Antarktis

Antarktis. Parti fra Paradise Bay (Antarctic Peninsula).

Antarktis (hovedkart) (bilde)

Antarktis, fellesbetegnelsen på land- og havområdene omkring Jordens Sydpol. Fordelingen av hav og land er nærmest motsatt den vi finner i Arktis. Et svært sentral-kontinent, Det antarktiske kontinent er omgitt av veldige havstrekninger (Sørishavet).

Navnet Antarktis er av anti-, 'mot' og Arktis.

Utstrekning og topografi

Det er vanskelig å finne en veldefinert og naturlig grense for Antarktis mot nord. Den mest egnede grenselinjen synes å være den såkalte «antarktiske konvergens», som betegner et ganske markert skille i havoverflaten mellom kaldt polarvann og varmere vann fra lavere bredder. I sektoren mot Stillehavet ligger denne grensen mellom 53° og 62° s.br., går mellom Sør-Amerika og Antarktiske halvøy (Antarctic Peninsula), svinger så nordover til ca. 50° s.br. og følger i store trekk denne breddegrad både i sektoren mot Atlanterhavet og Indiske hav. I Indiske hav kan grensen gå litt nord for «konvergensen», slik at øygruppene Prince Edward Islands og Îles de Crozet faller innenfor, idet naturforholdene også her er av polar karakter. Antarktis er dermed mye større i utstrekning enn Arktis. Arealet, avgrenset på denne måten, utgjør ca. 54 mill. km².

Selve det antarktiske kontinent dekker ca. 14 mill. km², hvorav anslagsvis 1,5 mill. km² består av flytende isbremmer langs kysten. Kontinentet er atskillig større enn Europa, men mindre enn Sør-Amerika. Bare omkring 0,2 mill. km² – eller mindre enn 1 % – av Antarktis er ikke dekket av is. Den største istykkelse som er målt til i dag er ca. 4800 m, (Wilkes Land), og isen er vel 2000 meter tykk i gjennomsnitt. Antarktis inneholder 92 prosent av all is i verden. Hvis isen i Antarktis smeltet, ville havet stige med 70 meter og legge de fleste av verdens storbyer under vann. I vintersesongen fryser havet omkring kontinentet og danner et drivisområde som er like stort som innlandsisen.

Det er vanlig å dele kontinentet i Vest-Antarktis og Øst-Antarktis, og å la skillelinjen gå fra det sørvestlige hjørnet av Rosshavet til det sørøstlige hjørnet av Weddellhavet. Vest-Antarktis (som bl.a. omfatter Antarktiske halvøy) er av størrelse bare ca. ¹/₄ av Øst-Antarktis. Mellom de to havbuktene ligger store deler av den isdekte fjellgrunnen lavere enn havets nivå. De sentrale partier av kontinentet består av snøvidder, for det vesentlige i en høyde av 2000 til 4000 moh. Snøoverflaten ved selve Sydpolen ligger i en høyde av knappe 3000 moh., mens fjellet under ligger meget nær i nivå med havet. Denne rekordtykke isen hviler på en fjellgrunn som befinner seg ca. 2000 m under havets nivå.

I randområdene for de mektige isslettene i det indre er det en rekke fjellkjeder. Særlig har strøkene vest og sør for Ross Ice Shelf en imponerende fjellverden. Her ligger Queen Maud Range, Queen Alexandra Range, Queen Elisabeth Range og mange flere. Mount Kirkpatrick i Queen Alexandra Range er den høyeste toppen i dette området (ca. 4500 m). Det mektige Mount Vinson-massivet mellom Antarktiske halvøy og Sydpolen er anslått å være 4892 m høyt, og er dermed det høyeste fjell i Antarktis. På en øy nær vestenden av Ross Ice Shelf ligger den ennå virksomme vulkanen Mount Erebus. Litt damp stiger opp av krateret. De eneste virkelige vulkanutbrudd fra senere tid i Antarktis fant sted på Deception Island, nær nordspissen av Antarktiske halvøy, i 1967, 1969 og 1970.

De ytre konturer av kontinentet er nå godt kjent. Fra Greenwich-meridianen og østover helt til 160° ø.l. ligger kysten stort sett mellom den sørlige polarsirkel og 70° s.br. Vest for Greenwich-meridianen dreier kysten sørover og gir plass til en veldig havbukt, Weddellhavet, hvis vestlige begrensning dannes av Antarktiske halvøy, som strekker seg nordover helt til ca. 63° s.br. Også øst for 160° ø.l. har kystkonturen form av en svær bukt, Rosshavet. Herfra og østover holder kysten seg i store trekk mellom 72° og 76° s.br. Denne delen av kysten er mest utilgjengelig på grunn av isforholdene og derfor minst kjent.

Av øyer og øygrupper i Sørishavet kan i sektoren mot Indiske hav nevnes: Prince Edward Islands og Île Crozet, Île de Kerguelen og Heard Island. I sektoren mot Stillehavet: Macquarie Island, Balleny Island, Scott Island og Peter I Øy (norsk), samt en lang rekke større og mindre øyer langs Antarktiske halvøy. Herfra strekker seg inn i sektoren mot Atlanterhavet: South Shetland Islands, South Orkney Islands, South Georgia og South Sandwich Islands. Atskillig lengre mot øst ligger den isolerte Bouvetøya (norsk), som er et naturreservat.

Bortsett fra på Antarktiske halvøy, kommer praktisk talt all nedbør på kontinentet i form av snø. I årenes løp legger den seg lag på lag, og etter hvert vil snøen under trykket av de overliggende masser gå over til is. Størst betydning har det stadige siget av isen utover mot kystene. Mange steder er denne bevegelsen meget langsom. Det kan gå årtusener før et snøfall fra kontinentets indre når kysten, og da i form av is langt under breens overflate. Men det er hele tiden enorme masser underveis. Over lange strekninger av kysten siger denne innlandsisen til havs, og det dannes veldige, flate breområder, som flyter i havet der dybden er tilstrekkelig. En slik flytende breformasjon kalles isbrem. Den er gjerne et par hundre meter tykk, og ca. ¹/₆ ligger over havets nivå. Fronten mot havet har form av en bratt vegg, kalt isfront (ofte også barriere), som reiser seg 30–40 m over havflaten. Noen steder løper isfronten flere hundre mil langs kysten av kontinentet. Bare i enkelte sprekker og viker er det på forskjellig vis dannet en naturlig oppgang til isbremmen.

Strøm, dønning og tidevann arbeider stadig med isbremmen, og i tidens løp brytes større og mindre partier løs og driver til havs som isfjell (kalving). De typiske antarktiske isfjell er flate oppå, og størrelsen kan være imponerende. Skip for full fart kan bruke flere timer på å passere de største av dem. Ismassen over kontinentet synes å være i tilnærmet likevekt, dvs. at volumet verken øker eller minker. Allerede utover sensommeren begynner det å danne seg ny sjøis langs kysten. Temperaturforhold, vind, strøm og sjøgang bestemmer hvilken tykkelse og utstrekning isen får. Nær land (eller isfronten) hvor tilfrysingen foregår lengst og mest uforstyrret, kan istykkelsen i løpet av vinteren nå opp i 2–3 m, i sjeldnere tilfeller noe mer. Bevegelsene i havflaten vil stadig søke å bryte opp sjøisen, som så settes i drift av vind og strøm og kan legge seg i mektige belter langt til havs. Utpå senvinteren kan drivisen nå nordover til omkring 54° s.br. i Atlanterhavet, og til omkring 63° s.br. i Stillehavet. Drivisen kan være en særlig vanskelig hindring for skip der den er tett sammenpakket og flakene er skrudd opp og over hverandre. Slik drivis får karakteristiske navn som «polarbaks» og «skruis». Områder som vestlige del av Weddellhavet, Bellingshausenhavet og Amundsenhavet er kjent for sine vanskelige isforhold.

Geologi

Den antarktiske jordskorpeplaten er begrenset av midthavsryggene i søndre deler av det Indiske hav, Syd-Atlanteren og Stillehavet. Kontinentalranden er passiv, uten fjellkjededannelse o.l. , med unntak av ca. 2000 km ved grensen mot den søramerikanske platen som er en aktiv platerand. På grunn av denne beliggenheten har Antarktis ikke beveget seg i særlig grad i forhold til Sydpolen siden oppdelingen av superkontinentet Gondwanaland for ca. 250 mill. år siden.

Den antarktiske jordskorpeplaten består av fem geologiske provinser:

Omkringliggende hav. Havbunnsskorpen fra midthavsryggene til kontinentalrandene består av oseansk basalt som også danner en del øyer mellom 40 og 60° S. Basalten er overleiret av avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden (<200 mill. år). Her er funnet indikasjoner på forekomster av olje og gass.

Den vestantarktiske fjellkjeden er en aktiv platerand med en fjellkjede bestående av deformerte avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden som er gjennomtrengt av vulkanske bergarter. Denne fjellkjeden henger strukturelt sammen med New Zealand og Andesfjellene i Sør-Amerika. Deception Island i South Shetlandøyene er et aktivt vulkankrater. Diverse metall- og svovelforekomster er funnet her.

Ross-Weddellforsenkningen i Vest-Antarktis består av flere eldre fjellkjedesoner som ble til mellom midtre oldtid og tidlig mellomtid (500-200 mill. år). Disse har sin fortsettelse i nabokontinentene Australia eller Afrika som hang sammen med Antarktis i Gondwanaland. To aktive vulkaner, Mount Erebus og Mount Terra, ligger i denne forsenkningen.

Den transantarktiske fjellkjeden er en 500 mill. år gammel fjellkjede på grensen mellom Øst- og Vest-Antarktis som også fortsetter i Australia. Fjellkjeden er overleiret stedvis av yngre avsetningsbergarter som inneholder fossiler av planter og krypdyr.

Det øst-antarktiske urkontinentet består av sterkt omdannete bergarter og størkningsbergarter fra en rekke fjellkjededannelser i urtiden. De eldste er 3800 mill. år gamle. Urkontinentet ble sveiset sammen med det afrikanske og indiske urkontinentet for 500 mill. år siden under den panafrikanske fjellkjededannelsen, noe som ga opphav til superkontinentet Gondwanaland. Det er funnet jern-, molybden-, uran-, kobber- og blyforekomster.

Antarktis er gjennom Antarktistraktaten fredet for mineralutnyttelse fram til 2041 (eller lenger, avhengig av traktatlandene).

I Antarktis begynte istiden for ca. 50 mill. år siden, nådde sitt høydepunkt for ca. 30 mill. år siden, og varer fremdeles. I de kystnære områdene og i de transantarktiske fjellene støter man mange steder på nunataker, dvs. isolerte fjelltopper som stikker opp av isen. Ellers er det stedvis isfritt land langs kysten, hovedsakelig på Antarktiske halvøy.

Den antarktiske innlandsisen har bevart mange meteoritter som ligger konsentrert ved iskanten nær kysten og på nunataker hvor isen fordamper om sommeren. Siden 1969 er 2 000 meteoritter blitt funnet. De fleste er rester av asteroider med en alder på 4500 mill. år som tilsvarer planetenes alder. Noen stammer fra Månen og fra Mars.

Klima

Antarktis er det kaldeste, mest forblåste, høyestliggende og tørreste kontinentet på Jorden. Klimaet varierer sterkt mellom de enkelte deler av kontinentet. Størstedelen av Antarktis har polarklima av tundratypen, dvs. at høyeste månedsmiddeltemperatur ligger mellom 0 °C og 10 °C. Hele det isdekkede kontinentet og noen tilgrensende områder med permanent isdekke på havet har glasialklima, dvs. at alle månedsmidler er under 0 °C. Antarktis er produksjonsområde for kald luft, og for kaldt vann og is som eksporteres uhindret til verdenshavene. Dette har stor innvirkning på den sørlige halvkulens klima og har ringvirkninger også til den nordlige. Det er naturlig å skjelne mellom tre forskjellige områder med typiske særpreg: det sentrale isplatå, randområdet med kysten og havet nordover til konvergenssonen mellom 50° s.br. og 60° s.br.

Det sentrale isplatå

Den relativt symmetriske beliggenheten i forhold til polen, den jevne overflaten med ubrutt snødekke og den store høyden over havet gir helt spesielle klimaforhold som ikke finnes andre steder. Bare på Grønlands innlandsis finnes noen av de samme effekter, men i mindre rendyrket form. Den russiske forskningsstasjonen Vostok i det indre av Antarktis har notert Jordens laveste lufttemperaturmåling, –89,2 °C. Den tynne luften over isplatået inneholder lite vanndamp, noe som bidrar til stort varmetap ved utstråling. Snødekket har dårlig varmeledningsevne slik at underlaget bare i liten grad demper eller forsinker temperaturvariasjoner. Temperaturen blir først og fremst bestemt av tilstrålt og utstrålt varme. Strålingstapet gjennom den lange vinteren resulterer i et relativt tynt, sterkt avkjølt luftlag nær overflaten. I den midlere troposfære blir det en ganske beskjeden avkjøling fordi det her foregår en langt sterkere utveksling med havluft. Motstråling fra dette laget setter en grense for temperaturfallet. I løpet av våren (oktober, november) blir det en relativt rask temperaturstigning. Solstrålingen er sterk, men den hvite flaten reflekterer 70–90 prosent. I rolig vær kan den reflekterte strålingen bidra til at det føles ganske behagelig, selv i sterk kulde. Middeltemperaturen når sin høyeste verdi allerede ved månedsskiftet desember–januar. I februar kommer høsten med raskt synkende temperatur, økende vind og snødrev. I april har vinterkulden «satt seg», og temperaturen synker bare langsomt gjennom den antarktiske vinteren som ender i september. Nedbøren varierer fra mindre enn 50 mm over et større område til ca. 200 mm nærmere kysten. Både temperatur og nedbør kan bestemmes relativt godt ved indirekte metoder. Temperaturen 15–20 meter nede i isen, der forskjellen mellom vinter og sommer er utvisket, svarer til midlere årstemperatur i luften. Snitt gjennom snø og is viser en tydelig lagdeling som er preget av forskjellig påvirkning sommer og vinter. Ved å bestemme ismengden som årlig løsrives fra kontinentet, får man også et bilde av den årlige tilvekst i form av nedbør. Man har ikke tilstrekkelig sikre målinger til å avgjøre om iskappen øker eller minker. Det knytter seg stor interesse til dette spørsmålet, ikke minst i forbindelse med studiet av klimaendringer.

Vinden over innlandsisen er sterkt preget av overflatens topografi og temperatur. Den avkjølte luften vil strømme fra høyere mot lavere nivå, med tendens til avbøyning noe til venstre for denne retningen. Det høyeste området ligger mellom nullmeridianen og ca. 90° ø.l. og mellom 75° og 85° s.br., der det finnes store arealer over ca. 3500 m. Herfra strømmer luften i alle retninger ned mot kysten, styrt av terrenget og jordrotasjonens «drag» mot venstre (med Solen). Over sydpolplatået blåser det i middel ca. 5 m/s. Kaldluftsproduksjonen foregår hele året, men mest effektivt om vinteren, da er den midlere vindstyrke jevnt over dobbelt så stor som om sommeren. Det snakkes ofte om snøstorm (blizzard) i Antarktis, oftest er det da snø som virvles opp fra bakken. Ved vindstyrke 10 m/s blir fenomenet sjenerende, og ved 15–20 m/s (stiv til sterk kuling) er synsvidden så dårlig at man ikke kan skjelne kontraster i underlaget foran seg. White Out som vel svarer til det norske blindføre, har vært årsak til mange flyhavarier og andre ulykker. Det opptrer i overskyet vær over snødekket mark og skyldes at lyset fra Solen reflekteres og spres i alle retninger. I dette skyggeløse lyset blir det umulig å bedømme avstander og å orientere seg.

Randsonen og kysten

Her er det meget store motsetninger. Antarktishalvøya har et relativt mildt, maritimt klima, og i kystområdene her ligger temperaturen på rett under 0 °C store deler av året. Fralandsvind dominerer randsonen og kysten til alle årstider, men særlig om vinteren. Der kaldluftstrømmene fra landisen styrter utfor bratte skråninger kan det bli ekstreme vindstyrker. Ved Cape Denison, sør for Australia, har man målt årlig middelvind på nær 20 m/s, grensen mellom sterk kuling og liten storm. Lavtrykksaktivitet over havet i nord betyr langt mer her enn i innlandet.

Det antarktiske havområde

Det antarktiske havområde har et klima som også er sterkt preget av naboskapet til kontinentet i sør. Sørhalvkulens polarfrontsone er meget aktiv til alle årstider. Selv i sommermånedene kan man få stormer av en intensitet og utstrekning som man knapt opplever i den nordlige polarfrontsone. Værsystemenes bevegelse her sør er mer regelmessig med hovedretning mot øst. Mangel på landområder gjør at stormsjøen på havet har lang strekning å løpe over, slik at bølgene jevnt over blir høye. Havet er for en stor del dekket av is om vinteren, isfjell og rester av drivis kan påtreffes til alle årstider. Pakkisens areal er minst i februar og mars, under 5 mill. km², størst i september, bortimot 20 mill. km². Det kan veksle mellom gode og dårlige isår, men det er ikke påvist noen sikker langsiktig tendens. Pågående satellittregistreringer gir et godt materiale for studering av forholdene. Temperaturen er sterkt avhengig av om havet er åpent eller isdekket. I januar–februar er middeltemperaturen noen grader under frysepunktet nær kysten, ca. 5 °C i den nordligste del. I juli er −20 °C nær kysten og nær 0 °C i nord karakteristisk for store områder. I det subantarktiske området, uten regelmessig isdekke, har man typisk maritimt klima med mindre enn 5 °C forskjell på varmeste og kaldeste måned. Antarctic Peninsula og øyer i havet har et vær temmelig likt det som hersker over havet omkring: mye skyer, nedbør og tåke, ofte sterk og variabel vind. Områder nær kontinentet har mye sørøstlig og østlig vind, men i nord får man oftere vind fra vestlig kant. «De hylende 50 grader» svarer til det navn som ble gitt i seilskutetiden.

Klima

Temperatur – middeltemperatur i °c

Sydpolen – temperatur gjennom året

Tabellen illustrerer den «kjerneløse» vinteren på Sydpolen.

Planteliv

På grunn av det harde klimaet er plantelivet i Antarktis fattig. Enkelte mindre vann er åpne om sommeren, og her vokser en ganske rik algevegetasjon. Ellers innskrenker vekstlivet seg i det vesentlige til litt mose og lav på den nakne steingrunnen. Lav-vegetasjonen er spesielt godt tilpasset de ekstreme vekstforholdene, og foretrekker mørke bergarter, som best absorberer solstrålingen. På vestsiden av Den antarktiske halvøy er det på gunstige steder funnet i alt tre frøplanter: to gressarter og den «antarktiske nellik» Colobanthus quitensis. Trær forekommer ikke. En del av øyene lengst i nord har en noe mer variert flora. På Syd-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter. Men heller ikke her kommer man tilnærmelsesvis opp mot den rikdommen arktisk flora kan oppvise.

Dyreliv

Suverenitetsforhold

Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis, og stort sett har det såkalte sektorprinsippet vært gjort gjeldende. Alt i 1908 proklamerte Storbritannia sin overhøyhet over alt land i Falklandssektoren, mellom lengdegradene 20° og 80° vest og sør for 50° s.br. Etter protest fra Argentina og Chile ble den del av nordgrensen som lå mellom 50° og 80° v.l i 1917 forskjøvet sørover til 58° s.br., slik at områder tilhørende disse to land ikke ble berørt. Den neste anneksjonen kom i 1923, da de britiske myndigheter erklærte at alt land mellom 160° ø.l. og 150° v.l. og sør for 60° s.br. (Ross-sektoren) skulle legges inn under generalguvernøren for New Zealand. Disse anneksjonene fikk stor betydning for Norge i og med at norske hvalfangere måtte betale lisensavgifter for fangst i disse farvann. Franskmennene var mer beskjedne da de i 1924 proklamerte området mellom 136,3° og 142,3° øst og mellom 66° og 67° sør, Terre Adélie samt en del subantarktiske øyer som fransk besittelse. I 1938 ble anneksjonen utvidet til å gjelde hele sektoren mellom de nevnte lengdegrader og sør for 60° sør. I 1933 gjorde Storbritannia for tredje gang krav gjeldende. Sektoren mellom lengdegradene 45° og 160° øst, sør for 60° sør (Terre Adélie unntatt) ble da lagt inn under Australia.

Norge, som pga. hvalfangsten hadde betydelige interesser å ivareta i antarktiske farvann, så med bekymring på denne utviklingen. I 1928 ble Bouvetøya, og i 1931 Peter I Øy, formelt lagt inn under norsk statshøyhet. Men først 14. jan. 1939, fremskyndet av tysk aktivitet i området, kom den kongelige resolusjon hvor «Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det land som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde». Norge har derfor egentlig ikke gjort krav på noen sektor slik som andre land. Sektoren mellom Falklands- og Ross-sektoren er den eneste ledige som nå er igjen. De nevnte anneksjoner er ikke universelt anerkjent, og både USA og Russland betrakter fremdeles Antarktis som internasjonalt territorium. Etter at Storbritannia annekterte Falklandssektoren i 1908, har både Chile og Argentina gjort krav gjeldende her. I et dekret av 1940 krevde Chile overhøyhet over alt land i Antarktis mellom 53° og 90° v.l. To år senere kom Argentinas offisielle anneksjonserklæring, som gjaldt sektoren mellom lengdegradene 25 og 74 vest, sør for 60° s.br. Sektoren mellom 53° og 74° v.l., som inneholder hele Den antarktiske halvøy, gjør dermed hele tre nasjoner krav på. Etter den annen verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne hensiktsmessige løsninger på suverernitetsproblemene i Antarktis, og et vellykket internasjonalt samarbeid under Det internasjonale geofysiske år 1957–58 la grunnlaget for Antarktistraktaten som ble inngått i 1959.

Se for øvrig Antarktis-traktaten.

Norsk Polarinstitutt er nasjonal forvaltningsmyndighet etter miljøforskriften for Antarktis og fredningsforskriften for Bouvetøya.

Anbefalt litteratur

Forskning

Det internasjonale geofysiske år 1957–58 førte til økt interesse for Antarktis, med opprettelse av en lang rekke vitenskapelige stasjoner både på kontinentet og på øyene. Dette mangesidige forskningsarbeidet har fortsatt også etter at det geofysiske år tok slutt, og vil etter all sannsynlighet bare øke i omfang i årene fremover. Noen stasjoner er nå nærmest å betrakte som permanente. Det gjelder bl.a. amerikanernes stasjon på polpunktet (Amundsen-Scott stasjonen). En rekke land har eller har hatt overvintringsstasjoner sør for 60° s.br. Dette gjelder bl.a. Argentina, Australia, Chile, USA, Frankrike, Japan, New Zealand, India, Tyskland, Russland, Kina, Polen, Storbritannia og Sør-Afrika – og Norge fra 2005. Norge har hatt flere sommerekspedisjoner til Dronning Maud Land og Bouvetøya i regi av Norsk Polarinstitutt. I 1989/90 ble det bygd en permanent norsk forskningsstasjon i Jutulsessen i Gjelsvikfjella, 200 kilometer fra kysten. Stasjonen fikk navnet TROLL, og fungerer som base for norsk Antarktisforskning. Fra 2005 benyttes TROLL som helårlig forskningsstasjon. Norge er dermed det siste av kravhaverlandene som har etablert en overvintringsstasjon i Antarktis. Beslutningen om å bygge ut stasjonen til å kunne ta imot forskere hele året, ble gjort av miljøvernminister Børge Brende, den første norske statsråd som besøkte Antarktis (2003). En flystripe ved TROLL ble åpnet for trafikk i 2005. Kombinasjonen av helårlig drift ved TROLL og flystripen styrker Norges muligheter til å drive forskning og miljøovervåking i Antarktis. Hovedformålet for den norske forskningsinnsatsen i Antarktis er å innhente kunnskap for bedre å forstå naturlige og menneskeskapte globale klimaendringer. Forskningsprosjektene fokuserer på biologi, glasiologi, paleoklimatologi (historisk klimakunnskap), fysisk oseanografi og miljøovervåking.

En mindre stasjon, TOR, ble bygd i 1993 ved Svarthamaren, som base for langsiktige undersøkelser av et fredet fuglereservat. Stasjonene har foreløpig bare vært bemannet om sommeren (januar–februar). Også på Bouvetøya har Norsk Polarinstitutt etablert en bistasjon. Denne benyttes som base for forskning og overvåking av sel- og pingvinbestander.

Sett under ett må forskningsarbeidet i Antarktis sies å ha økt enormt i løpet av de siste 20 år. Ved siden av den rent vitenskapelige, har den voksende aktiviteten utvilsomt også en politisk og militær bakgrunn. Antarktistraktaten fra 1959 gjør Antarktis til et slags reservat for vitenskapelig forskning. Et viktig mål er å forsøke å bevare det opprinnelige økologiske systemet i området. Den internasjonale organisasjonen Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) skal koordinere og fremme forskningen i Antarktis.

Anbefalt litteratur

Ekspedisjoner, historie

Roald Amundsen og hans menn på Sydpolen 15. desember 1911.

Robert F. Scotts ekspedisjonsskip Terra Nova ved iskanten ved Victoria Land 1911.

Polarskuta Fram seiler sørover 1910, ombygd for Roald Amundsens ekspedisjon 1910–12.

Helt fra oldtiden og i nesten 2000 år trodde man at det eksisterte et sydpolkontinent av umåtelig størrelse. Dette sydland eller Terra australis incognita søkte man etter da de store oppdagelsesreiser begynte, og alt land man fant i det sørlige hav oppfattet man som deler av dette kontinents nordkyst, således Australia og Ildlandet. Helt opp på 1700-tallet mente man at det fantes fruktbare og folkerike land i det sørlige Stillehavet og Indiske hav. Mens den store nordlige polkalott er ringet inn av store landmasser som trenger seg et godt stykke inn over selve polarsirkelen, er forholdet ved den sørlige polkalott stikk motsatt. Her er det havet, endeløse vidder av hav, som rår. Sør-Amerika rekker til 56°, Afrika til 34° og Australia til 45° s.br. Dette havet er mer stormfullt enn noe annet, og de første oppdagelser i Antarktis skyldtes skuter som storm og uvær drev ut av kurs. Således forteller polynesiske legender om en tongahøvding, Ui-te-Rangiora, som var helt sør ved det frosne hav med den store kanoen Te-Ivi-o-Atea ca. år 650. Andre polynesiere har visstnok også vært så langt mot sør. Den første som brakte underretning om land i Antarktis, var Antonio de la Roche i 1675, som fikk landkjenning av South Georgia. I 1738 ble en fransk ekspedisjon under Bouvet de Lozier sendt sørover for å finne det berømte Terra australis incognita. 1. jan. 1739 oppdaget og navngav han Kapp Circoncision (på Bouvetøya) i den tro at han her hadde oppdaget en pynt på det store ukjente land i sør. Han fulgte pakkisgrensen et stykke østover og var den første som omtalte de enorme, flattoppete antarktiske isfjell og mengden av storhval i den atlantiske sektor på sørkalotten. Også de neste landkjenninger skyldtes franske ekspedisjoner. Marion-Dufresne med skutene Mascarin og Marquis de Castries oppdaget 1772 Prince Edward Islands og Îles Crozet, og samme år fant Kerguelen-Trémarec den store øya oppkalt etter ham (Kerguelen) og annekterte den for Frankrike.

De egentlige antarktisekspedisjoner begynte først med briten James Cook. Admiralitetet gav ham i oppdrag å finne det store sørlige fastland eller bringe bevis for at det ikke fantes. To spesialbygde fartøyer, Resolution og Adventure (på ca. 400 tonn hver), ble stilt til hans rådighet. Cook forlot Cape Town med kurs sørover i november 1772, krysset den sørlige polarsirkel 17. jan. 1773, men tett is tvang ham østover langs iskanten. I de følgende tre sesonger (Cook tilbrakte vinteren i varmere farvann) foretok Cook den første jordomseiling på høye sørlige breddegrader og kom tilbake til Cape Town i 1775. Ideen om et rikt og gjestmildt kontinent i sør var ikke blitt bekreftet. Men beretningene om det rike livet i havet førte til en stor fangstvirksomhet i Antarktis som varte i mer enn 50 år.

I 1778 kom de første britiske selfangere til South Georgia, og amerikanerne fulgte snart etter. I 1791 var det over 100 fangstfartøyer i Sørishavet på jakt etter den verdifulle pelssel, og etter elefantsel for utkok av olje. Men det skulle ennå gå flere år før man fikk sikre underretninger om at fangstskutene hadde oppdaget nytt land. I 1819 landet den britiske skipper William Smith med briggen Williams på King George Island i South Shetland Islands og tok øygruppen i besittelse for den britiske krone. På en ny ferd samme sesong, under ledelse av Edward Bransfield, trengte briggen Williams på ny sørover. I grove trekk ble South Shetland Islands kartlagt og nordvestkysten av Graham Land oppdaget og gitt navnet Trinity Land.

I 1819–21 gjennomførte den russiske admiral Thaddeus Bellingshausen med to fartøyer, Vostok og Mirny, en verdensomseiling på enda høyere sørlige breddegrader enn Cook hadde gjort. Peter I Øy og Alexander Land ble oppdaget jan. 1821, South Shetland Islands ble kartlagt, og kjennskapet til South Sandwich Islands og South Georgia utvidet. Den neste ekspedisjon av betydning var den som Enderby-firmaet i London sendte ut i 1830. Fangstfartøyene Tula og Lively med den kjente fangstskipper John Biscoe som leder seilte sørover for å gjøre nye oppdagelser. Biscoe gjennomførte den tredje verdensomseiling på høye sørlige breddegrader. Enderby Land ble oppdaget 28. feb. 1831, Adelaide Island og Graham Land året etter. South Sandwich og South Shetland Islands ble også besøkt. Årene omkring 1840 var særlig fruktbringende for utforskningen av Antarktis. En fransk ekspedisjon under Dumont d'Urville oppdaget Terre Adélie og annekterte det for Frankrike 1840. På samme tid arbeidet også en stor amerikansk ekspedisjon under Charles Wilkes i disse farvann. Han skisserte kysten flere steder mellom 98° og 160° ø.l. De største resultater ble oppnådd av den britiske ekspedisjon under James Clark Ross. Han foretok den fjerde omseiling av sydpolkontinentet og nådde lenger sør enn noen før ham, helt frem til den store, delvis isfrie havbukta som senere skulle få hans navn. Han oppdaget og navngav Victoria Land og Ross Island med de to praktfulle vulkankjeglene Erebus (3795 moh.) og Terror (3262 moh.). I 1893 oppdaget den norske hvalfanger C. A. Larsen Kong Oscar 2 Coast på østsiden av Graham Land, og nådde 68° 10ʹ s.br.

Ved århundreskiftet var interessen for antarktisforskningen vekket for alvor, og det ble sendt ut en rekke ekspedisjoner i rent vitenskapelig øyemed. De viktigste frem til 1920-årene er:

Expédition Antarctique Belge 1897–99. Leder: Adrien de Gerlache de Gomery. Fartøy: Belgica, den tidligere norske fangstskute Patria. Arbeidsfelt: vestkysten av Graham Land. Frøs inne i drivisen ved Peter 1 Øy og drev rundt i Bellingshausenhavet i 12 måneder. Den første vitenskapelige ekspedisjon som overvintret i Antarktis. Roald Amundsen fikk sin dåp som polarmann på denne ekspedisjon.

British Antarctic Expedition 1898–1900. Leder: Nordmannen Carsten E. Borchgrevink. Fartøy: Southern Cross (tidl. norsk hvalfanger Pollux). Sju nordmenn, derav to samer, samt tre engelskmenn overvintret på Cape Adare. Viktige meteorologiske og magnetiske observasjoner ble gjort. På hjemturen ble fronten av Ross Ice Shelf kartlagt fra Cape Crozier til Hvalbukta. Herfra foretok Borchgrevink en sledetur innover isshelfen til 78° 50ʹ s.br. og slo dermed alle tidligere rekorder.

National Antarctic Expedition 1901–04. Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Discovery, bygd for ekspedisjonen. Oppdaget Edward 7 Land. La hovedkvarteret på Ross Island ved McMurdo Sound. Et stort vitenskapelig program ble gjennomført. I 1902 foretok Scott en sledeferd mot Sydpolen, men måtte snu ved 82° 17ʹ s.br., godt før den vanskelige stigning opp til polplatået tar til.

Deutsche Südpolar-Expedition 1901–03. Leder: Erich von Drygalski. Fartøy: Gauss, bygd for ekspedisjonen. Oppdaget Wilhelm 2 Land. Gauss frøs inne nær kysten og kom ikke løs før sommeren etter. Store vitenskapelige resultater.

Den svenska sydpolarexpeditionen 1901–03. Leder: Otto Nordenskiöld. Fartøy: Antarctic med norsk skipper, C. A. Larsen. Arbeidsfelt: østkysten av Graham Land, hvor Nordenskiöld med et landparti overvintret på Snow Hill Island ved nordspissen av Graham Land. Ved avhentningen året etter ble Antarctic sittende fast i pakkisen i Erebus- og Terrorbukta, og skrudd ned; mannskapet reddet seg med store anstrengelser i land på Paulet Island, hvor de overvintret under harde vilkår. Tre mann som ble landsatt i Hope Bay på vestsiden av Graham Land, fikk også en ufrivillig overvintring. Sommeren 1903 ble alle mann hentet av det argentinske marinefartøy Uruguay.

Scottish National Antarctic Expedition 1902–04. Leder: William S. Bruce. Fartøy: Scotia (tidl. norsk selfanger Hekla). Oppdaget Coats Land på østsiden av Weddellhavet.

L'expédition antarctique française 1903–05. Leder: Jean-Baptiste Charcot. Fartøy: Français, med lederen selv som kaptein. Foretok utstrakte undersøkelser langs vestkysten av Graham Land.

British Antarctic Expedition 1907–09. Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøy: Nimrod. Rosshavområdet var arbeidsfeltet. Målene var Sydpolen og den magnetiske sydpol. Sydpolpartiet var på fire mann med Shackleton som leder. Sibirske ponnier trakk sledene, men de viste seg lite brukbare, og Shackleton og hans kamerater måtte snart trekke sledene selv. De startet 29. okt. 1908, og 9. jan. 1909 var de på 88° 23ʹ s.br., lenger sør enn noen hadde vært før dem. Her besluttet Shackleton å snu; de hadde ytt alt de hadde, og marginen for hjemturen var meget liten. De klarte det, og 1. mars var de tilbake i hovedkvarteret. En annen avdeling under Edgworth Davis nådde den magnetiske sydpol 16. jan. 1909 på 72° 25ʹ s.br. og 155° 16ʹ ø.l.

La deuxième expédition au Pole Sud 1908–10. Leder: J.-G. Charcot. Fartøy: Pourquoi-Pas?, bygd for ekspedisjonen. Vestkysten av Graham Land var igjen arbeidsfeltet. Fallières Coast, Marguerite Bay og Charcot Island ble oppdaget.

Scott's Second Antarctic Expedition 1910–13. Leder: Robert F. Scott. Fartøy: Terra Nova, tidligere skotsk hvalfangerskute. Stort vitenskapelig program med erobringen av Sydpolen som et viktig mål. Scott hadde med motorsleder, 35 sledehunder og 19 ponnier som trekkraft, men fikk liten nytte av dem. Hovedavdelingen av polpartiet startet 2. nov. 1911 fra hovedkvarteret i McMurdo Sound, 4. jan. 1912 ble siste hjelpeparti sendt hjem fra 87° 35ʹ s.br. Leder for dette partiet var løytnant Evans, den senere Lord Mountevans. Scott selv med fire ledsagere fortsatte mot Sydpolen, som de nådde 17. jan. 1912. Her fant de teltet som Amundsen hadde etterlatt; han kom dem i forkjøpet med fem uker. Britene var tappet til det ytterste, og hjemturen knekket dem. To mann stupte underveis. De tre andre kjempet seg videre og kom nesten frem; 18 km fra det store depot hvor de ville ha funnet alt de trengte, ble de stoppet. De var da uten mat og brensel; snøstormen raste dag etter dag, og sult, utmattelse og kulde slo de tre tapre menn ned.

Den norske antarktiske ekspedisjon 1910–12. Leder: Roald Amundsen. Fartøy: Fram. Målet var Sydpolen. Landstasjonen Framheim ble anlagt i Hvalbukta (Bay of Whales) på 78° 38ʹ s.br. og 163° 40ʹ v.l. Polferden startet 19. okt. 1911 med fem mann, fire sleder og 52 hunder. De nådde Sydpolen 14. des. og var tilbake på Framheim 26. jan. etter kanskje den dristigste og best gjennomførte sledeferd som er gjort i polaregnene. Se for øvrig Sydpolen.

Kristian Prestrud med to mann utforsket Edward 7 Land. Vinteren 1911 foretok Fram et større oseanografisk tokt i Sør-Atlanteren.

Die zweite deutsche Südpolar-Expedition foregikk 1911–13. Leder: Wilhelm Filchner. Fartøy: Deutschland (tidl. norsk selfanger Bjørn). Undersøkelser i Weddellhavet. Skuten ble fast i drivisen og kom først løs bortimot ni måneder senere. Ekspedisjonen oppdaget Luitpold Coast og Filchner Ice Shelf.

Australasian Antarctic Expedition 1911–14. Leder: Douglas Mawson. Fartøy: Aurora. Oppdaget og utforsket Queen Mary Land og George 5 Land.

The British Imperial Trans-Antarctic Expedition 1914–16. Leder: Ernest H. Shackleton. Fartøyer: Endurance (tidl. norsk hvalfanger Polaris) og Aurora. Ekspedisjonen hadde, foruten et stort vitenskapelig program, kryssing av sydpolfastlandet fra Weddellhavet til Rosshavet som hovedpost. Men isforholdene i Weddellhavet kullkastet alle planer. Endurance ble fast i drivisen og klemt til pinneved 10 måneder senere. Besetningen med Shackleton i spissen reddet seg i land på Elephant Island i South Shetland Islands etter å ha drevet på et isflak i 6 måneder. Herfra seilte Shackleton med fem mann under de største anstrengelser og farer 700 sjømil i åpen båt til South Georgia for å få organisert redningsekspedisjoner. Først under den fjerde unnsetningsekspedisjon lyktes det å nå frem til Elephant Island og få reddet folkene der. Den andre avdelingen av ekspedisjonen, som skulle til Rosshavet, hadde heller ikke hell med seg. Aurora ble fast i Rosshavet etter å ha landsatt den avdeling som skulle legge ut depoter for sledepartiet fra Weddellhavet, og drev med isen i 9 måneder før den kom løs. Shackleton døde på South Georgia under en ny ekspedisjon til Antarktis 1920–22 som ble nokså mislykket.

Litt ut i 1920-årene begynte en ny epoke i utforskningen av Antarktis pga. det store oppsving hvalfangsten tok, og dessuten gjorde flyteknikkens utvikling det mulig å bruke fly i polarforskningen. I 1925 begynte en serie oseanografiske ekspedisjoner utsendt fra Storbritannia, kalt Discovery-ekspedisjonene. De har gitt store bidrag til utforskningen av havet i Antarktis. Fra 1926 frem til den annen verdenskrig ble det av den førende norske hvalfangstreder Lars Christensen i Sandefjord sendt ut en rekke ekspedisjoner til Antarktis med kombinerte praktiske og vitenskapelige formål. Først Odd I-ekspedisjonen til Peter I Øy, så de fire Norvegia-ekspedisjoner, da bl.a. store strekninger av kontinentets kystland ble flyfotografert av H. Riiser-Larsen og F. Lützow-Holm. Senere ble flytende kokerier og tankbåter brukt som basis. Særlig Torshavn-ekspedisjonen 1936–37 oppnådde gode resultater. Store strekninger av kystlandet mellom Wilhelm 2 Land og Enderby Land ble luftfotografert, videre ble Prins Harald Kyst oppdaget og luftfotografert, og Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid Kyst ble overfløyet.

Første gang fly ble tatt i bruk i Antarktis var på The Wilkins-Hearst Antarctic Expedition 1928–29. Leder: Hubert Wilkins. Planen var en transantarktisk flygning fra Graham Land til Rosshavet, men den ble oppgitt pga. dårlige værforhold. Wilkins fløy fra Deception Island langs Graham Lands østkyst til 71° 20ʹ s.br. og returnerte. På den første Byrd-ekspedisjonen (U.S. Antarctic Expedition 1928–30) fløy R. E. Byrd med Bernt Balchen ved spaken fra basen ved Hvalbukta til Sydpolen og retur 29. nov. 1929. Ekspedisjonens vitenskapelige leder L. M. Gould oppdaget på en sledeferd samme år en varde bygd av Amundsen etter nedstigningen fra polplatået, det eneste synlige minne om den berømte ferd.

På Admiral R. E. Byrd's Second Antarctic Expedition 1933–35 spilte også flyet en stor rolle. Store ukjente områder østover fra Rosshavet ble flyfotografert og utforsket. En lang og dristig flyferd ble foretatt under Ellsworth-Trans-Antarctic Flight 1935–36, da Lincoln Ellsworth fløy fra Dundee Island ved spissen av Graham Land over den vestlige del av sydpolfastlandet til Hvalbukta i Rosshavet. Ellsworth landet fire ganger på ferden og bidrog vesentlig til flyteknikkens utvikling i polaregnene. Omtrent samtidig gjorde en britisk ekspedisjon under John Rymill viktige oppdagelser i Graham Land. På lange sledeferder brakte han beviser for at Graham Land var en halvøy på sydpolfastlandet og ikke som Wilkins hadde hevdet 10 år tidligere, en rekke store øyer. Den siste del av kontinentets ukjente kystland, sektoren mellom 80° og 150° v.l., ble undersøkt og utforsket på United States Antarctic Service Expedition 1939–41 (3. Byrd-ekspedisjon). Ekspedisjonen hadde to baser, en på vestsiden av Graham Land (Stonington Island) og en i Hvalbukta (Little America III).

Betydningen av flyet ble demonstrert under Die Deutsche Antarktische Expedition 1938–39, leder A. Ritscher. Med to Dornier Wal flybåter ble et område på 350 000 km² mellom 14° v.l. og 20° ø.l. fotografert fra luften. Herunder ble den store fjellkjeden i Dronning Maud Land oppdaget. Under og etter den annen verdenskrig sendte Storbritannia, Argentina og Chile rivaliserende ekspedisjoner til Antarctic Peninsula, og opprettet nye baser der.

Høsten 1946 sendte amerikanerne en kjempeekspedisjon sørover. United States Naval Expedition 1946–47 (Operation Highjump), ledere K. E. Byrd og R. Cruzen. Det er den største ekspedisjon som har seilt sørover til Antarktis. 13 fartøyer, hvorav et hangarskip og to isbrytere, var med. 4000 mann deltok, herav var 300 vitenskapsmenn. Ekspedisjonen hadde til disposisjon seks store flybåter, seks store landfly, tre mindre fly og fire helikoptre. Ekspedisjonen ble fordelt i tre grupper rundt sydpolkontinentet, og kystlandet rundt nesten hele fastlandet ble luftfotografert. I 1947 landet en ny amerikansk ekspedisjon i Antarktis: Ronne Ant-Arctic Research Expedition 1947–48. Den amerikanske basen på Stonington Island ble reokkupert, og store strekninger av ukjent land langs Weddellhavets vestkyst, helt til 79° s.br., ble oppdaget og flyfotografert.

I 1948 gjenopptok den franske institusjonen Expéditions Polaires Françaises, ledet av Paul-Emile Victor, den franske antarktisforskning. Arbeidsfeltet ble naturlig nok Terre Adélie. I 1949 seilte en på mange måter bemerkelsesverdig ekspedisjon sørover: Den norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjon 1949–52, den første virkelig internasjonale vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis, bekostet og organisert av en komité av britiske, svenske og norske eksperter med professor H. U. Sverdrup som formann. Ekspedisjonen, som hadde John Giæver som leder, opprettet stasjonen i Maudheim (71° 3ʹ s.br., 10° 56ʹ v.l.) i Dronning Maud Land. Den introduserte nye metoder som senere er blitt standard, og oppnådde store resultater. Fra 1949 av seilte årlig en Australian National Antarctic Research Expedition til den australske sektor i Antarktis. The Falkland Islands Dependencies Survey, organisert i 1945, sendte likeledes årlige ekspedisjoner til Falklandssektoren. Senere kalt British Antarctic Survey.

I midten av 1950-årene tok utforskningen av Antarktis et nytt kraftig skritt fremover. Allerede tidligere hadde enkelte land opprettet vitenskapelige stasjoner på sub-antarktiske øyer, men i forbindelse med det internasjonale geofysiske år 1957/58 gikk 12 stater sammen om et storslagent forskningsprogram i Antarktis ved opprettelse av i alt 55 stasjoner på det antarktiske kontinent og nærliggende øyer. Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) ble opprettet av vitenskapelige organisasjoner i de samme 12 land: USA, Sovjet, Storbritannia, Frankrike, Japan, Belgia, Australia, New Zealand, Argentina, Chile, Sør-Afrika og Norge. Etter hvert ble nye forskningsgrener trukket inn, og i tillegg til de geofysiske oppgavene ble en storstilt utforskning og kartlegging av hele kontinentet. Hundrevis av forskere med mange tusen hjelpemannskaper, fly, helikoptre, isbrytere og forskningsfartøyer ble satt inn. Stormaktene tok de største løft, USA konsentrerte seg særlig om Vest-Antarktis, Sovjet om Øst-Antarktis.

Norge deltok i perioden 1956–60 med en stasjon, Norway Station, ved 70° 30' s.br., 2° 32' v.l. i Dronning Maud Land. Norsk Polarinstitutt planla og ledet ekspedisjonsvirksomheten, og geodet S. G. Helle var leder på stasjonen. I sommersesongen 1958/59 sendte Norsk Polarinstitutt i samarbeid med flyvåpenet en flyfotograferingsgruppe som fotograferte kysten fra vestgrensen til 13° ø.l. og fjellområder østover helt til 30° 30' ø.l. I 1960 ble den norske stasjon overdratt til Sør-Afrika, som har fortsatt virksomheten siden. I de følgende år krysset en rekke fly- og traktorekspedisjoner de tidligere ukjente områdene i det indre av Antarktiskontinentet.

En britisk ekspedisjon under V. Fuchs krysset i 1958 det antarktiske kontinent fra østsiden av Weddellhavet over Sydpolen til Ross Island. Senere har særlig russerne og amerikanerne gjennomført en rekke lange tokt. Resultatet av all denne virksomhet er atskillige vitenskapelige publikasjoner og kart med opplysninger om Antarktis' geologi, glasiologi, meteorologi, oseanografi, biologi og fysiske forhold i atmosfæren.

Norsk Polarinstitutt gjenopptok større norsk forskningsaktivitet i Antarktis i 1976–77, da instituttet sendte en ekspedisjon med en mindre isbryter, Polarsirkel, til Dronning Maud Land og Weddellhavet. Ekspedisjonen bestod av 21 forskere og ble ledet av Olav Orheim, som også ledet en rekke sommerekspedisjoner i de påfølgende år med bl.a. fartøyene Andenes og Lance.

Et nordisk samarbeid ble innledet i 1991–92 hvor Finland, Sverige og Norge roterte ansvaret for organisering av vitenskapelige Antarktis-ekspedisjoner. Dette førte til økt kontinuitet i forskningen fordi hvert av landene kunne sende forskere til kontinentet årlig. Norge gjennomførte større ekspedisjoner til Antarktis i sesongene 1992–93, 1996–97 og 2000–01. Førstnevnte ble ledet av Olav Orheim mens de to sistnevnte var under ledelse av Jan Erling Haugland med Jan-Gunnar Winther som vitenskapelig ansvarlig (alle Norsk Polarinstitutt). Fra og med 2000–01-sesongen har fly fra Cape Town i Sør-Afrika til Dronning Maud Land blitt benyttet i kombinasjon med båttransport. Flystripen i nærheten av Troll-stasjonen, Troll Airfield, ble offisielt åpnet av miljøvernminister Knut Arild Hareide februar 2005, og har lettet tilgjengeligheten til dette området betraktelig. Den representerer også en av ytterst få etablerte landingssteder for større flymaskiner inne på kontinentet.

Antarktis har også den senere tid hatt en tiltrekningskraft på oppdagere som har foretatt private ekspedisjoner til kontinentet og målt krefter med naturen. De mest kjente nordmenn blant disse er Liv Arnesen, Erling Kagge og Børge Ousland. På kort tid er også kontinentet blitt et reisemål for turister som hovedsakelig kommer dit om bord på cruiseskip. I 2003 besøkte 17 000 turister Antarktis.

Anbefalt litteratur

Anbefalt lenke

• Norsk Polarinstitutts nettsider