Piezoelektrisitet, den egenskap ved enkelte krystaller at de blir elektrisk polarisert når de utsettes for trykk slik at de blir elastisk deformert. Effekten ble oppdaget 1880 av J. og P. Curie, og skyldes at det oppstår endringer i de indre, elektriske dipolmomentene i et stoff pga. forandringer i avstandene mellom ionene i krystallen. Polarisasjonen viser seg ved at deler av overflaten blir elektrisk ladet. Sliper man en plan skive av en slik krystall og fester metallelektroder til de to plane flatene, blir elektrodene motsatt ladet når de presses sammen. Trekkes de fra hverandre, skifter ladningene polaritet. Effekten opptrer i krystallinske materialer uten sentral symmetri, bl.a. i kvarts, sinkblende og rørsukker og er særlig sterk bl.a. i seignettesalt, aminodihydroortefosfat og bariumtitanat.

Effekten nyttegjøres i elektroakustiske apparater, f.eks. krystallmikrofoner, i generatorer og mottagere for ultralyd, f.eks. i ekkolodd, og som følere og signalomformere (transdusere) ved måling av trykk og deformasjoner. En planslipt skive av en kvartskrystall har stabile resonansfrekvenser. Dette kan utnyttes til frekvensstabilisering av radiosendere og elektroniske ur. Den omvendte effekten kalles resiprok piezoelektrisitet eller elektrostriksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.