elektrisk ur

Artikkelstart

Elektrisk ur er ur som drives med elektrisitet. Man skiller mellom synkronur, impulsur og elektroniske ur.

Faktaboks

Også kjent som

elektrisk klokke

Synkronur drives av en elektrisk synkronmotor som driver viserne via et mekanisk drivverk. Synkronur drives av nettspenningen, og det er nettfrekvensens nøyaktighet som bestemmer urets nøyaktighet. Nettspenningens gjennomsnittsfrekvens er mer nøyaktig enn øyeblikksfrekvensen; hvis frekvensen er for høy i en periode, vil driften av elnettet sørge for at den blir tilsvarende lav i en annen periode. Synkronur er derfor ganske nøyaktige.

Impulsur er ur der viserne drives rykkvis frem, typisk hvert minutt, ved at et magnetisk drivsystem i uret får strømpulser via ledninger fra et hovedur. Et hovedur kan betjene en hel rekke ur. Alle ur som er tilkoblet samme hovedur, vil vise samme tid. Slike ursystemer brukes mye i kontorer og fabrikkanlegg.

I elektroniske ur er urverket elektroniske tellerkretser, oftest i en integrert krets. En kvartskrystall-oscillator sørger for en stabil svingefrekvens til tellerkretsene. Fremvisningen av tiden kan enten være digital med tall, eller analog med visere. Uret drives vanligvis med et batteri.

Det finnes elektroniske ur som kalibreres automatisk ved hjelp av radiosignaler. Flere radiostasjoner i verden sender tidsinformasjon på en form som egner seg for automatisk mottaking. Den radiosenderen som best dekker Norge, finnes i Mainflingen i Tyskland, og sender på frekvensen 77,5 kHz, som er langbølge. En radiomottaker i uret mottar signalet og stiller riktig, tid for eksempel én gang i døgnet. Slike ur kan i dag blant annet fås som armbåndsur med antennen innebygd i armlenken, og som vekkerur.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg