Øya Ny-Guinea er sammen med Australia en del av landmassen Sahul. I pleistocen tid var havnivået lavere og de to øyene hang sammen som et kontinent før de for ca 10 000 år siden ble skilt av Torresstredet etter som havnivået steg. De første arkeologiske spor etter menneskelig virksomhet på øya er 50-60 000 år gamle. Menneskene kom vestfra, fra landområdene Wallacea og Sundaland (det som i dag utgjør Indonesia og Malaysia) og migrasjonen fortsatte til Australia. Størsteparten av befolkningen i dagens Papua Ny-Guinea snakker papuanske språk, og man regner med at papuanerne stammer fra denne første migrasjonsbølgen til landet. Langs nordkysten og på øyene utenfor snakkes det hovedsakelig austronesiske språk, og den austronesiske migrasjonen til området begynte for ca. 3500 år siden.

Inntil Ny-Guinea ble kolonisert, fantes det ingen sentralisert stat i området. Befolkningen har tradisjonelt vært organisert i mer eller mindre egalitære grupper med ledere som selv mobiliserte støtte og knyttet allianser, til hierarkiske systemer med nedarvede lederposisjoner. De ulike gruppene har vært knyttet sammen av utstrakte handelsnettverk, både langs kysten og innover i landet.

Ny-Guinea 1884-1919, av Cartol. Tilgjengelig under GFDL eller CC-BY-SA-3.0.

. fri

Deutschen Neuguinea-Kompagnies flagg, av Jolle. Tilgjengelig under GFDL eller CC-BY-SA-3.0

. fri

Portugisiske sjøfarere kom som de første europeere på 1500-tallet, og Ny-Guinea ble tegnet inn på et verdenskart for første gang i 1569 (Mercators kart). Flere europeiske sjøfarere fant veien til kysten av Ny-Guinea og øyene rundt etter dette, men det ble ikke foretatt noen større ekspedisjoner innover på øya før på slutten av 1800-tallet. I 1606 seilte spanjolen Luis Vaez de Torres langs sørkysten av øya gjennom stredet som ble gitt hans navn og beviste at Ny-Guinea ikke hang sammen med Australia. Han gjorde hevd på området på vegne av Kongen av Spania, men denne ble overlatt til Nederland og England etter freden i Utrecht i 1713. I 1616 seilte de nederlandske oppdagerne Willem C. Schouten og Jacob LeMaire langs nordkysten av Ny-Guinea på sin jordomseiling.

I 1884 annekterte Tyskland den nordlige halvdelen av den nåværende staten. Samme år ble den sørlige delen proklamert som britisk protektorat og kalt British New Guinea. Nordområdet ble kalt Kaiser Wilhelms Land eller Deutsch-Neuguinea, og kontrollen over kolonien ble overlatt til Deutsche Neuguinea-Kompagnie inntil det tyske keiserriket overtok direkte kontroll i 1899. I 1902 ble kolonien British New Guinea overlatt til samveldet Australia og navnet endret til Territory of Papua.

I 1920 ble Australia formelt gitt mandat til å styre tysk Ny-Guinea av Folkeforbundet i henhold til Versaillestraktaten, og fra 1947 ble området tilsynsområde under FN, administrert av Australia. Japan gjorde invasjon 1942, men ble drevet ut igjen av allierte 1943–44. En felles australsk administrasjon for nord- og sørterritoriet ble opprettet 1949. Indre selvstyre ble innført 1973.

Sir Michael Thomas Somare, av Lawrence Jackson (Cropped from File:Michael Somare with Obamas.jpg) [Public domain]

av Lawrence Jackson/Official White House Photo. Falt i det fri (Public domain)

Statsminister Peter O'Neill

av United States Department of State. Falt i det fri (Public domain)

I 1975 ble de to territorier en selvstendig stat med navnet Papua Ny-Guinea. Landet er medlem av det britiske samveldet og anerkjenner den britiske monark som statsoverhode. Den dominerende politiker var lenge Michael Somare, statsminister 1975–80 og 1982–85, etterfulgt av Paias Wingti 1985–88 og 1992–94, og Sir Julius Chan 1994–97. Sir Michael Somare kom tilbake som statsminister for tredje gang 2002.

Forholdet til Indonesia har tidvis vært spent. Regjeringen erklærte i 1994 krisetilstand etter at over 9000 flyktninger var kommet over grensen fra den indonesiske provinsen Irian Jaya etter kamper mellom opprørere og indonesiske sikkerhetsstyrker.

1988–98 var Papua Ny-Guineas hovedproblem et væpnet opprør fra separatister på Bougainville. Her finnes noen av verdens rikeste kobberforekomster, og ca. 40 prosent av statsinntektene var knyttet til utnyttelsen av disse. Landet kom også i konflikt med Salomonøyene, som ble beskyldt for å støtte Bougainville-opprøret militært. I mars 1997 gjorde deler av hæren mytteri i protest mot at regjeringen hadde vervet en gruppe leiesoldater, hovedsakelig sørafrikanere, mot opprørerne på Bougainville. Sir Julius Chan måtte trekke seg som statsminister. Flere hundre soldater og politimenn fra Papua Ny-Guinea ble drept i kamper på Bougainville.

En våpenhvileavtale 1998 gjorde slutt på ti års borgerkrig. Den ble 2001 fulgt av en fredsavtale som gir Bougainville sterkt utvidet selvstyre, samt løfte om at det om 10–15 år kan holdes en folkeavstemning. Her skal øyfolket kunne velge om det ønsker full selvstendighet. Fredsprosessen har siden gitt gode resultater. Militsstyrkene er blitt avvæpnet og 2005 fant det første valget på Bougainville sted. En forgrunnsfigur under krigen mot regjeringshæren i Papua Ny-Guinea var Joseph Kabui, som også ble en samlende skikkelse for øybefolkningen under forhandlingsprosessen 1998-2005. Han ble nå sjef for den første selvstyreregjeringen som tiltrådte 2005. Kabui døde 2008 av hjerteattakk, 54 år gammel. Borgerkrigen på Bougainville førte til tap av over 10 000 menneskeliv. Driften av en av verdens største kobbergruver, Panguna, ble stanset i en årrekke. 

I 1998 ble nordkysten av Papua Ny-Guinea rammet av en flodbølge, som skyldtes et jordskjelv i havet. Over 3000 mennesker omkom. Verst gikk det utover området rundt Aitape og Sissano-lagunen i Sandaun-provinsen.

I november 2000 kunngjorde regjeringen at de ca. 1000 beboerne på Duke of York-øyene måtte flytte fordi vannstanden ble vurdert som faretruende høy på grunn av klimaendringer.

De 3320 beboerne på øygruppen Carteret, som hører til den nå autonome Bougainville-provinsen, fattet i 2008 vedtak om å flytte til øya Tinputz på grunn av stigende havnivå. Den katolske kirken har gitt 810 dekar land på Tinputz til «klimaflyktningene». Flytteaksjonen har vært vurdert siden 2005. Carteret-gruppen omfatter seks små koralløyer ca. 90 km nordvest for Bougainville. Øyene er de siste årene ofte blitt oversvømmet. Øyboerne hevder at Carteret-øyene innen 15 år må antas å være blitt ubeboelig.

Ved parlamentsvalget 2007 ble National Alliance klart største parti med 27 av i alt 109 seter i parlamentet. Sir Michael Somare ble på ny statsminister og dannet en koalisjonsregjering med støtte fra 86 av parlamentarikerne. 

I 2011-12 opplevde landet en konstitusjonell krise etter at Somare ble avsatt som statsminister mens han var på et lengre opphold på sykehus i Singapore. Flertallet i parlamentet hadde ikke lenger tillit til Somare, og 2. august 2011 ble i stedet Peter O'Neill innsatt som statsminister. Da Somare returnerte til Papua Ny-Guinea seinere samme år, fastslo høyesterett, ved dissens, at avsettelsen hadde vært ulovlig og at han måtte gjeninnsettes. O'Neill ville ikke tre tilside, og landet hadde i en periode to statsministre. Konflikten ble løst etter valget sommeren 2012. O'Neills parti Peoples National Congress vant, og Somare valgte å støtte O'Neill som statsminister, bare et par uker etter at han offentlig hadde truet med å sende O'Neill i fengsel.

Papua Ny-Guinea har bevart sterke bånd til den gamle kolonimakten Australia, som er største handelspartner og bistandsgiver. Forholdet ble anspent da Australia i 2004, etter eget utsagn, ville forebygge terrorisme ved å gripe inn mot økende korrupsjon og lovløshet, ikke minst internasjonal organisert kriminalitet i Papua Ny-Guinea. Etter harde forhandlinger gikk regjeringen i Papua Ny-Guinea med på å «invitere» en australsk politistyrke for å bekjempe vold og korrupsjon. Papuanerne opplevde den australske intervensjonen som fornedrende, og australierne ble kritisert for nykolonialisme. Australierne drog hjem mindre enn ett år etter at høyesterett i PNG hadde funnet utplasseringen av utenlandsk politi grunnlovsstridig. Forholdet til Australia står imidlertid fortsatt i en særstilling på grunn av geografisk nærhet og historiske bånd.  

Papua Ny-Guinea har vært medlem av den regionale samarbeidsorganisasjonen APEC siden starten i 1989. Med bistand fra Malaysia ble landets første aksjebørs åpnet i Port Moresby i 1995. PNG har i senere år lagt større vekt på forbindelser med andre asiatiske land samtidig som forholdet til Australia forverret seg under Howard-regjeringen. Diplomatiske og økonomiske bånd til Kina er blitt styrket. Kina bidrar nå med betydelig bistand og investeringer. PNG anerkjente Taiwan i en kortere periode i 1999, og Taiwan har også siden forsøkt diplomatiske utspill. I mai 2008 ble Taiwans utenriksminister James Huang og visestatsminister Chiou I-jen gjort ansvarlige for tap av 30 millioner US$. Pengene skulle åpenbart brukes til kjøp av diplomatisk anerkjennelse fra Papua Ny-Guinea, men havnet hos svindlere.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besøkte landet i 2008, og Papua Ny-Guineas statsminister Somare besøkte Norge i 2008 og 2011. De politiske forbindelsene mellom Norge og Papua Ny-Guinea har ellers vært svært beskjedne. 2008 var Norges eksport og import til/fra landet på henholdsvis 5,1 millioner og 37 000 kroner. Norsk bistand er blitt gitt i forbindelse med forstudier om innenlands skipsfart og utvikling av vannkraft. Bistanden var 2007 på NOK 3,6 mill.

Solheim åpnet under besøket for at Papua Ny-Guinea kan bli tilgodesett med midler fra det norske «skogfondet». Ifølge det såkalte klimaforliket mellom regjeringen og opposisjonen skal Norge bruke tre milliarder kroner hvert år de neste årene på tiltak for å redusere avskogingen av tropiske regnskoger. Papua Ny-Guinea er et av få land på Jorden med store gjenværende regnskogområder, men avskogingen skjer her i særlig høyt tempo - tilsvarende ca. 2 % av landets skogdekke hvert år, ifølge en forskningsrapport fra University of Papua New Guinea. Ifølge Solheim ville i første omgang landets andel av de norske skogmilliardene bli brukt til å lage nasjonale planer for skogforvaltning og få på plass systemer som kan levere praktiske resultater. Det blir ikke aktuelt med bilateralt samarbeid, men norske midler kan eventuelt bli kanalisert gjennom FN-systemet. 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.