luftkrig

Luftkrig er krigføring hvor luftrommet og luftkapabiliteter benyttes. Luftkapabiliteter er summen av de menneskelige og materielle ressursene som gjør det mulig å utnytte luftrommet for å løse ulike oppgaver, herunder utkjempe krig.

Forhistorien

Mens land- og sjøoperasjoner har funnet sted lenge før historisk tid, har militær bruk av luften en klar begynnelse. Det var brødrene Montgolfier som konstruerte de første svevedyktige ballongene store nok til å bære et menneske, og i 1783 ble Jean-Francois Pilatre de Rozier det første mennesket som steg til værs i en ballong. I 1794 etablerte det revolusjonære Frankrike verdens første luftmilitære avdelingen i form av Compaigne d’Aéostiers. Napoleon la imidlertid ned avdelingen i 1799. Også under den amerikanske borgerkrigen, og under prøyssernes beleiring av Paris i 1870−1871 var ballonger i bruk, men de var fremdeles vanskelige å håndtere, og ikke minst å kommunisere med.

I 1884 maktet luftskipet La France å lande på det samme punktet som det hadde tatt av fra, noe som økte den praktiske nytteverdien til ballonger og luftskip betraktelig. Også luftskipene, herunder de enorme «zeppelinere», etter Ferdinand von Zeppelin, var imidlertid forfulgt av vanskeligheter og uhell.

Gitt utviklingen av mer effektive luftfarkoster, meldte det seg også spørsmål til bruken av dem. Flere mente at om stormaktene kunne bombe hverandres byer fra luften, ville krig bli så fryktelig at den helt mistet sin politiske anvendelighet. Under rustningskonferansen i Haag 1899, ble man derfor enige om å innføre et forbud mot å kaste prosjektiler og eksplosiver fra ballonger. Forbudet skulle i første omgang gjelde i fem år, og gjaldt bare mellom signatarmaktene.

At moderne luftfarkoster kunne brukes til rekognosering, lede ildgivning og i ytterste instans slippe egne bomber, gjorde det også nødvendig å finne ut av hvem som egentlig eide luftrommet. Mange mente at det samme prinsippet skulle gjelde i lufta som på havet, der det bare er en tynn stripe med territorialfarvann nærmest land som er nasjonalt kontrollert, mens resten er fri for alle. Med et unntak for de aller laveste luftlag, skulle også lufta være for alle. Dette ble man imidlertid ikke enige om, men praksis ble, spesielt fremskyndet av første verdenskrig, at statene eier hele luftrommet over eget territorium.

Problemstillingen meldte seg på nytt etter oppfinnelsen av rombaserte systemer, og her kom man til motsatt konklusjon. Der hvor luftens tetthet er tilstrekkelig lav til at satellitter kan bevege seg, det vil si i cirka 100 km høyde, slutter det nasjonale luftterritoriet.

Selv om det var ballongen som gjorde at menneskeheten erobret «den tredje dimensjonen», tilhørte det tjuende århundret farkostene som var tyngre enn luft. Innledningsvis ble fly sett på som et billig våpensystem, som også småstater kunne ha god bruk for, i sterk kontrast til de dyre luftskipene.

Starten

Brødrene Wilbur og Orville Wright er de første som klarte å få et motorisert fly opp i en kontrollert flukt. Det skjedde 17. desember 1903 og varte i 12 sekunder. Det var ingen store statlige eller kommersielle krefter som sto bak Wrightbrødrenes gjennombrudd. Det var heller ikke militærmaktens eller våpenindustriens ønske om nye våpen som var drivkraften bak flyenes tidligste utvikling, men privatpersoners nysgjerrighet, ærgjerrighet og forretningssans.

Historiske tilfeldigheter gjorde at det ble Italia som åpnet det nye kapittelet i krigføringens historie da de tok med seg et beskjedent antall fly og ballonger til krigen mot tyrkerne i nåværende Libya i 1911. Løytnanten Guilio Gavotti, ble 1. november 1911 den første til å kaste bomber fra fly i krig, i form av fire appelsinstore håndgranater. Gavotti konkluderte med at: «Om virkningen kan jeg naturligvis ingenting si», men «Eksplosionerne fulgte i ethvert fald paa de steder som jeg hadde villet træffe». Med dette satte Gavotti ord på det som har preget luftkrig fram til denne dag. Selv om vi skulle være så dyktige, eller heldige at vi treffer det vi sikter på, hvilke garanti har vi for at det vil føre til oppnåelsen av de målene vi har for krigen? Hvordan vet vi at det vi gjør virker?

Samtidige observatører konkluderte med at luftmaktens debut hadde vært en skuffelse. Fly ga en uovertruffen evne til å observere, men som offensivt våpen svarte det ikke til forventningene.

Gjennombruddet

De ulike typer av luftoperasjoner pr 1918.

Da første verdenskrig brøt ut var både den luftmilitære materiellparken og erfaringsbrønnen tynn. Ved innledningen av krigen, hadde flyene heller ikke radio. Av de store aktørene var det bare Frankrike som hadde egen luftoperativ erfaring da krigen startet, gjennom kolonioperasjoner i Marokko i 1913. I de fire årene fra 1914 til 1918 var imidlertid luftkrigen gjennom en rivende utvikling.

Under verdenskrigen utviklet det seg fire ulike operasjonstyper som vi fremdeles kjenner igjen i luftkrigen: observasjonsoppdrag, anti-luftoppdrag, strategiske operasjoner og støtte til overflateoperasjoner.

Det mest opplagte man kunne bruke eleverte plattformer til var å skaffe seg oversikt over situasjonen på bakken eller på sjøen. Når fly og ballonger ble utstyrt med radio eller telegraf kunne de også bidra til å styre artilleriet. Også på sjøen ble luftstridskreftenes evne til å observere deres viktigste bidrag. Så lenge det var fly eller luftskip i nærheten kunne for eksempel de tyske ubåtene ikke gå i overflatestilling uten fare for å bli angrepet.

Da krigen brøt ut i 1914 fantes det ingen flymaskiner egnet til å angripe andre fly. Spesialdesignede jagerfly gjorde sin første virkelig entré i krigshistorien over Verdun våren 1916, hvor hensikten var å beskytte egne observasjonsfly og artillerispottere, samtidig som man ønsket å holde fiendens fly borte.

Selv om deres innflytelse på krigens forløp ikke var spesielt stor, fikk de nye kampflygerne en enorm oppmerksomhet. I Tyskland utgjorde for eksempel flygerne mindre enn én promille av den totale manskapsstyrken, men fikk 12 prosent av tyskernes høyeste dekorasjon, Pour le mérite. Gjennom hele krigen ble det også drept langt flere piloter i ulykker og under trening enn i kamp med fienden.

Før krigen hadde det vært luftmaktens strategiske betydning som hadde fått mest oppmerksomhet, det vil si dens evne til å bombe mål som kunne få direkte politisk effekt, eller hemme evnen til å føre krigen videre, som produksjonsapparat, forsyningslinjer, kommandoinstallasjoner, kommunikasjonssentre og sivilbefolkningen generelt. Det viste seg imidlertid raskt at teknologien ikke tillot strategisk bombing i stor målestokk.

Tyskerne kom lengst, og deres strategiske bombing av Storbritannia kostet 1414 britiske liv. Ikke et avskrekkende tall når vi vet at cirka 2000 briter ble drept i trafikkulykker bare i 1913. Man skal likevel ikke undervurdere den psykiske effekten dette tross alt hadde. Den var tilstrekkelig til at britene i april 1918 etablerte The Royal Air Force som en egen forsvarsgren, som den første i verden.

Den siste og minst påaktede oppdragstypen som ble praktisert under krigen, var direkte taktisk støtte til operasjoner som pågikk på bakken eller havet. Denne oppdragstypen, Close Air Support, fikk stor betydning under andre verdenskrig, men hadde liten effekt under den første. Gitt at close air support var vanskelig, livsfarlig og nærmest forgjeves, satset man også på såkalte interdiktoperasjoner, hvor man heller bomber tilførselsveier og framrykningsakser enn å bombe fiendens militære styrker direkte.

Den av dagens luftoperasjonsformer som ikke ble forsøkt under første verdenskrig, det vil si luftlandeoperasjoner i form av fallskjermslipp og lignende, hadde man også tenkt på, men ikke praktisert. Luftmaktens kanskje viktigste bidrag i våre dager, transport og «import» av infrastruktur til ødelagte og krigsherjede områder, var heller ikke høyt på agendaen under første verdenskrig.

Da krigen ebbet ut i november 1918 hadde luftmakten vært gjennom en rivende utvikling. Storbritannia hadde gått inn i krigen i 1914 med 11 utdannede militærflygere, og hadde da krigen sluttet verdens første selvstendige luftforsvar, med mer enn 20 000 fly av ulike typer, mer enn 100 luftskip og nær 300 000 mann i rullene. Like fullt var mange skuffet. Dette hadde vært en dyr og uvant måte å projisere militærmakt på, og med mindre sporbar effekt enn mange hadde trodd, eventuelt fryktet.

I tråd med den generelle krigstrøttheten sank interessen for militær luftmakt etter krigen, mens den sivile delen tok av. Det ble knyttet store økonomiske interesser, og ikke minst nasjonal prestisje, til utviklingen av sivile flyselskap, til utviklingen av større, raskere og tryggere fly, og til et stadig mer omfattende trafikknettverk.

Luftkrigens apostler

Om luftkrigen ikke hadde hatt den effekten mange trodde den ville få, la ikke det noen demper på de som etter krigen forsøkte å forklare hvilke konsekvenser dette burde få for fremtiden.

Italieneren Giulio Douhet er den mest kjente av de tidlige luftmaktsforkjemperne, og utga i 1921 boken Il dominio dell'aria ('Herredømmet i luften'). For Douhet lå nøkkelen til fremtidig militær suksess, og ikke minst nøkkelen til å unngå nye skyttegravskriger, i å utnytte flyets kapasitet langt bedre enn man hadde maktet under verdenskrigen. Først måtte man gjennom bombing av fiendens flybaser sikre luftrommet til eget bruk. Deretter måtte man ødelegge fiendens sivile infrastruktur, ikke kaste bort ressurser på å angripe motstanderens militære styrker. Sivilbefolkningens vilje til å føre kampen videre måtte knuses. Gjennom å bombe storbyer med spreng-, brann- og gassbomber ville motstanderens sivilbefolkning formodentlig raskt tvinge sin regjeringen til å avslutte krigen. Denne måten å føre krig på, ville åpenbart være et klart brudd med hundreårige tradisjoner om at sivile i krig skal skånes så mye som mulig fra krigens virkninger, men ifølge Douhet var ikke slike følelser annet enn misforstått nostalgi.

Douhet skrev i en tid som rent teknologisk ligger fjernt fra oss. Men de mekanismene han pekte på, var like relevante for atomstrategien som kom en generasjon senere. Atomvåpen var også offensive våpen som skulle virke avskrekkende gjennom å true sivilbefolkningen med utslettelse og usigelig lidelse. Førstemann som grep til våpen, ville ha en avgjørende fordel, gitt at motstanderen ikke ville klare å svare.

Douhet var ikke alene om å se på luftmakten som fremtidens våpen. I USA mente general William «Billy» Mitchell at tradisjonelle sjøstridskrefter ville være svært sårbare ovenfor luftmakt. Det var også i USA man utviklet den første profesjonelle utdanningen innenfor bruken av luftmakt, da Air Corps Tactical School (ACTS) ble etablert i 1920.

En tredje det er verdt å nevne, er britenes Air Marshal Hugh Trenchard, som mente at selv om den fysiske effekten av et bombeangrep fra luften kunne være liten, var den psykiske effekten desto større. Den kunne bli 20 ganger større enn den materielle − visstnok.

Selv om luftmaktsapostlenes konklusjoner ikke var helt vitenskapelig overbevisende, var frykten for hva moderne luftmakt kunne påføre menneskeheten stadig voksende i mellomkrigstiden. Stanley Baldwins utsagn fra 1932 kan stå som tidens viktigste credo: «Bombeflyet vil alltid komme igjennom». Om krig brøt ut i Europa ville helvete bryte løs. Den tanken i seg selv skulle virke krigsavvergende.

Den første luftkrigen

Andre verdenskrig ble på mange måter en luftkrig. Det var i luften krigen til slutt ble avgjort, men ikke på den måten mange hadde trodd. Det lammende åpningsslaget, som Douhet hadde foreskrevet og mange hadde fryktet, kom aldri. Snarere var det luftstøtte til bakkeoperasjoner som ble kjennetegnede for den første delen av krigen.

Den tyske taktikken ved utbruddet av andre verdenskrig var basert på en lynkrig med stor fart og bevegelighet og et intimt samarbeid mellom fly og panserstyrker. Denne taktikken, som ble kjent som «blitzkrieg», var mulig så lenge det tyske flyvåpen hadde luftherredømme. Etter Frankrikes fall sommeren 1940, forberedte tyskerne invasjon av England. De startet med en voldsom luftoffensiv mot engelske flyplasser og deretter mot havner, fabrikker og byer. De ble møtt av britiske fly som til tross for tallmessig underlegenhet hindret tyskerne i fra å oppnå lokal luftoverlegenhet over Storbritannia, og tyskerne måtte derfor oppgi invasjonsforsøket.

Britenes tunge bombefly var lenge det eneste som kunne bringe krigen over på tysk jord, men effekten var usikker. Derfor ble The Battle of Britain også en viktig del av statsminister Winston Churchills retorikk for å holde den britiske kampmoralen oppe.

At luftmakt kunne ha stor taktisk effekt for styrkene på sjøen og på bakken fikk tyskerne ytterligere erfare da maktforholdet skiftet i 1942−1943. Både i Nord-Afrika og i Vest-Europa var alliert luftherredømme en avgjørende faktor bak det endelige utfallet av krigen. General Erwin Rommel konkluderte med at å slåss mot en fiende som hadde herredømme i luften, i praksis var umulig. Det var som å slåss med klubbe mot moderne våpen.

I motsetning til etter første verdenskrig satte amerikanerne etter krigen inn betydelige ressurser i å evaluere effekten av spesielt strategisk luftmakt, men heller ikke resultatet av det arbeidet ble som optimistene hadde håpet. Selv når man kunne undersøke fysisk de områdene som hadde blitt utsatt for bombing, slet man med å bli enige om konklusjonen. Hadde bombing vært en fornuftig bruk av ressursene, eller burde ressursene heller vært brukt på noe annet?

I atomalderen

Punktum for andre verdenskrig ble satt av flyene som slapp atombombene over Japan, og sjefen for Strategic Air Command, general Curtis LeMay, så etter 1945 store muligheter i den nye atomteknologien. Han ville utfase konvensjonelle våpen, og erstatte dem med atomstridshoder. LeMay ville også ha supersoniske fly med atomreaktor som fremdriftsmiddel. Det var først i 1961 at president Kennedy stoppet det programmet, som både upraktisk og unødvendig. Nå ble heller ikke atomvåpen lenger betraktet som del av luftmakten.

I 1957 skjøt Sovjet ut den første kunstige satellitten i bane rundt Jorden. Dette sjokkerte amerikanerne fordi det viste at Sovjet hadde kommet lengre i sin romteknologi enn dem, og at de nå kunne frakte atomstridshoder til det amerikanske fastlandet uten hjelp av fly. Dette rokket ved den geostrategiske grunnforutsetningen for den tradisjonelle amerikanske isolasjonismen.

Rommet har ikke blitt en arena for direkte militære kamphandlinger, men rombaserte systemer er helt uunnværlige for moderne krigføring. Rombaserte systemer for navigasjon, kommunikasjon og etterretning har blitt en sentral del av moderne operasjoner, også for et lite land som Norge, som ikke selv har noe eget militært romprogram.

Selv om luftmakten mistet sitt monopol på atomvåpen, spilte luftmakt likevel en viktig rolle i årene etter andre verdenskrig. For eksempel viste den en viktig, men ofte glemt side under Berlinblokaden i 1948−1949. Gjennom en luftbro klarte vestmaktene å holde liv i Berlins befolkning til tross for Sovjets blokade. Koreakrigen, som brøt ut like etter, er den siste krigen hvor amerikanerne har møtt en tilnærmet likeverdig motstander i luften. Under Vietnamkrigen hadde Nord-Vietnam et betydelig flyvåpen, men ingen amerikanske bakkestyrker ble drept i vietnamesiske flyangrep. Ikke siden Koreakrigen har amerikanske soldater blitt drept i fiendtlige luftangrep. USAs overlegne konvensjonelle militærmakt er i stor grad basert på deres evne til raskt å etablere luftherredømme i de områdene de opererer.

Det er også luftmakt som har gjort det mulig for et lite land som Israel overleve i mer enn 70 år kringsatt av potensielle motstandere som er langt større enn dem selv. Britene opplevde i 1982, under kampen mot Argentina om Falklandsøyene, hvor vanskelig det er ikke å ha luftherredømme.

Fanget av egen suksess?

Luftmaktsteoretikere har lenge blitt beskylt for å love langt mer enn de kan holde. Dette forholdet endret seg tilsynelatende brått i 1991, med dramatisk effekt. Landkrigen mot Irak i 1991, med verdens fjerde største hær på den tiden, varte i knapt 100 timer, etter at luftmakten hadde hamret løs på irakiske styrker i mer enn en måned. Moderne amerikansk luftmakt hadde blitt så effektiv at det snart ikke er konvensjonell krig igjen til de andre forsvarsgrenene. I krigen mot Serbia i 1999, kom landoperasjonene ikke i gang i det hele tatt, og under amerikanernes invasjon av Irak 2003 møtte de ikke ett eneste irakisk kampfly.

Som man konkluderte med etter Golf-krigen i 1991, hadde luftmakt for første gang oppnådd mer enn det deres fremste forkjempere hadde postulert. Suksessen skyldes i stor grad den enorme teknologiske utviklingen siden 1970-tallet, som spesielt hadde funnet sted innenfor informasjonsteknologi og rombaserte systemer, og ikke minst USAs enorme investeringer i militærmakt, herunder luftmakt.

Den overlegenheten vestlige luftmakt for tiden nyter har imidlertid stilt strategene ovenfor nye utfordringer. For hva bør denne overlegenheten brukes til? Når luftmakten ved hjelp av sine karakteristiske særtrekk, det vil si høyde, hastighet og rekkevidde, kan nå over alt, hele tiden, blir måltilfanget enormt. Når det heller ikke lenger er større behov for å nedkjempe en lufttrussel, ei heller å stanse en umiddelbar land- eller sjøtrussel, blir spørsmålet hva en bør bruke tid på å bombe enda mer innfløkt. Etterretning og målvalg har blitt luftmaktens kjerne.

De nye teknologiske og strategiske mulighetene ga etter hvert opphavet til noe som ble kjent som «effektbaserte operasjoner» (EBO). Hensikten med å tenke mer effektbasert var at man skulle tenke nøyere igjennom hva man faktisk ønsket å oppnå ved bruken av militær makt. Man hadde selvfølgelig også tidligere gjort seg lignende tanker, men nå er situasjonen slik at hver eneste bombe vi slipper i prinsippet skal ha en konkret hensikt, og aller helst skal man også kunne måle hvilke effekt den enkelte bombe faktisk har hatt med tanke på å nå de politiske målene man har med operasjonen. Samtidig skal man heller ikke ødelegge eller drepe noen man ikke sikter på, eller ønsker å ta ut.

Problemet med dette er selvfølgelig at krig er en menneskelig aktivitet som vanskelig lar seg måle. EBO hadde som sideeffekt at man stilte helt urealistiske krav til hva som er mulig. For dem som fulgte pressedekningen under og etter operasjonene over Libya i 2011, er det opplagt at mange kan nære urealistiske forventninger til hva det er mulig å oppnå med luftmakt, og ikke minst helt urealistiske forventinger til fraværet av bivirkninger.

Konklusjon

Store og overraskende militære seire, som i Frankrike 1940 og i Golfen 1991, har hatt et betydelig innslag av luftmakt i seg. På den andre siden har luftmakten også stått ovenfor vedvarende utfordringer. Det har alltid vært vanskelig å fastslå sikkert hvilken effekt bombingen fra luften har. Luftmakt er også kjent for å være lettere «overselling» i den forstand at de bare unntaksvis har maktet å levere det de har forespeilet. Luftmakten har også vært preget av en betydelig selvstendighetstrang, som tidvis har gjort det vanskelig å tenke strategisk og helhetlig. Luftmakt har også hatt sine mørkere sider, oppsummert i det vi kan kalle «avstandsmoral». Det ville for eksempel vært temmelig utenkelig for en infanteriavdeling å gjennomføre den type operasjoner Bomber Command satte sine styrker til under andre verdenskrig. Det hadde ikke bare vært praktisk umulig, men også moralsk umulig å beordre infanterister til å utslette tyske byer med håndgranater og flammekastere. Til slutt har også vestens fullstendige dominans i luften gjort at vi har gitt oss i kast med oppgaver som vi kanskje burde ha holdt oss borte i fra. Siden luftmakt involverer relativt få soldater, og utgjør relativt liten risiko for dem som deltar på vår side, har vår del av verden kanskje latt seg lokke til å engasjere seg i for stor grad i andres problemer? Oppsiden av vestens luftmilitære dominans er at krigen aldri har vært lengre unna våre egne grenser enn etter andre verdenskrig.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berge, Bjørn, Luftens tyranner, Menn og bombefly gjennom 100 år. (Oslo: Spartacus, 2019)
  • Creveld, Martin van, The Age of Airpower (New York: Public Affairs, 2011).
  • Høiback, Harald, «Luftmakt – høyde, hastighet og rekkevidde» i Harald Høiback og Palle Ydstebø (red) Krigens vitenskap (Oslo: Abstrakt 2012).
  • Olsen, John Andreas (red.), A History of Air Warfare, (Washington: Potomac Books, 2010).
  • Pape, Robert A., Bombing to Win, Air Power and Coercion in War (Ithaca: CornellUniversity Press, 1996).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg