Inuitene i Canada teller ca. 45 000. Omtrent halvparten av de kanadiske inuitene bor i territoriet Nunavut.

SCODE. begrenset

Canada, som har en befolkning på 35,2 millioner innbyggere (Verdensbanken 2013), er som nasjon ung. Landet har en kulturell blanding som blir beskrevet som en «mosaikk», og ikke «smeltedigel» som i USA. I alt er over 200 etniske grupper registrert. Den etniske sammensetningen er dessuten i kontinuerlig endring gjennom bølger med innvandring av ulik etnisk karakter gjennom hele 1900-tallet. Sosial tilhørighet og identifisering med egen etnisk gruppe har tradisjonelt vært sterk. På slutten av 1900-tallet begynte imidlertid ekteskap mellom personer med ulikt opphav å bli hyppigere. Samtidig viser folketellingene siden 1996 at flere og flere blant de tradisjonelle engelsk- og fransktalende gruppene går over til å definere sitt opphav som 'kanadisk' fremfor noe annet.

På slutten av 1900-tallet, og spesielt etter 1990, innvandret store grupper fra den tredje verden og da særlig fra ulike deler av Asia. I perioden 1991–2001 innvandret 2,2 millioner mennesker hvilket utgjorde 6 % av befolkningen i 2001. 18 % av befolkningen (2001) er født utenfor Canada (den nest høyeste andelen i verden etter Australia). Ved folketellingen 2001 svarte 39 % at de hadde helt eller delvis kanadisk opphav (hvorav 23 % kun kanadisk opphav), 20 % helt eller delvis engelsk, 16 % helt eller delvis fransk, 14 % helt eller delvis skotsk, 13 % helt eller delvis irsk og 9 % helt eller delvis tysk opphav. Canada har 47 230 personer som oppgir sitt opphav som norsk og 316 530 personer som oppgir sitt opphav som delvis norsk (2001). Den nyere type innvandring har ført til at andelen såkalte «synlige minoritetsgrupper» (definert som ikke-hvit, ikke-europeisk eller ikke tilhørende urbefolkningen) er økt til 13 % av befolkningen. Bl.a. teller kineserne 1 million personer eller 4 % av folketallet. De fleste i gruppen «synlige minoriteter» lever i metropolene Montreal, Toronto og Vancouver som er blant de mest kosmopolitiske byer i verden.

I det tospråklige Canada gjør de fransktalende krav på å utgjøre et «særskilt samfunn», og deres kjerneområde er provinsen Québec hvor 4/5 av befolkningen har fransk som første språk. New Brunswick hvor de fransktalende teller 1/3 av befolkningen, er den eneste provins med både engelsk og fransk som offisielt språk. Ellers er fransk offisielt språk i Québec og engelsk i de andre provinsene og territoriene.

Nær 1 million mennesker eller 3,3 % av landets innbyggere (2001) identifiserer seg som urinnbyggere. Canada har verdens nest høyeste andel urbefolkning (etter New Zealand). De inndeles i tre hovedgrupper: nordamerikanske indianere (609 000 personer), métiser (292 000) og inuiter (45 000). Indianerne innvandret fra Asia en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden. På 1500-tallet var antallet ca. 350 000, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank tallet til ca. 100 000. Ca. halvparten velger å bo i ulike former for reservater. Hver eneste provins har sine indianersamfunn, men de fleste bor i et belte fra Ontario til British Columbia og nordover inn i Northwest Territories og Yukon. Métis er av blandet indiansk og europeisk avstamning med aner tilbake til før 1800-tallet. Et forsterket fokus på konstitusjonelle rettigheter har ført til at antall personer som identifiserer seg som métis har vokst kraftig etter 1996. De fleste métissamfunn er i provinsene Alberta, Manitoba og Ontario. Se også méstis.

Inuitene (tidligere kalt eskimoer) innvandret fra Asia for mellom 4000 og 8000 år siden. Halvparten av de kanadiske inuitene lever i Nunavut, 1/5 i Québec og 1/10 i henholdsvis Labrador og Northwest Territories. I Nunavut omfatter de 85 % av befolkningen. 65–70 % av de kanadiske inuitene taler språket inuktitut regelmessig. Indianerne og inuitene, samt til en viss grad métisene, har vesentlig høyere fødselstall enn resten av den kanadiske befolkningen hvilket er med på å gjøre deres samfunn svært unge. Enkelte av urinnbyggersamfunnene har gjennomsnittsalder på under 20 år. Begrepet «First Nations» brukes mer og mer, og anerkjenner den en gang uavhengige status de forskjellige gruppene hadde.

Canada opplevde aldri «indianerkriger» og massakrer etter mønster fra USA. Likevel ble indianerne relativt raskt tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter. Inuitene derimot fortsatte med sitt nomadiske liv frem til 1950-årene. Etter hvert er urbefolkningen blitt mer politisk aktiv. De har krevd økte politiske rettigheter, samt rettigheter til land og kontroll over mineralutvinning. Denne politiske utviklingen har foregått med mindre motstand enn f.eks. i USA. Likevel er den blitt hemmet av konstitusjonelle og politiske problemer.

Med unntak av vikingene rundt år 1000 var franskmennene de første europeere som bosatte seg i det som i dag er Canada. De første franskmennene kom til området på begynnelsen av 1500-tallet, men bosettingen kom først i gang på 1600-tallet. I 1663 bodde 60 000 franske bosettere i det som da var den franske provinsen Canada. Disse er forfedre til de fleste av dagens fransktalende. Annen innvandring kom først under den amerikanske frigjøringskrigen (1775–83), da ca. 50 000 engelske lojalister flyttet fra USA til Canada (som var blitt formelt avstått til England i 1763). Utover på 1800-tallet vokste befolkningen ved hjelp av immigrasjon, høy fødselsrate og lav dødelighet til 3,5 mill. i 1867, da selvstyre ble innvilget. Den omfattende innvandringen fortsatte på slutten av 1800-tallet og frem til 1920, og etter den annen verdenskrig kom det en ny stor bølge av immigranter. Slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene hadde synkende innvandring før den begynte å stige igjen etter 1980.

Befolkningen er meget ujevnt fordelt, og av klimatiske årsaker bor nesten 90 % i et relativt smalt belte langs sørgrensen mot USA. Størst er befolkningstettheten langs St. Lawrence-elven og på lavlandet på Ontario Peninsula (den delen av Ontario som ligger mellom Lake Ontario, Lake Erie og Lake Huron med Georgian Bay), med godt over halvparten av Canadas befolkning. De to provinsene Ontario og Québec har til sammen 62 % av befolkningen. I nord finnes de tynnest befolkede områdene i verden utenfor Antarktis. Yukon, Northwest Territories og Nunavut som til sammen dekker 41 % av Canadas areal, har bare 0,3 % av befolkningen. De nordlige delene av Alberta, Saskatchewan, Manitoba, Ontario, Québec og hele Labrador er også svært tynt befolket.

Trenden siden siste del av 1990-årene er at befolkningsveksten særlig er konsentrert til fire store byregioner. Golden Horseshoe ('Gyldne hestesko') med Toronto (Ontario) som sentrum, Montréal-området (Québec), Vancouver-området og det sørlige Vancouver Island (British Columbia) og den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren (Alberta).

Storbyområder (metropolitan areas)

Innb. (2002)
Toronto 5 029 900
Montreal 3 548 800
Vancouver 2 122 700
Ottawa-Hull 1 128 900
Calgary 993 200
Edmonton 967 200
Québec 697 800
Winnipeg 685 500
Hamilton 686 900

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.