Tidsenhet, varigheten eller tidslengden mellom to begivenheter som etter overenskomst brukes for å måle tid. SI-enheten for tid er sekund. For korte tidsintervaller brukes oftest desimale SI-prefikser: millisekund (ms), nanosekund (ns) osv., for lengre intervaller brukes oftest, også sammen med SI-enheter, de tradisjonelle enhetene minutt (min), time (h), dag eller døgn (d), uke, måned og år (a). Bare minutt og time er eksakt definert i forhold til sekund; de øvrige er definert astronomisk med lengde som varierer mer eller mindre regelmessig, men hvor man for praktisk bruk har innført spesielle definisjoner (middeldøgn, arbeidsdag, arbeidsuke, rentedag, rentemåned, middelår, skuddår osv.). Tidligere var også sekund definert astronomisk, som 1/86400 av et middels soldøgn, men for å bedre målenøyaktigheten ble sekundet i 1967 satt lik 9 192 631 770 perioder for en karakteristisk stråling fra cesiumatomer. Usikkerheten i den målte lengden av et sekund med de beste cesium-urene svarer (år 2000) til ca. ett sekund for 150 millioner år, og skyldes at atomene er i bevegelse når de sender ut stråling. Med en ny måleteknikk med laserkjøling av atomene er det antatt at det vil være mulig å forbedre målenøyaktigheten ytterligere.

Døgnets lengde er basert på jordrotasjonen og øker langsomt. For å angi klokkeslett brukes et døgn på 24 timer, og for å oppnå overensstemmelse mellom klokketid og sann døgntid må det av og til skytes inn et ekstra sekund, på samme måte som årets lengde må korrigeres ved skuddårsdager.

Tidsenheter er stort sett basert på periodiske begivenheter som døgn, måneperiode og år, altså astronomiske begivenheter med tilnærmet jevnlange perioder. Disse tidsenhetene ble sammenlignet ved at man telte døgn i en måneperiode (måned) og måneperioder i et år, og ved hjelp av tall som fire, sju, seks og seksti ble enhetene delt opp og knyttet sammen, slik at en fikk et velordnet system av tidsenheter med døgnet som grunnenhet.

Inndelingen av døgnet i timer, minutter og sekunder kjennes fra babylonsk kultur (2000–3000 år f.Kr.). Uken ble satt til sju døgn, som omtrent svarte til en kvart måneperiode. Måneperioden, tiden fra en nymåne til neste, var lett å observere, men lot seg ikke enkelt tilpasse årets lengde. En måned ble enten satt lik en måneperiode, eller lik et antall dager med til sammen 12 måneder i det astronomiske år, hvor hver måned kunne variere i lengde. Året ble tilsvarende enten basert på astronomiske observasjoner og satt lik tolv måneperioder regelmessig korrigert med en trettende måned (jødisk kultur), et bestemt antall dager korrigert ved skuddår (romersk og europeisk kultur), eller satt lik tolv måneperioder, slik at det ble kortere enn det astronomiske år (måneår, som bl.a. brukes i islamsk kultur). Se også kalender.

Størrelser som lengde og masse er direkte knyttet til sanseinntrykk, som kan sammenlignes uten bruk av enheter. Følelsen av tid er rent psykologisk, og menneskets bedømmelse av tid er svært usikker og skiftende. Til en viss grad kan det nytte seg av biologiske rytmer knyttet til døgnet, som søvnighet og sult. Mest presis er avstandene mellom pulsslagene, som også direkte er blitt brukt som tidsenhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.