piezoelektrisitet

Piezoelektrisitet er elektrisk spenning frembragt ved deformering av visse typer krystaller. Effekten ble oppdaget i 1880 av brødrene Jacques og Pierre Curie. Effekten har en rekke anvendelser i elektriske apparater.

Faktaboks

uttale:
piˈezoelektrisitet
etymologi:
av piezo-

Beskrivelse

Når en slik krystall utsettes for trykk slik at den deformeres, dannes mikroskopiske elektriske dipoler i krystallen. Man sier at den blir elektrisk polarisert. Dermed oppstår en overflateladning på krystallen med ulik ladning på forskjellige områder av overflaten. Det gjør at krystallen kan brukes som en spenningskilde.

Sliper man en plan skive av en krystall som kan frembringe piezoelektrisk effekt, og fester elektroder til de to flatene, blir elektrodene motsatt ladet når de presses sammen slik at krystallen deformeres. Elektrodene opptrer da som positiv og negativ pol i et batteri. Dermed oppstår en elektrisk spenning mellom elektrodene. Effekten opptrer i krystallinske materialer uten sentral symmetri, blant annet i kvarts, sinkblende og rørsukker og er særlig sterk blant annet i seignettesalt og bariumtitanat.

Anvendelser

Effekten utnyttes i elektroakustiske apparater, for eksempel krystallmikrofoner, i utstyr for å produsere og registrere ultralyd, for eksempel i ekkolodd, og som signalomformere (transdusere) ved måling av trykk og deformasjoner. En planslipt skive av en kvartskrystall har stabile resonansfrekvenser. Dette kan utnyttes til frekvensstabilisering av radiosendere og elektroniske ur.

Omvendt effekt

Den omvendte effekten, der et legeme deformeres av å bli utsatt for elektrisk spenning, kalles resiprok piezoelektrisitet eller elektrostriksjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg