Økonomi og næringsliv på Papua Ny-Guinea

Til tross for rike ressurser i form av mineraler, skog og fiskebanker, er Papua Ny-Guinea et av de minst utviklede landene i Sør-Stillehavet. Fattigdommen er utbredt, og de fleste praktiserer naturalhusholdning. Bare en liten andel har lønnet arbeid. Dårlig infrastruktur, lavt utdannelsesnivå, korrupsjon og sosial uro hemmer utviklingen, og landet taper i den globale kunnskapsbaserte økonomien. Etter markant økonomisk nedgang ble bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2003 beregnet til 620 USD per innb. Jordbruk, gruvedrift og skogbruk dominerer økonomien, som er sterkt avhengig av råvarepriser på verdensmarkedet. I 1970-årene bidrog Australia med bistand tilsvarende 50 % av BNP, men den er senere sterkt redusert. Verdensbanken antok 2003 at over halvparten av den yrkesaktive befolkningen var underbeskjeftiget, og anslo arbeidsløsheten i byene til 70 %. Dette ble gitt som forklaring på økende sosial uro og kriminalitet.

Landbruk (inkl. fiske) stod 2004 for 28 % av BNP og sysselsatte 63 % av den økonomisk aktive befolkningen. I tillegg kommer en stor gruppe som livnærer seg kun av naturalhusholdning, og til sammen regner man over 80 % av befolkningen som avhengig av landbruk og fiske for livsopphold. Yams, bananer og sago er de vanligste matproduktene i lavlandet, mens søtpoteter dominerer i høylandet. Også mais, ris, meloner, tropiske frukter og sukkerrør dyrkes for eget bruk. Den mest produktive delen av landbruket finnes i høylandene. Kaffe (65 000 tonn, 2003) er viktigste salgsprodukt for 1/4 av befolkningen. Også kakao (42 000 tonn), kokosnøtter (for produksjon av kopra og kopraolje), palmeolje, gummi, ananas, te, jordnøtter (peanøtter) og krydder dyrkes for salg. Viktigste husdyr er griser og fjærkre. Veldige gressmarker har gitt næring til en voksende kvegdrift.

Skoghugst som drives av malaysiske hugstselskaper (fra Sarawak), er viktig eksportnæring. Imidlertid er det beregnet at hugsten har ligget tre ganger over det bærekraftige nivået, og myndighetene har derfor forsøkt å innføre restriksjoner på hugsten.

Landet har noen av de beste fiskebankene i Sør-Stillehavet med særlig store bestand av tunfisk. Salg av fiskerettigheter til utenlandske rederier er en viktig inntektskilde. Makrellstørje (tunfisk) er viktigste fiskeslag. Utvinning av haiolje var vekstnæring i 1990-årene, men har siden møtt kritikk for påstått rovfiske.

Prosessindustrien er begrenset og har stått for under 10 % av BNP. I hovedsak omfatter den kun bearbeiding av landbruksvarer og diverse småindustri. Flere fiskehermetikkfabrikker er etablert gjennom 1980- og 1990-årene, men mange av dem er senere nedlagt. En sementfabrikk ble åpnet i Lae i 1993. Et oljeraffineri er beregnet åpnet i Port Moresby i 1998.

Gruvedriften og olje- og gassutvinningen stod 2003 for ca. 30 % av BNP. Mineralressursene er rike og utvinnes i hovedsak av australske og amerikanske selskaper. De viktigste metallene er gull (65,5 tonn, 2002) og kobber (150 600 tonn). Gullforekomstene har vært viktige for den europeiske utforskningen av området. I moderne tid brytes gull flere steder, bl.a. Porgera i høylandet. Utvinningen er beregnet å nå over 100 tonn per år når utvinningen kommer i gang på Lihir Island, som har verdens største kjente gullforekomster utenfor Sør-Afrika. Også kobber brytes flere steder. En av verdens største kobbergruver finnes på Bougainville. Da den ble stengt under borgerkrigen 1989, mistet landet 40 % av eksportinntektene. Tapet ble i 1990-årene erstattet av nye gruver og av oljeutvinning. Gruvedriften har ført til store miljøskader, som har gitt støtet til protester og søksmål fra lokalbefolkningen.

Utvinning av olje og naturgass finner sted ved sørkysten offshore i Papuagulfen, samt ved Lake Kutubu i høylandet. I 1990-årene svingte oljeproduksjonen mellom 100 000 og 150 000 fat per dag, men var 2003 falt til under 50 000 fat per dag. Oljeressursene minker raskt, og kjente reserver antas å være uttømt innen 2012. Gassreservene er imidlertid store. En gassledning til Queensland i Australia er planlagt bygd. Papua Ny-Guinea har et meget stort potensial for vannkraft, men størstedelen av landsbygda er uten elektrisitet, og byene rammes ofte av strømbrudd.

Mineraleksporten har siden tusenårsskiftet utgjort ca. 3/4 av eksporten og svart for 1/4av BNP. Mineraleksporten har gitt solide overskudd i utenrikshandelen, men inntektene svinger sterkt med råvareprisene. Landet er også en av verdens største eksportører av ubehandlet tropisk tømmer. Importen omfatter foruten industrivarer, også matvarer som fiskeprodukter og ris. Viktigste eksportmarked er Japan, mens Australia er kilde for nesten halvparten av importen.

Det ulendte landskapet hindrer utbygging av et nasjonalt veinett. Det best utbygde veinettet er i Lae-området og i den østlige delen av høylandene. Hovedstaden Port Moresby har ikke veiforbindelse med noen annen større by. Elven Sepik er viktig transportåre i nordvest. Landet har ingen jernbane. Det manglende veinettet har gjort flytrafikken særdeles viktig for den innenlandske ferdselen. Det finnes mer enn 400 flyplasser og flystriper. Internasjonal flyplass ved Port Moresby. 2006 hadde det statlige Air Niugini ruter til flere australske byer, samt Singapore, Manila og Tokyo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.