Donatister, skismatisk kirkelig parti som oppstod i Nord-Afrika på 300-tallet. Den direkte foranledning til skismaet var Caecilianus' vigsel til biskop av Kartago i 311. En del av den nord-afrikanske kirke, særlig i Numidia, nektet å anerkjenne vigselen som gyldig, da de hevdet at en av de biskopene som hadde foretatt den, hadde utlevert de hellige skrifter til myndighetene under Diokletians forfølgelse i Afrika 303–305, og dermed var en frafallen. De valgte i stedet Majorinus til biskop. Han ble snart etterfulgt av Donatus, som den skismatiske bevegelsen fikk navn etter.

Stridens teologiske årsak var synet på forholdet mellom sakramentene og sakramentsforvalterens verdighet, dvs. hvorvidt en prest eller biskop som fører et uverdig eller syndig liv kan forrette gyldige sakramenter, særlig dåp og ordinasjon. Donatistene hevdet det eldre afrikanske synet, nemlig at dette ikke er mulig og at kristne må leve et syndfritt liv, mens de katolske teologer, i første rekke Augustin, hevdet det som senere er blitt stående som katolsk lære, nemlig at sakramentenes gyldighet ikke er avhengig av prestens eller biskopens tro eller livsførsel, siden det er Kristus selv som er sakramentenes opphav. Katolsk teologi anerkjenner derfor f.eks. dåp foretatt av heretikere eller skismatikere.

En del av donatistkirken vek ikke tilbake for voldelige midler i kampen mot katolikkene, og etter flere forgjeves meklingsforsøk grep keiser Konstantin inn med maktmidler til fordel for katolikkene, og flere donatister led martyrdøden. Augustin forsvarte bruken av makt for å føre frafalne tilbake til kirken, noe som skulle få store følger i middelalderen. Til tross for dette fortsatte donatismen å eksistere inntil islam oppstod på 600-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.