Interstellart stoff, elektroner, atomer og molekyler (interstellar gass) og faste, små partikler (interstellart støv) som finnes i rommet mellom stjernene. Mellom fem og ti prosent av materien i Melkeveisystemet er interstellart stoff. Stoffet, som vesentlig er samlet i spiralarmene, er ujevnt fordelt og viser sterke lokale konsentrasjoner som direkte kan observeres som mørke og lyse galaktiske tåker.

Stjernene oppstår av interstellart stoff. På den annen side taper mange stjerner betydelige stoffmengder ved utstrømning og ved eksplosjoner. Denne vekselvirkningen er av største betydning for forståelsen av de prosesser som bestemmer stjerner og stjernesystemers fødsel og utvikling.

Som omfatter ca. 99 % av stoffet, fører til dannelsen av skarpe absorpsjonslinjer fra kalsium, natrium m.fl. i spektrene av varme stjerner (interstellare linjer). Linjene er ofte oppsplittet, noe som viser at gassen er samlet i skyer som beveger seg med forskjellig hastighet. Omkring meget hete stjerner vil hydrogenet, som utgjør hovedmengden av gassen, være helt ionisert (II-området), og man kan observere svake hydrogenemisjonslinjer. Disse dannes når hydrogenionene (protonene) fanger inn elektroner. Utenfor er gassen nøytral (I-området), men de fysiske forholdene er slik at atomene ikke frembringer linjer i det optiske spektralområdet. I radioområdet er det derimot påvist flere emisjonslinjer. Særlig viktig er en linje på 21 cm bølgelengde, og studiet av denne gjør det mulig å kartlegge spiralarmene

I 1968 påviste nobelprisvinneren C. H. Townes og medarbeidere det første fleratomære molekyl, ammoniakk NH3, i verdensrommet. Siden det har radioastronomene påvist mer enn 100 kompliserte interstellare molekyler, blant disse maursyre og alkohol. Noen av dem er viktige byggesteiner for biologiske molekyler. (Se radioastronomi.)

Er konsentrert mot Melkeveisystemets hovedplan. Sjiktets tykkelse er ca. 650 lysår (200 parsec), og det finnes gjennomsnittlig ett støvfnugg per million m3. Lys fra stjerner som skinner gjennom støvet blir svekket. Denne effekten vanskeliggjør alle fotometriske målinger, og før man ble klar over mengden og virkningen av støvet (ca. 1930), ble bl.a. resultater av stjernetellinger galt tolket. Melkeveisystemets dimensjoner ble undervurdert, og man mente Solen stod i systemets sentrum.

Stjernelyset som passerer støvet blir ikke bare svekket, men også rødfarget. Absorpsjonen er altså sterkere i det blå enn i det røde spektralområdet. Denne effekten kan brukes til å bestemme partiklenes størrelse og kjemiske sammensetning. De har diametere omkring 10–5 cm og består sannsynligvis av frosne gasser, med kjerner av metall, silikater eller grafitt. Man observerer også en svak polarisasjon av stjernelyset. Dette kan forklares ved at partiklene er avlange, og at det interstellare rommet er gjennomtrengt av et svakt magnetfelt (10–5 – 10–6 gauss).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.