Montanister, tilhengerne av montanismen, en kristen apokalyptisk bevegelse oppkalt etter profeten Montanus som virket i Frygia 155–160 sammen med to profetkvinner, Maximilla og Priscilla (Prisca).

Montanus hevdet at han var Talsmannen som Kristus hadde lovet (Joh 14,26), og at Ånden og Kristus talte gjennom ham og de to profetkvinnene. De forkynte at verdens ende var nært forestående; Maximilla forutsa at det nye Jerusalem (Åp 21,1–10) ville stige ned i Pepuza i Frygia kort tid etter hennes død. Som forberedelse på verdens ende praktiserte de en streng moral, forbød ekteskap, gav bort det de eide, praktiserte streng faste, og oppmuntrert til å søke martyriet. Bevegelsen som kalte seg «den nye profeti», var ikke heretisk, men forstod seg selv som en tilbakevenden til urkristendommens situasjon: Åndens direkte vilje gjennom profetenes tungetale, forventning om de siste tider, streng livsførsel.

Flere kirkemøter i Lilleasia, sannsynligvis de første i kirkens historie, endte med å fordømme montanismen, men Roma var til å begynne med lite innstilt på dette. Montanismen spredte seg vestover, særlig til Gallia og Nord-Afrika. Den første kirkefader, Tertullian, gikk over til montanismen 207, særlig fordi han mente at kirkens botsdisiplin var blitt for slapp. Etter hvert som verdens undergang ikke kom, døde bevegelsen ut, men den nevnes frem til 500-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.