Barbra Mathilde Ring
Barbra Mathilde Ring var en norsk forfatter, anmelder og journalist. Hun oppnådde særlig stor popularitet med sine friske barne- og ungpikebøker. Hun skrev også et stort antall romaner for voksne og flere erindringsbøker. I tillegg var hun en meget produktiv litteraturkritiker og journalist i Ørebladet, VG, Morgenbladet og til sist Nationen.
Barbra Ring debuterte i 1904 med barneboken Babbens Dagbog, som øyeblikkelig ble en stor suksess. Siden fulgte en lang rekke barne- og ungpikebøker, og etter hvert barnedramatikk. Et gjennomgående motiv i Barbra Rings litteratur, enten hun skriver for voksne eller barn, er morløse barn og barnløse mødre.
I Norsk barnelitteraturhistorie (1997) karakteriserer Gunvor Risa Barbra Rings barnebøker som tilhørende «sommerferiesjangeren», bøker der innholdet dreier seg om lek, lediggang og vennebesøk med stadige selskap. De mest kjente figurene er Peik (Peik, 1909 og Da Peik skulde gjøre sin lykke) og Fjeldmus («Bymusen og fjeldmusen hos bedstefar» i Tvillingerne og andre barn, 1907 og Fjeldmus på utenlands-reise, 1908). Disse to møter også hverandre i den første boka om Peik, Rings mest solgte og leste barnebok.
Både Peik og Fjeldmus er barn av relativt fattige embetsmenn, de er begge morløse og blir derfor oppdratt av bygdefolk og lærer seg ikke den dannelsen som egentlig er påkrevd deres stand. Begge er åpne, selvstendige og veslevoksne, og bøkene er fulle av ordlek og komiske situasjoner. Dette er episodiske og lette fortellinger, med store persongalleri som favner både ulik geografi, klasse, alder og kjønn.
Rings ungpikebøker henger på mange måter sammen med barnebøkene hennes. Ungpikebøkene inneholder også ofte barndomsfortellinger, språklig og dramaturgisk er det mange likheter, og vi følger gjerne personer fra barnebøkene over i ungpikesjangeren. Fjeldmus er for eksempel hovedperson i "Billet mrk. 286" (1911) og Den rette (1912).
Andre kjente ungpikebøker er bøkene om Anne Karine (Anne Karine Corvin, 1907 og To aar efter, 1908) og bøkene om Tertit (Tertit, 1905 og Lillefru Tertit, 1906). Alle hovedpersonene har fellesnevnere som at de mangler en morsfigur, at de møter verden på en naiv og barnlig måte, og at de er guttejenter som må tilpasse seg kravene om kvinnelighet. Barbra Ring blir aldri problematiserende i ungpikebøkene sine, og hun følger sjangerkravet om at ekteskapet er alle ungpikers mål.
Barbra Rings tredje sjanger er barnedramatikken. Alle de tre tekstene hun fikk antatt ved Nationaltheatret var eventyrkomedier, og selv om det brede persongalleriet og språkleken er et fellestrekk med det øvrige barnelitterære forfatterskapet hennes, er dramatikken mindre episodisk, og fordi hun forlater realismen, kan hun også tillate seg en mørkere tematikk.
Kongens hjerte (1910) var det første stykket Ring skrev, på bestilling fra teatersjef Vilhelm Krag. Eventyrkomedien ble en stor og varig suksess, satt opp ved mange ulike scener, og i hele seks runder ved Nationaltheatret. Stykket ble utgitt som bok første gang i 1922 og i samleutgave i 2015. Kongens hjerte går rett inn i en rekke av skuespill på Nationaltheatret som omhandler modige jenter som redder kongeriket og vinner prinsessestatus.
Liselil og Perle (1912) og Prinsessen og spillemannen (1926) har ikke hatt like mange oppføringer som Rings debutstykke. I begge disse tekstene er den viltre hovedpersonen prinsesse i utgangspunktet, og mens identiteten hennes utfordres i Liselil og Perle, handler Prinsessen og spillemannen om å skape fred i et krigsherjet land.
Barbra Ring debuterte som voksenbokforfatter i 1914 med den historiske romanen Jomfruen (1914). Senere skrev hun flere historiske romaner, blant annet Leken på Ladeby (1936) og Leken blir liv (1937), delvis bygd på kulturhistorisk familiestoff. Likevel er det først og fremst psykologiske konflikter hun skildrer, både her og i de mange samtidsromanene. Det kan dreie seg om kjærlighetskonflikter mellom mann og kvinne, men like ofte om forhold mellom foreldre og barn, og om hvordan barn kan lide under de voksnes uforstand.
Barbra Ring skrev tre fortjenstfulle erindringsbøker: Dengang da jeg var pige (1928), Minder og små bekjendelser (1929) og Mellom venner og fiender (1947). Hun utgav også en samling familiebrev fra sin oldemor Hanna Winsnes, Fra Hanna Winsnes' prestegaard (1911), samt en interessant biografi om henne, For hundrede aar siden. Hanna Winsnes og hendes (1924). Da Rings venninne Fernanda Nissen døde uventet, skrev hun en varm biografi, Mennesket Fernanda Nissen (1921).
Barbra Ring var medlem av styret i Norsk presseforening og ble tidlig medlem av Den norske Forfatterforening, hvor hun var styremedlem i årene 1914–1921, en tid også nestleder. Hun var også i mange år aktivt medlem av Norsk PEN. Som en følge av at hun støttet Hamsun i Ossietzky-saken i 1935, hadde hun en tid hatt mindre kontakt med Forfatterforeningen. Hun ble mistenkt for å være nazistvennlig, men ble renvasket gjennom sin motstand mot nazistene under andre verdenskrig.
Barbra Ring var født inn i et slekt- og tradisjonsbevisst miljø. Faren var oppvokst på den store Ringstabekk gård i Bærum, mens moren kom fra en kulturinteressert embetsfamilie. Som barn tilbrakte Barbra noen avgjørende år på Stabekk. Hennes eneste formelle skolegang var middelskoleeksamen fra Frøken Falsens skole i Kristiania.
18 år gammel ble hun gift med den 14 år eldre grosserer Thorvald Kirsebom, og året etter fikk de datteren Gerda. Ekteskapet endte med skilsmisse i 1902. Ektemannen holdt mor og datter adskilt i fem år, fram til datteren ble myndig, og dette preget både Rings forfatterskap og forholdet mellom de to kvinnene. Datteren tok morens navn og ble skuespillerinne, og hun har senere hatt hovedrollen i flere oppsetninger av Barbra Rings dramatiske tekster. Barbra Ring giftet seg igjen i 1917, denne gangen med generalfelttøymester Ragnar Rosenquist.
Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrev jon petter wettre
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.