Anne-Cath. Vestly av /NTB Scanpix. Begrenset gjenbruk

Anne-Cath. Vestly

Faktaboks

Anne-Cath. Vestly
Anne-Catharina Vestly
Født
15. februar 1920, Rena, Åmot
Død
15. desember 2008, Mjøndalen

Anne-Cath Vestly som mormor i filmen Mormor og de åtte ungene i byen (1977).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Av /Oslo Bymuseum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Anne-Cath Vestly
Av /NTB Scanpix ※.

Anne-Cath. Vestly var en folkekjær barnebokforfatter, programleder og skuespiller. Hennes første radiofortelling het Ole Alexander Filibom-bom-bom og ble sendt i programserien Barnetimen for de minste i 1952. Året etter kom fortellingen i bokform. Slik fortsatte hele hennes forfatterskap – radioserie først, så bok. Det var lange serier, historiene om Ole Alexander ble til fem bøker. Fortellingene om Mormor og de åtte ungene startet i 1957 og ble til sju bøker. Blant de øvrige seriene finner vi blant annet Lillebror og Knerten som startet i 1962 og Guro i 1975. Vestly ble rikskjendis gjennom fjernsynsserien Kanutten og Romeo Clive. Der spilte hun den utenomjordiske figuren Kanutten.

Vestly skrev om sin samtids skiftende samlivsformer og boforhold. Hennes barneromaner kan karakteriseres som realistiske. Hennes realisme inneholder imidlertid drømmer, lengsler og visjoner og alternative valgmuligheter. Vestlys positive tilnærminger til de problemene som møter hennes romankarakterer, er protesthandlinger og tilbyr endring av samfunnsstrukturer og fastlåste holdninger.

Den vennlige og handlekraftige mormor-karakteren som Vestly introduserte i 1957 i serien om Mormor og de åtte ungene ble stadig viktigere mot slutten av forfatterskapet. I tillegg spilte Vestly selv mormor både på scenen, i fjernsynsserier og på film. Hun gikk mer og mer i ett med sin romankarakter, og fikk tilnavnet «hele Norges mormor».

Bokserier

Anne-Cath. Vestly lar sine litterære skikkelser preges av bo- og familieforhold og av sin samtid:

Ole Aleksander, 5 bøker (1953-1958)

Ole Aleksander er et barn fra 1950-tallet. Han bor i et høyt hus i en stor by, har en far som er utearbeidende og en mor som er hjemmeværende. Bøkene beskriver hverdagslivet for førskolebarn i et bymiljø. Vestly forteller hvordan Ole Alexander og lekekameratene hans utforsker sine omgivelser – det gjelder alt fra heisen i høyhuset til matbutikken, søppeltømmernes arbeid og livet i barneparken. Både barnas felles fantasilek og Ole Alexanders alenelek får god plass.

Mormor og de åtte ungene, 7 bøker (1957-1999)

Historiene om mormor, mor, far, Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Morten Minstemann handler om en livsglad og oppfinnsom storfamilie. De flytter fra en trang leilighet i byen til et lite hus i skogen. Bøkene inneholder et mylder av pussige episoder: Mormor forsøker for eksempel å holde det hemmelig at hun har ei ku på rommet sitt. Morten inviterer fire griser på kaffebesøk. Milly og Mina møter en bartebjørn i skogen. Gjennom alle de morsomme historiene viser Vestly en nøysom familie som lever et rikt og meningsfullt liv selv om de er fattige på penger.

Lillebror og Knerten, 8 bøker (1962-1965, 1973-1974 og 1999-2001)

Lillebror er mye alene. Faren hans er handelsreisende og sjelden hjemme, moren har jobb i butikk og storebror Filip går på skolen. Men Lillebror finner ei trerot som blir til fantasivennen Knerten. Knerten er norsk litteraturs mest selvhøytidelige trerot, og viser Vestlys revyhumor på sitt beste. Men i tillegg bruker hun Knerten til å vise hvor ensom og engstelig Lillebror er. Lillebror bruker Knerten for å overvinne de vanskelighetene han møter.

Bøkene om Lillebror og Knerten blir regnet for å være noe av det beste Anne-Cath. Vestly har skrevet. Barnelitteraturhistoriker Karin Beate Vold skriver: «Lillebror-skikkelsen gestaltet Vestlys inderligste formidling av barnlig tenkesett, språkbruk og fantasiverden.»

Aurora, 7 bøker (1966-1972)

Anne-Cath. Vestly nevner drabantbyen Tirilltoppen allerede i historiene om Mormor og de åtte ungene, men Aurora i blokk Z er den første som bor der. Auroras mamma jobber som jurist. Pappa er hjemmeværende. Han forsøker å skrive ferdig en doktorgrad samtidig som han passer både Aurora og babybroren Sokrates. Auroras familie lever i en tid der kjønnsrollene er i ferd med å endre seg, men de er i forkant av utviklingen og må derfor møte fordommer fra folk rundt dem.

Guro, 6 bøker (1976-1981)

Guro vokser også opp på Tirilltoppen. Guros mor, Erle, er enke og eneforsørger og jobber som vaktmester i blokka hvor de bor. Guro og Erle må knytte vennskap og forbindelser på kryss og tvers av gamle familierelasjoner. Dessuten handler bøkene om gleden ved musikk. Guro lærer å spille fiolin, og hun blir med i Frydefoni-orkestret.

Kaos, 5 bøker (1982-1987)

Kaos heter egentlig Karl Oskar. Han bor i Vetleby, en liten by ved Fjellet. Faren hans er bussjåfør og moren er apoteker, derfor må Kaos ha en dagmamma. Hun heter Eva, og har en sønn som heter Bjørnar. Bjørnar har ryggmargsbrokk og sitter i rullestol. De to dagbrødrene har ingen problemer med å integrere Bjørnars handikap i samspill og lek. Rullestolen blir en tryllestol som kan føre dem ut på fantastiske reiser.

Ellen Andrea og Mormor, 8 bøker (1992-2004)

Vestlys siste radioserier og bøker har Ellen Andrea og Mormor som hovedkarakterer, den 12–14 år gamle Ellen Andrea og den aldrende mormor er gode venninner. Det meste av handlingen er lagt til Tirilltoppen. Anne-Cath. Vestly legger inn et stort persongalleri fra sine tidligere barneromaner. I tillegg forsøker hun å skildre et flerkulturelt, fargerikt og mangfoldig samfunn. Ellen Andreas lillesøster Lagertha får en pakistansk venninne. Det presenteres barn med homofile fedre, barn med far i fengsel, og så videre. Det virker velment, men i disse bøkene er det som om Vestly ikke lenger makter å skildre samtidas barn med den samme nærhet og innsikt som tidligere var hennes fremste kjennetegn.

Biografi

Historiene om mormor, mor, far, Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Morten Minstemann handler om en livsglad og oppfinnsom storfamilie. Vestly spilte selv mormor både på scenen, i fjernsynsserier og på film. Hun gikk mer og mer i ett med sin romankarakter, og fikk tilnavnet «hele Norges mormor».
Av /Nasjonalbiblioteket.

Anne-Catharina Schulerud ble født på Rena 15. februar 1920. Foreldrene, Aagot (1875–1957) og Mentz Oliver (1876–1931) og broren Mentz (1915–2003) flyttet fra Kristiania i 1919. Moren var tidligere folkeskolelærer. Faren hadde utdannelse som farmasøyt og var dessuten skjønnlitterær forfatter. Han utga i alt fire bøker. Faren opprettet fabrikken Norske Kjemikalier på Rena, men produksjonen kom aldri i gang. Han forsøkte seg med jernvarehandel, men gikk konkurs.

Familien Schulerud endte med gjeld og sosial degradering. Dette medførte en serie med flyttinger, først til storgården Bolstad på Rudshøgda der de leide føderådshuset (kårbygningen) i perioden 1924–1927, deretter til Jessheim (1927–1930) og til Lillehammer (1930–1939). Faren forsørget familien som reisende salgsagent for Farmasøytenes Landsforening. Han døde 1. november 1931. Anne-Cath. Schulerud tok examen artium ved Lillehammer Gymnas i 1939. Deretter flyttet hun og moren til Oslo.

Under den tyske okkupasjonen kom Anne-Cath. med i nyskapende teatermiljøer. Særlig viktige var Amatørdramatikerforeningen av 1942 og Stanislavskij-gruppen. Sistnevnte drev skuespillertrening etter Konstantin Stanislavskijs metode. Ved fredsslutningen dannet gruppen grunnlaget for Studioteatret. Anne-Cath. var ansatt som skuespiller ved dette teatret fram til det ble nedlagt i 1950. Gjennom teaterarbeidet traff hun bildekunstneren Johan Vestly. De to giftet seg i 1946. Ekteparet fikk to sønner; Jo (født i 1948) og Haakon (født i 1957). Fra 1946 skrev Anne-Cath. Vestly hørespill for Lørdagsbarnetimen i NRK Radio. I 1952 fikk hun tilbud om å skrive i et nytt format; litterære femdagers serier i Barnetimen for de minste. Radioseriene kom også i bokform. I tillegg skrev Anne-Cath. dramatikk for barn og skapte fjernsynsserier.

Anne-Cath. Vestly var en Oslo-forfatter. Hun bodde lenge i Wergelandsveien 7, nær Slottsparken. Hennes første hovedperson, Ole Aleksander, vokser opp i dette området. Familien Vestly bosatte seg senere i en av Oslos første drabantbyer, Brattlikollen, deretter flyttet de videre til en av kunstnerboligene i Trolltun Borettslag på Bøler. Den fiktive drabantbyen Tirilltoppen minner om Brattlikollen og Bøler. Vestly diktet om miljøer og steder hun kjente. Hun dro også på studieturer når hun fant det nødvendig. Fortellinger om Aurora førte henne til Nederland og til Nord-Norge, og mormors engasjement og vennskap med den afrikanske sangerinnen Rosa krevde at Anne-Cath. dro til Nigeria i en alder av 74 år.

Ektemannen Johan døde i 1993. Han hadde illustrert alle hennes barneromaner. Hun lot ingen annen bildekunstner overta, men illustrerte heller sine siste bøker selv, og lot romanfigurene mormor og Ellen Andrea bli kreditert som tegnere. Anne-Cath. Vestly døde 15. desember 2008, etter en periode med Alzheimers sykdom.

Teater

Barndommens teateraktiviteter gjorde Anne-Cath. overbevist om at det var skuespiller hun skulle bli. Opplevelsen av hvordan hun kunne forvandle seg selv til en annen ble en sterk drivkraft. Under andre verdenskrig improviserte hun fram og skrev monologer som hun framførte selv. Et typisk trekk ved monologene var karakterenes manglende selvinnsikt. Dramatiker-skuespilleren utleverte sine rollefigurer til publikums latter, medynk eller beundring. Hun opptrådte med sine monologer på huskonserter (en type forestillingsvirksomhet som oppsto for å komme utenom okkupasjonsmaktens kontroll med kulturlivet).

Hun var med å grunnlegge Studioteatret i 1945. Teatrets gjennombrudsforestilling ble «Byen vår» av Thorton Wilder. Oppsetningen hadde Oslo-premiere i februar 1946. Samme sommer dro de unge skuespillerne på turné til det nedbrente Finnmark. Anne-Cath. Vestlys karriere som skuespiller på Studioteatret inneholdt ofte roller som gamle damer, i tillegg kom noen yngre komiske kvinner. Studioteatret ble nedlagt i 1950.

Radio

Fra Barnetimen for de minstes 50 års jubileum i 1997. Bildet viser Bjørn Eidsvåg, Anne Cath. Vestly og radiodirektør Tor Fuglevik i NRK.
Barnetimen for de minstes 50-årsjubileum
Av /NTB Scanpix.

I 1946 fikk Anne-Cath. Vestly sitt første dramatikeroppdrag for radioens barneavdeling. Det førte til to hørespill om Lars Pusekatt og vennene hans for lørdagsbarnetimen. Hennes kunstneriske innsats var sterkest i den lille rollen som «Grisungen» – sportsreporteren i dyrenes skirenn. Reporterreplikken er formulert slik på papiret: «Hva er det med høna? Den legger seg ned, den legger seg ned. Dompapen går forbi, Gjøken går forbi, Høna ligger pal, hun har lagt et egg. Høna sier at egget skal tilfalle den som kommer sist.» Forfatteren selv forløste de framføringsmuligheter som lå innebygd i teksten.

Den sterke sammenhengen mellom forfatter og formidler skulle bli enda tydeligere da Anne-Cath. Vestly, Alf Prøysen og Thorbjørn Egner ble engasjert som faste programledere for Barnetimen for de minste i 1952. De tre hadde erfaring fra revy- og monologteater der utøverne taler direkte til publikum. De hadde en henvendelsesform som overvant den tekniske avstanden som radiomediet skapte, de snakket direkte til lytterne. Deres litterære tekster ble preget av denne muntlige stilen.

Anne-Cath. Vestlys stemme småsnakket vennlig til norske barn gjennom radioen fra 1952 og fram til 2003. Hun formidlet samtiden og hun lå ofte litt i forkant av de allment vedtatte normer. Hun skapte for eksempel sterk debatt da hun i 1954 fortalte radiolytterne hvor babyene kom fra, og da hun i 1966 lot Aurora få en hjemmeværende far, mens moren forsørget familien.

Barneromaner

Bøkene om Lillebror og Knerten blir regnet for å være noe av det beste Anne-Cath. Vestly har skrevet. Barnelitteraturhistoriker Karin Beate Vold skriver: «Lillebror-skikkelsen gestaltet Vestlys inderligste formidling av barnlig tenkesett, språkbruk og fantasiverden.»

Av /Nasjonalbiblioteket.

Radioserien om Ole Alexander ble publisert i bokform i 1953. Deretter utga Anne-Cath. Vestly stort sett én bok i året, basert på radioprogrammene. Manuskriptene ble noe bearbeidet for å passe bokformatet. Men den muntlige formen ble bevart og gjør hennes romaner velegnet for høytlesning. Det episodiske preget som de daglige programmene skapte, er også merkbart i bøkene.

Vestly skriver om barn og voksne og samspillet mellom dem. I hennes to første bokserier (Ole Aleksander og Mormor og de åtte ungene) løses hverdagsproblemene med humør og samarbeidsvilje. Men i bokserien om Lillebror og Knerten får fortellingene en større dybde, Anne-Cath. Vestly omtalte Lillebror som et «minstemenneske». Et minstemenneske er i hennes begrepsverden en som står litt i utkanten av det sosiale felleskapet. Minstemennesket er en betrakter og observatør, ofte en som vurderer situasjonen, tar ansvar. Dette ansvaret kan bli tungt. Anne-Cath. Vestly hevdet at hun selv hadde lang erfaring med å være minstemenneske. Romankarakteren Mormor er et menneske som bærer både en voksen og et barn i seg. I noen situasjoner er hun et barn som en eller flere av de åtte ungene må støtte og hjelpe, i andre situasjoner er hun en forståelsesfull omsorgsperson. Mormors rolle vokser i Vestlys siste bøker om Ellen Andrea. Mormor bekymrer seg for samfunnsutviklingen, hun allierer seg med barna og aksjonerer.

Dramatikk

I sin dramatikk for barn er Anne-Cath. Vestly eventyrforteller, revyforfatter og absurdist. Hun leker med form og sjanger. Dramatikken er sentralt plassert i hennes forfatterskap og danner ofte overganger når hun går fra en motivkrets og et miljø til noe annet. Huset i skogen hadde premiere i 1959 og er Vestlys mest spilte scenestykke. Karakterer og miljø kan kjennes igjen fra radioprogrammer og bøker om mormor og de åtte ungene, men sceneversjonen er et kollektivdrama som går flere skritt vekk fra den realismen som dominerte disse. Etter Huset i skogen tar Vestlys forfatterskap en ny retning. Hun tar fatt på historiene om Lillebror og Knerten.

Det absurdistiske skuespillet Ut av trolldommen handler om foreldregenerasjonens materialisme. Det ble uroppført i 1965 og bygget bro til neste barnetimehelt, nemlig Aurora i blokk Z. Aurora ble presentert. Heksen Innmaria og Frankogfri (1990) er et eventyrspill der den realistiske formen er vekk, og hvor samfunnskritikken er særdeles skarp. Igjen skjer dette i rommet mellom to motivkretser i Barnetimen for de minste. Historiene om Kaos og Bjørnar tok slutt i 1987.

Barnetimene om Ellen-Andrea og mormor kom på lufta i 1992. Anne-Cath. Vestly brukte dramatikken til å bearbeide nye tema. Der hadde hun en tumleplass og en formmessig frihet som hun ikke hadde i statskanalen NRK.

Fjernsynsprogrammer

Fjernsynsserien om Kanutten og Romeo Clive (1962), var et felles prosjekt for ekteparet Vestly. Hun var idémaker og skuespiller. Han var fotograf, regissør og produsent.
Kanutten og Romeo Clive
Av .

Fjernsynsserien om Kanutten og Romeo Clive (1962), var et felles prosjekt for ekteparet Vestly. Hun var idémaker og skuespiller. Han var fotograf, regissør og produsent. De to påfølgende seriene ble laget i 1967 og 1969 og fikk ressurser nok til en egen teknisk stab. Johan var fremdeles instruktør og produsent. Anne-Cath. kalte Kanutten et vesen som «kom til verden på en morsom tanke». Kanutten var enda en utgave gave av minstemennesket, men Kanutten var kjønnsløs og ble omtalt som «den» og som et «vesen». Den kom fra et annet sted og hadde ingen erfaringer med Jorda og menneskenes sosiale regelverk.

I det aller første programmet opererte Kanutten alene som hovedfigur. Men så ble Alf Prøysen invitert inn i programserien. Hans figur ble Romeo Clive, uteligger og gatemusikant, en stolt outsider som bare motstrebende og halvveis innfridde Kanuttens kontaktbehov. Det finnes ikke manuskripter fra seriene om Kanutten og Romeo Clive. Opptakene ble gjort ut fra synopsis og improvisert fram foran kamera. Konseptet med en kjønnsnøytral voksenperson som vet like lite om samfunnets sosial konvensjoner som et barn og en mann som tilhører det sosiale bunnsjiktet, framstår som radikalt. I sin selvbiografi, Nesten et helt menneske, skriver Anne-Cath. Vestly at de etterstrebet et brudd med de vante programmene i «Kosekroken» der søte unge damer snakket hyggelig med barna. Selv hadde hun passert 40 år og følte seg verken søt eller hyggelig (s. 189).

Mottakelse og ettermæle

Anne-Cath. Vestly var samtidsforfatter i sine barneromaner. I de første årene av forfatterskapet ble hun kritisert for å være for radikal i sitt syn på barn og oppvekst. Men allerede i 1974, da Sonja Hagemann kom med tredje bind av sin norske barnebokhistorie, ble Vestly kritisert for hun alltid skildret et «godt borgerlig hjem, preget av borgerlige dyder». Hagemanns syn på Vestlys litteratur ble forsterket av kulturradikale litteraturvitere på slutten av 1970-tallet. Vestly ble sett som en typisk representant for den «beskytt-barna-ideologien» som hersket på 1950-tallet. I marxistiske lesninger av barnebøkene var konklusjonen at Vestly forsøkte å løse sosiale problemer innenfor familielivet og dermed privatiserte, forenklet og forfalsket undertrykkende samfunnsstrukturer. Denne vurderingen av forfatterskapet snudde på 1990-tallet. I Norsk Barnelitteraturhistorie (1997) skriver Karin Beate Vold: «Hos Anne-Cath. Vestly er det samspillet og mulighetene i kollektivet som gir dynamikk til fiksjonen, mer enn opprør og kritikk. Vestly er ingen kritisk realist.» I artikkelen «Anne-Cath. Vestly og mulighetenes univers» formulerer barnebokforskeren Claudia Gawrilowicz tanker om hvordan realismen overskrides hos Vestly: «For å skjønne Vestlys verk bedre, bør man alltid ta i betraktning den ideale visjonen som bærer oppe hele hennes «ufornuftige» og elskverdige univers.»

Samtidslitteratur for barn blir fort utdatert. Fenomener som er beskrevet for å gi gjenkjennelseseffekt blir gammeldagse og fremmedartede. Vestlys barneromaner lider under dette. Hun kan sammenlignes Barbra Ring, som skrev om Peik og Fjellmus og Bymus. Både Vestly og Ring skriver barneskildringer fra et Norge som ikke lenger eksisterer, men det er god litteratur og det må også kunne brukes som god historieformidling. Norske barneromaner var preget av barndomsskildringer fra landsbygda også i etterkrigstida. Anne Cath. Vestly brøt denne tradisjonen ettertrykkelig med sine fortellinger om Ole Aleksander, og hun var først og fremst en Oslo-forfatter i det meste av det hun skrev. Hun ryddet vei for samtidsforfattere som fulgte etter henne.

Bibliografi

Barneromaner

Ole Aleksander

  • Ole Aleksander Filibom-bom-bom, 1953
  • Ole Aleksander på farten, 1954
  • Ole Aleksander får skjorte, 1955
  • Ole Aleksander og bestemor til værs, 1956
  • Ole Aleksander på flyttefot, 1958

Mormor og de åtte ungene

  • Åtte små, to store og en lastebil, 1957
  • Mormor og de åtte ungene i skogen, 1958
  • Marte og mormor og mormor og Morten, 1959
  • En liten takk til Anton, 1960
  • Mormors promenade, 1961
  • Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark, 1986
  • Morten og Mormor og stormvind, 1999

Lillebror og Knerten

  • Lillebror og Knerten, 1962
  • Trofaste Knerten, 1963
  • Knerten gifter seg, 1964
  • Knerten i Bessby, 1971
  • Knerten og Forundringspakken, 1973
  • Knerten på sykkeltur, 1974
  • Knerten Detektiv og Handelsreisende Lillebror, 1998
  • Knerten Politimann, 2001

Aurora

  • Aurora i blokk Z, 1966
  • Aurora og pappa, 1967
  • Aurora og den vesle blå bilen, 1968
  • Aurora og Sokrates, 1969
  • Aurora i Holland, 1970
  • Aurora på Hurtigruten, 1971
  • Aurora fra Fabelvik, 1972

Guro

  • Guro, 1975
  • Guro og nøkkerosene, 1976
  • Guro alene hjemme, 1977
  • Guro og fiolinen, 1978
  • Guro og Lille-Bjørn, 1979
  • Guro på Tirilltoppen, 1980
  • Guro og Frydefoni-orkesteret, 1981

Kaos

  • Kaos og Bjørnar, 1982
  • Lilla Olaug og Lubben, 1983
  • Kaosgutten i Vetleby og verden, 1984
  • Kaos førskolegutt, 1985
  • Kaos og hemmeligheten, 1987

Ellen Andrea

  • Ellen Andrea og mormor, 1992
  • Forundringspakken og Lagertha rasebasse, 1993
  • 5 på reise, 1994
  • Kostemarsj på Tirilltoppen, 1995
  • Mormor og én til hos Rosa, 1996
  • Småtassene og andre folk på Tirlltoppen, 2000
  • Monrad tenker, 2002
  • Monrad og mormor i den store klubben, 2004

Arbeidshefte

  • 1 2 3 med Lillebror og Knerten. Illustrert av Johan Vestly, 2020

Bildebøker

Bildebøker basert på Anne-Cath. Vestlys bøker om Mormor og de åtte ungene, illustrert av Hans Jørgen Sandnes:

  • Her kommer Ovnsrøret, 2013
  • Her kommer Morten Minstemann, 2013
  • Her kommer Lastebilen, 2014
  • Her kommer Mormor, 2015
  • Lastebilen som forsvant, 2013
  • Mormor og de åtte ungene får hund, 2013
  • Mormor og de åtte ungene på ferie, 2014
  • Mormor og de åtte ungene får ku, 2015

Lese-lett-bøker

  • Ole Aleksander hjemme og ute, 1971
  • Ole Aleksander og den slemme gutten, 1971
  • Ole Aleksander på skolen, 1971
  • Ole Aleksander på sirkus, 1971
  • Ole Aleksander og julepresangene, 1971

Dramatikk

Bind 9 Drama for barn, utgitt i 2017:

  • Huset i skogen, urpremiere i 1960
  • Rasende ridder Ole Alexander, utgitt i 1962
  • Mange mormorer, utgitt i 1962
  • Ut av trolldommen, urpremiere i 1965

Bind 10 Drama for barn, utgitt i 2017:

  • Nyfødt Andersen og Rampegutt, urpremiere i 1970
  • Heksen Innmaria og Frankogfri, urpremiere i 1990

Bøker for voksne lesere

  • Lappeteppe fra en barndom, selvbiografi, 1990
  • Nesten et helt menneske, selvbiografi, 2000
  • Anne-Cath. Vestly for de voksne, 2003

Lydbøker som er innlest av Anne-Cath. Vestly

  • Åtte små, to store og en lastebil
  • Mormor og de åtte ungene i skogen
  • Marte og mormor og mormor og Morten
  • Mormors Promenade
  • En liten takk fra Anton
  • Lillebror og Knerten
  • Trofaste Knerten
  • Knerten gifter seg
  • Knerten i Bessby
  • Knerten og Forundringspakken
  • Ole Aleksander Filibom-bom-bom
  • Ole Aleksander på farten
  • Ole Aleksander får skjorte
  • Aurora i blokk Z
  • Aurora og pappa
  • Aurora og den vesle blå bilen
  • Anne-Cath. Vestly for de voksne

Filmatiseringer

  • 1977 Mormor og de åtte ungene i byen
  • 1979 Mormor og de åtte ungene i skogen
  • 1980 Guro
  • 1988 Ole Aleksander Filibom-bom-bom
  • 2009 Knerten
  • 2010 Knerten gifter seg
  • 2011 Knerten i knipe
  • 2013 Mormor og de åtte ungene
  • 2017 Ekspedisjon Knerten

Utmerkelser

  • 1955 Kulturdepartementets pris for Ole Aleksander får skjorte
  • 1957 Kulturdepartementets pris for Åtte små, to store og en lastebil
  • 1958 Kulturdepartementets pris for Mormor og de åtte ungene i skogen
  • 1977 Spesiell pris for barne- og ungdomsbøker fra Riksmålsforbundet i forbindelse med foreningens 65-årsjubileum
  • 1977 Kirke- og undervisningsdepartementets premier for norske barnebøker og for tegneserier: I gruppen for illustrasjoner ble Johan Vestly premiert for Guro og nøkkerosene
  • 1979 Oslo bys kunstnerpris
  • 1980 Peer-Gynt-prisen
  • 1982 Kulturdepartementets pris for samlet forfatterskap
  • 1986 Bokhandlerprisen for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
  • 1986 Teskjekjerringas hederspris (Alf Prøysens Ærespris)
  • 1987 SOFUS mediepris for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
  • 1989 Redd Barnas Regnbuepris, første mottaker valgt av norske barn
  • 1990 Oslo bys kulturpris
  • 1990 Antirasistisk senter – Paul Robeson-prisen
  • 1992 Spellemannprisen for lydboka Marte og mormor og mormor og Morten
  • 1992 Purpurneseordenen
  • 1992 Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
  • 1994 Foreldre og barns barnepris
  • 1994 Norsk kulturråds ærespris
  • 1995 Brageprisens Hederspris
  • 1998 Folkehelseprisen
  • 1999 Solprisen (utdeles under solfesten på Rjukan)
  • 1999 Brumm-prisen (deles ut av Gyldendal Forlag)
  • 2000 Gullstrimmelen, fra Norske Kinosjefers Forbund
  • 2000 Pillarguriprisen (ærespris til kvinner med mot)

Minnesmerker og portretter

  • Portrett malt av Alf Lundeby, 1939.
  • Diverse portretter tegnet og malt av Johan Vestly.
  • Portrett tegnet av Ulf Aas (forside begravelsesprogram).
  • Fotografisk portrett av Morten Krogvold i Ansikt til ansikt 2003
  • Anne-Cath. Vestlys Plass 1 foran Deichmanske Bibliotek i Bjørvika
  • Barnas Anne-Cath. Vestly Museum – åpner våren 2021 i Lyngdal kommune
  • Anne-Cath. Vestlys Forundringspark – åpner våren 2021 i Lyngdal kommune

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bakøy, E. (2002): Med fjernsynet i barnets tjeneste. NRK-fjernsynets programvirksomhet for barn på 60- og 70-tallet. Oslo: Unipubforlag.
  • Bjorvand, A. M. (2020): Anne-Cath. Vestly. Oslo: Gyldendal.Gawrilowicz, C. (2009): «Anne-Cath. Vestly og mulighetenes univers.» i Kaldestad, P.O. og Vold, K. B. Årboka. Litteratur for barn og unge 2009. Oslo: Det Norske Samlaget og Norsk barnebokinstitutt
  • Helgesen, A. (2017): «Å bli en annen.» Biografisk etterord om Anne-Cath. Vestly i Drama for barn – teatrets sjel. Bind 10. Oslo: Vidarforlaget.
  • Jenssen, R. (1977): «En idylliserende litteratur?» i Rønning, H. Linjer i norsk prosa. Oslo: Unipax.
  • Olsen, A. T. (1995): Studioteatret. Frihet og fornyelse. Oslo: Universitetsforlaget. Oslo.
  • Opseth, Lena (1995): «Mormor slår knock-out» i Norsk Førskolelærerblad nr. 36 s. 6 – 8
  • Thon, J. og Slang, L. (1978): «En trygg verden. Om Vestlys og Egners barnebøker». I tidsskriftet Profil. Oslo
  • Vestly, A. (1979): «11 lapper» i Skjønsberg, K. (red.): Hvor var kvinnene? 1945 – 1960. Oslo: Gyldendal.
  • Vold, K. B. (1997/2005): «Gjennombrudd for nye medier – vitalisering av småbarnsboka» i Birkeland,T, Risa, G. og Vold, K. B. (1997/2005): Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Vold, K.B. (2011): «Det tjuende århundres mest elskede norske barnebok-Mormor møter urbane Afrika» i Andersson, M., Druker, E. og Hallberg K.: I litteraturens underland. Festskrift til Boel Westin. Stockholm.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg