Elektrisk ur, ur som drives med elektrisitet. Man skiller mellom synkronur, impulsur og elektroniske ur.

Synkronur drives av en elektrisk synkronmotor som driver viserne via et mekanisk verk. Synkronur drives av nettspenningen, og det er nettfrekvensens nøyaktighet som bestemmer urets nøyaktighet. Nettspenningens gjennomsnittsfrekvens er mer nøyaktig enn øyeblikksfrekvensen; er frekvensen noe for høy i en periode, sørges det for at den er noe for lav i en annen periode. Synkronur er derfor ganske nøyaktige.

Impulsur er ur der viserne drives rykkvis frem, typisk hvert minutt, ved at et magnetisk drivsystem i uret får strømpulser via ledninger fra et hovedur. Et hovedur kan betjene en hel rekke ur. Alle ur som er tilkoblet samme hovedur, vil vise samme tid. Slike ursystemer anvendes mye i kontorer og fabrikkanlegg.

I elektroniske ur er urverket elektroniske tellerkretser, oftest i en integrert krets. En kvartskrystall-oscillator sørger for en stabil svingefrekvens til tellerkretsene. Fremvisningen av tiden kan enten være digital med tall, eller analog med visere. Uret drives vanligvis med et batteri. Slike ur kalles ofte kvartsur.

Det finnes elektroniske ur som kalibreres automatisk ved hjelp av radiosignaler. Flere radiostasjoner i verden sender tidsinformasjon på en form som egner seg for automatisk mottagning. Den senderen som best dekker Norge, finnes i Mainflingen i Tyskland, og sender på 77,5 kHz (langbølge). En radiomottager i uret mottar signalet og stiller riktig tid f.eks. en gang i døgnet. Slike ur kan i dag bl.a. fås som armbåndsur med antennen innebygd i armlenken, og som vekkerur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.