere fødselstall enn resten av den kanadiske befolkningen. Det bidrar til å gjøre samfunnene deres svært unge. Enkelte av urinnbyggernes samfunn har en gjennomsnittsalder på under 20 år. Begrepet «First Nations» stadig mer og anerkjenner den opprinnelig uavhengige status de forskjellige gruppene hadde.

Canada opplevde aldri «indianerkriger» og massakrer etter mønster fra USA. Likevel ble indianerne relativt raskt tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter. Inuittene fortsatte derimot med sine tradisjonelle levemåter frem til 1950-årene. Etter hvert er urbefolkningen blitt mer politisk aktiv. Den har krevd økte politiske rettigheter, rettigheter til land og kontroll over mineralutvinning. Denne politiske utviklingen har foregått med mindre motstand enn for eksempel i USA. Likevel er den blitt hemmet av konstitusjonelle og politiske problemer.

Med unntak av vikingene rundt år 1000 var franskmennene de første europeere som bosatte seg i det som i dag er Canada. De første franskmennene kom til området på begynnelsen av 1500-tallet, men bosettingen kom først i gang på 1600-tallet. I 1663 bodde 60 000 franske bosettere i det som da var den franske provinsen Canada. Disse er forfedre til de fleste av dagens fransktalende.

Annen innvandring kom først under den amerikanske amerikanske frigjøringskrig (1775–1783), da cirka 50 000 engelske lojalister flyttet fra USA til Canada (som var blitt formelt avstått til England i 1763). Utover på 1800-tallet vokste befolkningen på grunn av immigrasjon, høy fødselsrate og lav dødelighet til 3,5 millioner i 1867, da selvstyre ble innvilget.

Den omfattende innvandringen fortsatte på slutten av 1800-tallet og frem til 1920, og etter den annen verdenskrig kom det en ny stor bølge av immigranter. Slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene hadde synkende innvandring før den begynte å stige igjen etter 1979.

I 1979–1980 kom mer enn 60 000 båtflyktninger etter kommunistenes seier i Vietnam. I 1990-årene kom asylsøkere fra hele verden til Canada, særlig fra Latin-Amerika, Øst-Europa og Afrika. I 1992 bosatte omkring 5000 bosniske muslimer seg, og i 1999 mer enn 3900 Karen-flyktninger fra leirer i Thailand. I 2015 kom mer enn 23 000 irakiske flyktninger og mellom november 2015 og januar 2017 mer enn 40 000 syriske flyktninger til Canada.

Befolkningen er svært ujevnt fordelt, og av klimatiske årsaker bor nærmere 90 prosent i et relativt smalt belte langs sørgrensen mot USA. Størst er befolkningstettheten langs Saint Lawrence River og på lavlandet på Ontario Peninsula (den delen av Ontario som ligger mellom Lake Ontario, Lake Erie og Lake Huron med Georgian Bay), med godt over halvparten av Canadas befolkning. De to provinsene Ontario og Québec har til sammen 61,5 prosent av befolkningen. I nord finnes de tynnest befolkede områdene i verden utenfor Antarktis. Yukon, Northwest Territories og Nunavut som til sammen dekker 41 prosent av Canadas areal, har bare 0,5 prosent av befolkningen. De nordlige delene av Alberta, Saskatchewan, Manitoba, Ontario, Québec og hele Labrador er også svært tynt befolket.

Trenden siden siste del av 1990-årene er at befolkningsveksten særlig er konsentrert til fire store byregioner. Golden Horseshoe ('Gyldne hestesko') med Toronto (Ontario) som sentrum, Montréal-området (Québec), Vancouver-området og det sørlige Vancouver Vancouver Island (British Columbia) og den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren (Alberta).

Storbyområder (metropolitan areas)

Innbyggere (2016)
Toronto 5 928 040
Montreal 4 098 927
Vancouver 2 463 431
Calgary 1 469 300
Ottawa-Gatineau 1 323 783
Edmonton 1 321 426
Winnipeg 811 874
Québec 800 296
Hamilton 721 053

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.