Under det allierte angrepet på Irak for å frigjøre Kuwait i 1991 – Operation Desert Storm – ble luftmakt brukt for å presse irakiske styrker til retrett, og sammen med missiler fra marinefartøy ble irakiske kommunikasjons- og forsvarssystemer satt ut av spill. Da landoperasjonen – Operation Desert Sabre – ble iverksatt 24. februar var den ventet å skulle ta 32 dager. Men som følge av luftoperasjonenes store suksess ble den fullført på bare 100 timer.

Artikkelstart

Luftmakt er et lands militære styrkers evne til å bruke luftkapabiliteter, som fly, helikoptre og tilhørende våpen, for å påvirke aktører og hendelsers gang, deriblant å utkjempe krig.

En luftkapabilitet er summen av de menneskelige ressursene og plattformene som gjør det mulig å utnytte luftrommet for å løse en bestemt gruppe oppgaver eller en rolle. Det inkluderer både evnen til å gjennomføre ulike typer operasjoner og oppgaver, og systemene som skaper denne evnen.

Selv om luftmakt i dag er en helt sentral del i alle moderne militære styrker, var oppfinnelsen av flyet ikke et resultat av militære eller statlige ønsker. Flyene kom som følge av private initiativ og entreprenørskap. Heller ikke den første militære bruken av fly, var resultatet av formell strategiutvikling og doktrinearbeid i generalstabene, men var forsøk på pragmatiske løsninger på konkrete problemer i felt.

Store og overraskende militære seire, som Tysklands invasjon av Frankrike i 1940 og Golfkrigen i 1991, har hatt et betydelig innslag av luftmakt i seg. På den andre siden har luftmakten også stått ovenfor vedvarende utfordringer. Det har alltid vært vanskelig å fastslå sikkert hvilken effekt bombing fra luften har. Luftmakten har også vært preget av en betydelig selvstendighetstrang, som tidvis har gjort det vanskelig å tenke strategisk og helhetlig. Luftmakt har også hatt sine mørkere sider, oppsummert i det vi kan kalle «avstandsmoral». Det hadde ikke bare vært praktisk umulig, men også moralsk umulig, å beordre infanterister til å utslette tyske byer med håndgranater og flammekastere slik Bomber Command gjorde fra stor høyde. Siden luftmakt involverer relativt få soldater, og utgjør relativt liten risiko for dem som deltar, har det blitt argumentert at dette virkemiddelet også har vært for lett å gripe til i moderne tid.

Forhistorien

Små bomber slippes fra et tysk bombefly på slutten av første verdenskrig.

Av /NTB Scanpix ※.

Mens land- og sjøoperasjoner har funnet sted lenge før historisk tid, har militær bruk av luften en klar begynnelse. I 1794 etablerte det revolusjonære Frankrike verdens første luftmilitære avdelingen i form av Compaigne d’Aéostiers. Napoleon la imidlertid ned avdelingen i 1799. Også under den amerikanske borgerkrigen, og under prøyssernes beleiring av Paris i 1870−1871 var ballonger i bruk, men de var fremdeles vanskelige å håndtere, og ikke minst å kommunisere med.

I 1884 maktet luftskipet La France å lande på det samme punktet som det hadde tatt av fra, noe som økte den praktiske nytteverdien til ballonger og luftskip betraktelig. Også luftskipene, herunder de enorme «zeppelinere», etter Ferdinand von Zeppelin, var imidlertid forfulgt av vanskeligheter og uhell.

Gitt utviklingen av mer effektive luftfarkoster, meldte det seg også spørsmål til bruken av dem. Flere mente at om stormaktene kunne bombe hverandres byer fra luften, ville krig bli så fryktelig at den helt mistet sin politiske anvendelighet. Under rustningskonferansen i Haag 1899, ble man derfor enige om å innføre et forbud mot å kaste prosjektiler og eksplosiver fra ballonger. Forbudet skulle i første omgang gjelde i fem år, og gjaldt bare mellom signatarmaktene.

At moderne luftfarkoster kunne brukes til rekognosering, lede ildgivning og i ytterste instans slippe egne bomber, gjorde det også nødvendig å finne ut av hvem som egentlig eide luftrommet. Mange mente at det samme prinsippet skulle gjelde i lufta som på havet, der det bare er en tynn stripe med territorialfarvann nærmest land som er nasjonalt kontrollert, mens resten er fri for alle. Med et unntak for de aller laveste luftlag, skulle også lufta være for alle. Dette ble man imidlertid ikke enige om, men praksis ble, spesielt fremskyndet av første verdenskrig, at statene eier hele luftrommet over eget territorium.

Problemstillingen meldte seg på nytt etter oppfinnelsen av rombaserte systemer, og her kom man til motsatt konklusjon. Der hvor luftens tetthet er tilstrekkelig lav til at satellitter kan bevege seg, det vil si i cirka 100 km høyde, slutter det nasjonale luftterritoriet.

Selv om det var ballongen som gjorde at menneskeheten erobret «den tredje dimensjonen», tilhørte det tjuende århundret farkostene som var tyngre enn luft. Innledningsvis ble fly sett på som et billig våpensystem, som også småstater kunne ha god bruk for, i sterk kontrast til de dyre luftskipene.

Starten

Tysk bombefly over Wapping, London, 7. september 1940.

Brødrene Wilbur og Orville Wright er de første som klarte å få et motorisert fly opp i en kontrollert flukt. Det skjedde 17. desember 1903 og varte i 12 sekunder.

Historiske tilfeldigheter gjorde at det ble Italia som åpnet det nye kapittelet i krigføringens historie da de tok med seg et beskjedent antall fly og ballonger til krigen mot tyrkerne i nåværende Libya i 1911. Samtidige observatører konkluderte med at luftmaktens debut hadde vært en skuffelse. Fly ga en uovertruffen evne til å observere, men som offensivt våpen svarte det ikke til forventningene.

Gjennombruddet

De ulike typene av luftoperasjoner i 1918.

Da første verdenskrig brøt ut var både den luftmilitære materiellparken og erfaringsbrønnen tynn. Ved innledningen av krigen, hadde flyene heller ikke radio. Av de store aktørene var det bare Frankrike som hadde egen luftoperativ erfaring da krigen startet. I de fire årene fra 1914 til 1918 var imidlertid luftmakt gjennom en rivende utvikling.

Under verdenskrigen utviklet det seg fire ulike operasjonstyper som vi fremdeles kjenner igjen i luftmakt: observasjonsoppdrag, anti-luftoppdrag, strategiske operasjoner og støtte til overflateoperasjoner.

Det mest opplagte man kunne bruke eleverte plattformer til var å skaffe seg oversikt over situasjonen på bakken eller på sjøen. Når fly og ballonger ble utstyrt med radio eller telegraf kunne de også bidra til å styre artilleriet. Også på sjøen ble luftstridskreftenes evne til å observere deres viktigste bidrag.

Da krigen brøt ut i 1914 fantes det ingen flymaskiner egnet til å angripe andre fly. Spesialdesignede jagerfly gjorde sin første virkelig entré i krigshistorien over Verdun våren 1916, hvor hensikten var å beskytte egne observasjonsfly og artillerispottere, samtidig som man ønsket å holde fiendens fly borte.

Før krigen hadde det vært luftmaktens strategiske betydning som hadde fått mest oppmerksomhet, det vil si dens evne til å bombe mål som kunne få direkte politisk effekt, eller hemme evnen til å føre krigen videre, som produksjonsapparat, forsyningslinjer, kommandoinstallasjoner, kommunikasjonssentre og sivilbefolkningen generelt. Det viste seg imidlertid raskt at teknologien ikke tillot strategisk bombing i stor målestokk.

Tyskerne kom lengst, og deres strategiske bombing av Storbritannia kostet 1414 britiske liv. Ikke et avskrekkende tall når vi vet at cirka 2000 briter ble drept i trafikkulykker bare i 1913. Man skal likevel ikke undervurdere den psykiske effekten dette tross alt hadde. Den var tilstrekkelig til at britene i april 1918 etablerte The Royal Air Force som en egen forsvarsgren, som den første i verden.

Den siste og minst påaktede oppdragstypen som ble praktisert under krigen, var direkte taktisk støtte til operasjoner som pågikk på bakken eller havet. Denne oppdragstypen, Close Air Support, fikk stor betydning under andre verdenskrig, men hadde liten effekt under den første. Gitt at close air support var vanskelig, satset man også på såkalte interdiktoperasjoner, hvor man heller bomber tilførselsveier og framrykningsakser enn å bombe fiendens militære styrker direkte.

Den av dagens luftoperasjonsformer som ikke ble forsøkt under første verdenskrig, det vil si luftlandeoperasjoner i form av fallskjermslipp og lignende, hadde man også tenkt på, men ikke praktisert. Luftmaktens kanskje viktigste bidrag i våre dager, transport og «import» av infrastruktur til ødelagte og krigsherjede områder, var heller ikke høyt på agendaen under første verdenskrig.

Da krigen ebbet ut i november 1918 hadde luftmakten vært gjennom en rivende utvikling. Storbritannia hadde gått inn i krigen i 1914 med 11 utdannede militærflygere, og hadde da krigen sluttet verdens første selvstendige luftforsvar, med mer enn 20 000 fly av ulike typer, mer enn 100 luftskip og nær 300 000 mann i rullene. Like fullt var mange skuffet. Dette hadde vært en dyr og uvant måte å projisere militærmakt på, og med mindre sporbar effekt enn mange hadde trodd, eventuelt fryktet.

I tråd med den generelle krigstrøttheten sank interessen for militær luftmakt etter krigen, mens den sivile delen tok av. Det ble knyttet store økonomiske interesser, og ikke minst nasjonal prestisje, til utviklingen av sivile flyselskap, til utviklingen av større, raskere og tryggere fly, og til et stadig mer omfattende trafikknettverk.

Luftmaktens apostler

Bombing av Tyskland. De alliertes stadig voksende overlegenhet i luften gjorde en systematisk bombing av tyske byer mulig. Militære anlegg og industrianlegg var de viktigste målene, men mot slutten av krigen ble det også foretatt ren terrorbombing mot sivile mål.

Bombing av Tyskland
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Om luftkmakten ikke hadde hatt den effekten mange trodde den ville få, la ikke det noen demper på de som etter krigen forsøkte å forklare hvilke konsekvenser dette burde få for fremtiden.

Italieneren Giulio Douhet er den mest kjente av de tidlige luftmaktsforkjemperne, og utga i 1921 boken Il dominio dell'aria ('Herredømmet i luften'). For Douhet lå nøkkelen til fremtidig militær suksess, og ikke minst nøkkelen til å unngå nye skyttegravskriger, i å utnytte flyets kapasitet langt bedre enn man hadde maktet under verdenskrigen. Først måtte man gjennom bombing av fiendens flybaser sikre luftrommet til eget bruk. Deretter måtte man ødelegge fiendens sivile infrastruktur, ikke kaste bort ressurser på å angripe motstanderens militære styrker. Sivilbefolkningens vilje til å føre kampen videre måtte knuses. Denne måten å føre krig på, ville være et klart brudd med hundreårige tradisjoner om at sivile i krig skal skånes så mye som mulig fra krigens virkninger, men ifølge Douhet var ikke slike følelser annet enn misforstått nostalgi.

Douhet skrev i en tid som rent teknologisk ligger fjernt fra oss. Men de mekanismene han pekte på, var like relevante for atomstrategien som kom en generasjon senere. Atomvåpen var også offensive våpen som skulle virke avskrekkende gjennom å true sivilbefolkningen med utslettelse og usigelig lidelse. Førstemann som grep til våpen, ville ha en avgjørende fordel, gitt at motstanderen ikke ville klare å svare.

I USA mente general William «Billy» Mitchell at tradisjonelle sjøstridskrefter ville være svært sårbare ovenfor luftmakt. Det var også i USA man utviklet den første profesjonelle utdanningen innenfor bruken av luftmakt, da Air Corps Tactical School (ACTS) ble etablert i 1920.

En tredje, er britenes Air Marshal Hugh Trenchard, som mente at selv om den fysiske effekten av et bombeangrep fra luften kunne være liten, var den psykiske effekten desto større. Den kunne bli 20 ganger større enn den materielle − visstnok.

Den første luftkrigen

Andre verdenskrig ble på mange måter en luftkrig. Det var i luften krigen til slutt ble avgjort, men ikke på den måten mange hadde trodd. Det lammende åpningsslaget, som Douhet hadde foreskrevet og mange hadde fryktet, kom aldri. Snarere var det luftstøtte til bakkeoperasjoner som ble kjennetegnede for den første delen av krigen.

Den tyske taktikken ved utbruddet av andre verdenskrig var basert på en lynkrig med stor fart og bevegelighet og et intimt samarbeid mellom fly og panserstyrker. Denne taktikken, som ble kjent som «blitzkrieg», var mulig så lenge det tyske flyvåpen hadde luftherredømme. Etter Frankrikes fall sommeren 1940, forberedte tyskerne invasjon av England. De startet med en voldsom luftoffensiv mot engelske flyplasser og deretter mot havner, fabrikker og byer. De ble møtt av britiske fly som til tross for tallmessig underlegenhet hindret tyskerne i fra å oppnå lokal luftoverlegenhet over Storbritannia, og tyskerne måtte derfor oppgi invasjonsforsøket.

At luftmakt kunne ha stor taktisk effekt for styrkene på sjøen og på bakken fikk tyskerne ytterligere erfare da maktforholdet skiftet i 1942−1943. Både i Nord-Afrika og i Vest-Europa var alliert luftherredømme en avgjørende faktor bak det endelige utfallet av krigen.

I atomalderen

Det amerikanske bombeflyet B-52, særlig kjent fra Vietnamkrigen.

Av /NTB Scanpix ※.
To amerikanske B-1B Lancer bombefly øver sammen med norske F-35 langs kysten av Trøndelag i mai 2020.
Forsvaret.

Punktum for andre verdenskrig ble satt av flyene som slapp atombombene over Japan. I 1957 skjøt Sovjet ut den første kunstige satellitten i bane rundt Jorden. Dette sjokkerte amerikanerne fordi det viste at Sovjet hadde kommet lengre i sin romteknologi enn dem, og at de nå kunne frakte atomstridshoder til det amerikanske fastlandet uten hjelp av fly. Dette rokket ved den geostrategiske grunnforutsetningen for den tradisjonelle amerikanske isolasjonismen.

Selv om luftmakten mistet sitt monopol på atomvåpen, spilte luftmakt likevel en viktig rolle i årene etter andre verdenskrig. For eksempel viste den en viktig, men ofte glemt side under Berlinblokaden i 1948−1949. Gjennom en luftbro klarte vestmaktene å holde liv i Berlins befolkning til tross for Sovjets blokade.

Fanget av egen suksess?

Norske F-35 fra 332 skvadron i formasjon, desember 2019
.

Luftmaktsteoretikere har lenge blitt beskylt for å love langt mer enn de kan holde. Dette forholdet endret seg tilsynelatende i 1991. Landkrigen mot Irak i 1991, med verdens fjerde største hær på den tiden, varte i knapt 100 timer, etter at luftmakten hadde hamret løs på irakiske styrker i mer enn en måned. Moderne amerikansk luftmakt hadde blitt så effektiv at det snart ikke er konvensjonell krig igjen til de andre forsvarsgrenene. I krigen mot Serbia i 1999, kom landoperasjonene ikke i gang i det hele tatt, og under amerikanernes invasjon av Irak 2003 møtte de ikke ett eneste irakisk kampfly.

Som man konkluderte med etter Golf-krigen i 1991, hadde luftmakt for første gang oppnådd mer enn det deres fremste forkjempere hadde postulert. Suksessen skyldes i stor grad den enorme teknologiske utviklingen siden 1970-tallet, som spesielt hadde funnet sted innenfor informasjonsteknologi og rombaserte systemer, og ikke minst USAs enorme investeringer i militærmakt, herunder luftmakt.

Den overlegenheten vestlige luftmakt for tiden nyter har imidlertid stilt strategene ovenfor nye utfordringer. For hva bør denne overlegenheten brukes til? Når luftmakten ved hjelp av sine karakteristiske særtrekk, det vil si høyde, hastighet og rekkevidde, kan nå over alt, hele tiden, blir måltilfanget enormt. Når det heller ikke lenger er større behov for å nedkjempe en lufttrussel, ei heller å stanse en umiddelbar land- eller sjøtrussel, blir spørsmålet hva en bør bruke tid på å bombe enda mer innfløkt. Etterretning og målvalg har blitt luftmaktens kjerne.

De nye teknologiske og strategiske mulighetene opphavet til noe som ble kjent som «effektbaserte operasjoner» (EBO). Hensikten med å tenke mer effektbasert var at man skulle tenke nøyere igjennom hva man faktisk ønsket å oppnå ved bruken av militær makt. Man hadde selvfølgelig også tidligere gjort seg lignende tanker, men nå er situasjonen slik at hver eneste bombe vi slipper i prinsippet skal ha en konkret hensikt, og aller helst skal man også kunne måle hvilke effekt den enkelte bombe faktisk har hatt med tanke på å nå de politiske målene man har med operasjonen. Samtidig skal man heller ikke ødelegge eller drepe noen man ikke sikter på, eller ønsker å ta ut. EBO hadde imidlertid som sideeffekt at man kan komme til å stille helt urealistiske krav til hva som er mulig å få til med militærmakt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berge, Bjørn (2019). Luftens tyranner, Menn og bombefly gjennom 100 år. Spartacus.
  • Creveld, Martin van (2011) The Age of Airpower. New York: Public Affairs.
  • Høiback, Harald (2012). «Luftmakt – høyde, hastighet og rekkevidde» i Harald Høiback og Palle Ydstebø (red) Krigens vitenskap. Abstrakt.
  • Olsen, John Andreas (red.) (2010). A History of Air Warfare. Washington: Potomac Books.
  • Pape, Robert A. (1996). Bombing to Win, Air Power and Coercion in War. Ithaca: Cornell University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg