Anne-Cath. Vestly

Vestly lar sine litterære skikkelser preges av bo- og familieforhold og av sin samtid:

Anne-Catharina Schulerud ble født på Rena 15. februar 1920. Foreldrene, Aagot (1875–1957) og Mentz Oliver (1876–1931) og broren Mentz (1915–2003) flyttet fra Kristiania i 1919. Moren var tidligere folkeskolelærer. Faren hadde utdannelse som farmasøyt og var dessuten skjønnlitterær forfatter. Han utga i alt fire bøker. Faren opprettet fabrikken Norske Kjemikalier på Rena, men produksjonen kom aldri i gang. Han forsøkte seg med jernvarehandel, men gikk konkurs.

Familien Schulerud endte med gjeld og sosial degradering. Dette medførte en serie med flyttinger, først til storgården Bolstad på Rudshøgda, der de leide føderådshuset (kårbygningen) i perioden 1924–1927, deretter til Jessheim (1927–1931) og til Lillehammer (1931–1939). Faren forsørget familien som reisende salgsagent for Farmasøytenes Landsforening. Han døde 1. november 1931. Anne-Cath. Schulerud tok examen artium ved Lillehammer Gymnas i 1939. Deretter flyttet hun og moren til Oslo.

Under den tyske okkupasjonen kom Anne-Cath. med i nyskapende teatermiljøer. Særlig viktige var Amatørdramatikerforeningen av 1942 og Stanislavskij-gruppen. Sistnevnte drev skuespillertrening etter Konstantin Stanislavskijs metode. Ved fredsslutningen dannet gruppen grunnlaget for Studioteatret. Anne-Cath. var ansatt som skuespiller ved dette teatret fram til det ble nedlagt i 1950. Gjennom teaterarbeidet traff hun bildekunstneren Johan Vestly. De to giftet seg i 1946. Ekteparet fikk to sønner: Jo (født 1948) og Haakon (født 1957).

Fra 1946 skrev Vestly hørespill for Lørdagsbarnetimen i NRK Radio. I 1952 fikk hun tilbud om å skrive i et nytt format: litterære femdagers serier i Barnetimen for de minste. Radioseriene kom også i bokform. I tillegg skrev hun dramatikk for barn og skapte fjernsynsserier.

Vestly var en Oslo-forfatter. Hun bodde lenge i Wergelandsveien 7, nær Slottsparken. Hennes første hovedperson, Ole Aleksander, vokser opp i dette området. Familien Vestly bosatte seg senere i en av Oslos første drabantbyer, Brattlikollen, deretter flyttet de videre til en av kunstnerboligene i Trolltun Borettslag på Bøler. Den fiktive drabantbyen Tirilltoppen minner om Brattlikollen og Bøler. Vestly diktet om miljøer og steder hun kjente. Hun dro også på studieturer når hun fant det nødvendig. Fortellinger om Aurora førte henne til Nederland og til Nord-Norge, og mormors engasjement og vennskap med den afrikanske sangerinnen Rosa krevde at Vestly dro til Nigeria i en alder av 74 år.

Ektemannen Johan døde i 1993. Han hadde illustrert alle hennes barneromaner. Hun lot ingen annen bildekunstner overta, men illustrerte heller sine siste bøker selv og lot romanfigurene mormor og Ellen Andrea bli kreditert som tegnere. Vestly døde 15. desember 2008, etter en periode med Alzheimers sykdom.

Barndommens teateraktiviteter gjorde Vestly overbevist om at det var skuespiller hun skulle bli. Opplevelsen av hvordan hun kunne forvandle seg selv til en annen, ble en sterk drivkraft. Under andre verdenskrig improviserte hun fram og skrev monologer som hun framførte selv. Et typisk trekk ved monologene var karakterenes manglende selvinnsikt. Dramatiker-skuespilleren utleverte sine rollefigurer til publikums latter, medynk eller beundring. Hun opptrådte med sine monologer på huskonserter (en type forestillingsvirksomhet som oppsto for å komme utenom okkupasjonsmaktens kontroll med kulturlivet).

Hun var med å grunnlegge Studioteatret i 1945. Teatrets gjennombrudsforestilling ble Byen vår av Thorton Wilder. Oppsetningen hadde Oslo-premiere i februar 1946. Samme sommer dro de unge skuespillerne på turné til det nedbrente Finnmark. Vestlys karriere som skuespiller på Studioteatret inneholdt ofte roller som gamle damer, i tillegg kom noen yngre komiske kvinner. Studioteatret ble nedlagt i 1950.

I 1946 fikk Vestly sitt første dramatikeroppdrag for radioens barneavdeling. Det førte til to hørespill om Lars Pusekatt og vennene hans for lørdagsbarnetimen. Hennes kunstneriske innsats var sterkest i den lille rollen som «Grisungen» – sportsreporteren i dyrenes skirenn. Reporterreplikken er formulert slik på papiret: «Hva er det med høna? Den legger seg ned, den legger seg ned. Dompapen går forbi, Gjøken går forbi, Høna ligger pal, hun har lagt et egg. Høna sier at egget skal tilfalle den som kommer sist.» Forfatteren selv forløste de framføringsmulighetene som lå innebygd i teksten.

Den sterke sammenhengen mellom forfatter og formidler skulle bli enda tydeligere da Vestly, Alf Prøysen og Thorbjørn Egner ble engasjert som faste programledere for Barnetimen for de minste i 1952. De tre hadde erfaring fra revy- og monologteater, der utøverne taler direkte til publikum. De hadde en henvendelsesform som overvant den tekniske avstanden som radiomediet skapte; de snakket direkte til lytterne. Deres litterære tekster ble preget av denne muntlige stilen.

Vestlys stemme småsnakket vennlig til norske barn gjennom radioen fra 1952 og fram til 2003. Hun formidlet samtiden, og hun lå ofte litt i forkant av de allment vedtatte normene. Hun skapte for eksempel sterk debatt da hun i 1954 fortalte radiolytterne hvor babyene kom fra, og da hun i 1966 lot Aurora få en hjemmeværende far, mens moren forsørget familien.

Radioserien om Ole Aleksander ble publisert i bokform i 1953. Deretter utga Vestly stort sett én bok i året, basert på radioprogrammene. Manuskriptene ble noe bearbeidet for å passe bokformatet. Men den muntlige formen ble bevart og gjør hennes romaner velegnet for høytlesning. Det episodiske preget som de daglige programmene skapte, er også merkbart i bøkene.

Vestly skriver om barn og voksne og samspillet mellom dem. I hennes to første bokserier (Ole Aleksander og Mormor og de åtte ungene) løses hverdagsproblemene med humør og samarbeidsvilje. Men i bokserien om Lillebror og Knerten får fortellingene en større dybde; Vestly omtalte Lillebror som et «minstemenneske». Et minstemenneske er i hennes begrepsverden en som står litt i utkanten av det sosiale fellesskapet. Minstemennesket er en betrakter og observatør, ofte en som vurderer situasjonen, tar ansvar. Dette ansvaret kan bli tungt. Vestly hevdet at hun selv hadde lang erfaring med å være minstemenneske. Romankarakteren Mormor er et menneske som bærer både en voksen og et barn i seg. I noen situasjoner er hun et barn som en eller flere av de åtte ungene må støtte og hjelpe, i andre situasjoner er hun en forståelsesfull omsorgsperson. Mormors rolle vokser i Vestlys siste bøker om Ellen Andrea. Mormor bekymrer seg for samfunnsutviklingen, hun allierer seg med barna og aksjonerer.

I sin dramatikk for barn er Vestly eventyrforteller, revyforfatter og absurdist. Hun leker med form og sjanger. Dramatikken er sentralt plassert i forfatterskapet hennes. Den danner ofte overganger når hun går fra en motivkrets og et miljø til noe annet. Huset i skogen hadde premiere i 1959 og er Vestlys mest spilte scenestykke. Karakterer og miljø kan kjennes igjen fra radioprogrammer og bøker om mormor og de åtte ungene, men sceneversjonen er et kollektivdrama som går flere skritt vekk fra den realismen som dominerte disse. Etter Huset i skogen tar Vestlys forfatterskap en ny retning. Hun tar fatt på historiene om Lillebror og Knerten.

Det absurdistiske skuespillet Ut av trolldommen handler om foreldregenerasjonens materialisme. Det ble uroppført i 1965 og bygget bro til neste barnetimehelt, nemlig Aurora i blokk Z. Aurora ble presentert. Heksen Innmaria og Frankogfri (1990) er et eventyrspill der den realistiske formen er vekk, og hvor samfunnskritikken er særdeles skarp. Igjen skjer dette i rommet mellom to motivkretser i Barnetimen for de minste. Historiene om Kaos og Bjørnar tok slutt i 1987.

Barnetimene om Ellen-Andrea og mormor kom på lufta i 1992. Vestly brukte dramatikken til å bearbeide nye tema. Der hadde hun en tumleplass og en formmessig frihet som hun ikke hadde i statskanalen NRK.

Fjernsynsserien om Kanutten og Romeo Clive (1962) var et felles prosjekt for ekteparet Vestly. Hun var idémaker og skuespiller; han var fotograf, regissør og produsent. De to påfølgende seriene ble laget i 1967 og 1969 og fikk ressurser nok til en egen teknisk stab. Johan var fremdeles instruktør og produsent. Anne-Cath. kalte Kanutten et vesen som «kom til verden på en morsom tanke». Kanutten var enda en utgave av minstemennesket, men Kanutten var kjønnsløs og ble omtalt som «den» og som et «vesen». Den kom fra et annet sted (Kanuttenland) og hadde ingen erfaringer med Jorden og menneskenes sosiale regelverk.

I det aller første programmet opererte Kanutten alene som hovedfigur. Men så ble Alf Prøysen invitert inn i programserien. Hans figur ble Romeo Clive, uteligger og gatemusikant, en stolt outsider som bare motstrebende og halvveis innfridde Kanuttens kontaktbehov. Det finnes ikke manuskripter fra seriene om Kanutten og Romeo Clive. Opptakene ble gjort ut fra synopsis og improvisert fram foran kamera. Konseptet med en kjønnsnøytral voksenperson som vet like lite om samfunnets sosial konvensjoner som et barn, og en mann som tilhører det sosiale bunnsjiktet, framstår som radikalt. I sin selvbiografi, Nesten et helt menneske, skriver Vestly at de etterstrebet et brudd med de vante programmene i Kosekroken, der søte unge damer snakket hyggelig med barna. Selv hadde hun passert 40 år og følte seg verken søt eller hyggelig (side 189).

Vestly var samtidsforfatter i sine barneromaner. I de første årene av forfatterskapet ble hun kritisert for å være for radikal i sitt syn på barn og oppvekst. Men allerede i 1974, da Sonja Hagemann kom med tredje bind av sin norske barnebokhistorie, ble Vestly kritisert for at hun alltid skildret et «godt borgerlig hjem, preget av borgerlige dyder». Hagemanns syn på Vestlys litteratur ble forsterket av kulturradikale litteraturvitere på slutten av 1970-tallet. Vestly ble sett som en typisk representant for «beskytt-barna-ideologien» som hersket på 1950-tallet.

I marxistiske lesninger av barnebøkene var konklusjonen at Vestly forsøkte å løse sosiale problemer innenfor familielivet og dermed privatiserte, forenklet og forfalsket undertrykkende samfunnsstrukturer. Denne vurderingen av forfatterskapet snudde på 1990-tallet. I Norsk Barnelitteraturhistorie (1997) skriver Karin Beate Vold: «Hos Anne-Cath. Vestly er det samspillet og mulighetene i kollektivet som gir dynamikk til fiksjonen, mer enn opprør og kritikk. Vestly er ingen kritisk realist.» I artikkelen Anne-Cath. Vestly og mulighetenes univers formulerer barnebokforskeren Claudia Gawrilowicz tanker om hvordan realismen overskrides hos Vestly: «For å skjønne Vestlys verk bedre, bør man alltid ta i betraktning den ideale visjonen som bærer oppe hele hennes 'ufornuftige' og elskverdige univers.»

Samtidslitteratur for barn kan lide under at fenomener som opprinnelig ble skrevet for å gi gjenkjennelseseffekt, blir gammeldagse og fremmedartede. På den andre siden er barn opptatt av å lære om gamle dager. I likhet med en annen realistisk barnebokforfatter, Barbra Ring, som skrev om Peik og Fjellmus og Bymus, har Vestly barneskildringer fra et Norge som ikke lenger eksisterer. Men dette er god litteratur, og det kan i tillegg brukes som god historieformidling. Norske barneromaner var preget av barndomsskildringer fra landsbygda også i etterkrigstida. Vestly brøt denne tradisjonen ettertrykkelig med sine fortellinger om Ole Aleksander, og hun var først og fremst en Oslo-forfatter i det meste av det hun skrev. Hun ryddet vei for samtidsforfattere som fulgte etter henne.

• Mormor og de åtte ungene i byen, 1977
• Mormor og de åtte ungene i skogen, 1979
• Guro, 1980
• Ole Aleksander Filibom-bom-bom, 1988
• Knerten, 2009
• Knerten gifter seg, 2010
• Knerten i knipe, 2011
• Mormor og de åtte ungene, 2013
• Ekspedisjon Knerten, 2017
• Knerten og sjøormen, 2020

• Kulturdepartementets pris for Ole Aleksander får skjorte, 1955
• Kulturdepartementets pris for Åtte små, to store og en lastebil, 1957
• Kulturdepartementets pris for Mormor og de åtte ungene i skogen, 1958
• Spesiell pris for barne- og ungdomsbøker fra Riksmålsforbundet i forbindelse med foreningens 65-årsjubileum, 1977
• Kirke- og undervisningsdepartementets premier for norske barnebøker og for tegneserier. I gruppen for illustrasjoner ble Johan Vestly premiert for Guro og nøkkerosene, 1977
• Oslo bys kunstnerpris, 1979
• Peer Gynt-prisen, 1980
• Kulturdepartementets pris for samlet forfatterskap, 1982
• Bokhandlerprisen for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark, 1986
• Teskjekjerringas hederspris (Alf Prøysens Ærespris), 1986
• SOFUS mediepris for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark, 1987
• Redd Barnas Regnbuepris, første mottaker valgt av norske barn, 1989
• Oslo bys kulturpris, 1990
• Antirasistisk senter – Paul Robeson-prisen, 1990
• Spellemannprisen for lydboka Marte og mormor og mormor og Morten, 1992
• Purpurneseordenen, 1992
• Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, 1992
• Foreldre og barns barnepris, 1994
• Norsk kulturråds ærespris, 1994
• Brageprisens Hederspris, 1995
• Folkehelseprisen, 1998
• Solprisen (utdeles under solfesten på Rjukan), 1999
• Brumm-prisen (deles ut av Gyldendal Forlag), 1999
• Gullstrimmelen, fra Norske Kinosjefers Forbund, 2000
• Pillarguriprisen (ærespris til kvinner med mot), 2000

• Portrett malt av Alf Lundeby, 1939
• Diverse portretter tegnet og malt av Johan Vestly
• Portrett tegnet av Ulf Aas (forside begravelsesprogram)
• Fotografisk portrett av Morten Krogvold i Ansikt til ansikt 2003
• Anne-Cath. Vestlys Plass 1 foran Deichmanske Bibliotek i Bjørvika
• Barnas Anne-Cath. Vestly Museum, planlagt åpning i 2022 i Lyngdal kommune
• Anne-Cath. Vestlys Forundringspark, planlagt åpning i 2022 i Lyngdal kommune

• Anne-Cath Vestly i Norsk biografisk leksikon
• barne- og ungdomslitteratur

• Sceneweb om Anne-Cath. Vestly

• Bakøy, Eva (2002): Med fjernsynet i barnets tjeneste. NRK-fjernsynets programvirksomhet for barn på 60- og 70-tallet. Oslo: Unipubforlag.
• Bjorvand, Agnes M. (2020): Anne-Cath. Vestly. Oslo: Gyldendal.
• Gawrilowicz, Claudia (2009): «Anne-Cath. Vestly og mulighetenes univers.» i Kaldestad, P.O. og Vold, K. B. Årboka. Litteratur for barn og unge 2009. Oslo: Det Norske Samlaget og Norsk barnebokinstitutt
• Helgesen, Anne (2017): «Å bli en annen.» Biografisk etterord om Anne-Cath. Vestly i Drama for barn – teatrets sjel. Bind 10. Oslo: Vidarforlaget.
• Jenssen, Ruth (1977): «En idylliserende litteratur?» i Rønning, H. Linjer i norsk prosa. Oslo: Unipax.
• Olsen, Arne Thomas (1995): Studioteatret. Frihet og fornyelse. Oslo: Universitetsforlaget. Oslo.
• Opseth, Lena (1995): «Mormor slår knock-out» i Norsk Førskolelærerblad nr. 36 s. 6 – 8
• Thon, Jahn og Live Slang (1978): «En trygg verden. Om Vestlys og Egners barnebøker». I tidsskriftet Profil. Oslo
• Vestly, Anne-Cath. (1979): «11 lapper» i Skjønsberg, K. (red.): Hvor var kvinnene? 1945 – 1960. Oslo: Gyldendal.
• Vold, Karin Beate (1997/2018): «Gjennombrudd for nye medier – vitalisering av småbarnsboka» i Birkeland,T, Risa, G. og Vold, K. B. (1997/2018): Norsk barnelitteraturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget.
• Vold, Karin Beate (2011): «Det tjuende århundres mest elskede norske barnebok-Mormor møter urbane Afrika» I: I litteraturens underland. Festskrift til Boel Westin. Stockholm.