italiensk fotball

Gianluigi Buffon jubler etter Italias seier i VM-finalen mot Frankrike i 2006. Buffon er med sine 176 landskamper den spilleren som har flest kamper for det italienske herrelandslaget gjennom tidene. Han har også spilt over 500 seriekamper for Juventus og har vunnet ti seriemesterskap med klubben.
.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Fotball er den mest populære idretten i Italia. Ifølge tall fra det italienske fotballforbundet, Federazione Italiana Giuoco Calcio (FIGC), er det over én million lisensierte spillere og 12 500 fotballklubber i Italia. 99 av disse klubbene er profesjonelle.

Som fotballnasjon har Italia markert seg så lenge internasjonale turneringer har eksistert. Herrelandslaget har vunnet VM i fotball fire ganger (1934, 1938, 1982 og 2006) og EM i fotball to ganger (1968 og 2020). De mestvinnende klubblagene for herrer, AC Milan, FC Internazionale (Inter) og Juventus, har til sammen vunnet den europeiske Serievinnercupen/Mesterligaen tolv ganger.

Italia har arrangert VM i fotball for menn to ganger (1934 og 1990) og EM i fotball for menn to ganger (1968 og 1980), og en rekke finalekamper i europeiske fotballturneringer har vært spilt i Italia.

Torino og Milano er de dominerende fotballbyene i Italia. Juventus og Torino fra Torino har til sammen vunnet 43 seriemesterskap, mens Milan og Inter fra Milano har til sammen 38. Milano er den eneste byen i Europa som har to klubber som har vunnet Serievinnercupen/Mesterligaen. Et stort flertall av serievinnerne i italiensk fotball kommer fra Nordvest-Italia: Av 118 seriemesterskap siden 1898 er 100 vunnet av klubber fra regionene Piemonte, Lombardia og Liguria.

Fotball som spill kalles i Italia calcio, et ord som er blitt brukt siden 1907 som erstatning for det engelske football. Seriemesterskapet kan omtales som lo scudetto, mens supporterne kalles tifosi. Landslagene spiller i blå drakter, og herrelandslaget og kvinnelandslaget omtales derfor gjerne som henholdsvis Gli azzurri og Le azzurre; begge navnene betyr «de blå».

Seriesystem og cupmesterskap

Juventus er det mestvinnende laget i italiensk fotball med 36 seriemesterskap og 13 cupmesterskap. Klubben ble stiftet i 1897 og spilte de første årene med rosa hjemmedrakter, men siden 1903 har laget spilt med svarte og hvite striper på draktene. I bianconeri («de hvite og svarte») er ett av lagets kallenavn. På bildet ser vi Antonio Cabrini, som vant Serie A med Juventus seks ganger mellom 1976 og 1986, og som også vant Serievinnercupen med klubben i 1985 og VM i fotball med Italia i 1982. Cabrini var også trener for Italias kvinnelandslag fra 2012 til 2017.

Herrefotball

Den øverste divisjonen kalles Serie A, og den har eksistert på nasjonalt nivå for herrer siden 1929. Deretter følger Serie B og Serie C. De tre øverste nivåene er profesjonelle ligaer. Serie A og Serie B har 20 lag hver, mens Serie C har 60 lag fordelt på tre regionale avdelinger. Det finnes seks nivåer med amatørlag under Serie C.

Sesongen varer fra august til juni.

Juventus er med sine 36 seriemesterskap den mestvinnende klubben, etterfulgt av Inter og Milan med 19 seriemesterskap hver.

Den italienske cupen (Coppa Italia) ble spilt første gang i 1922. Juventus har vunnet flest cupmesterskap (14), etterfulgt av AS Roma (9), Inter (8) og SS Lazio (7).

Cupfinalen for herrer spilles på Olympiastadion i Roma siden 2008 (tidligere spilte lagene både hjemme- og bortekamp).

Kvinnefotball

Seriesystemet for kvinner består av Serie A (12 lag), Serie B (14 lag) og Serie C, som er inndelt i fire avdelinger med fra 12 til 14 lag hver. Under Serie C finnes det regionale seriesystemer.

Det italienske fotballforbundet vedtok i 2020 at alle klubbene i den øverste divisjonen for kvinner skal være profesjonelle fra sesongen 2022/2023.

Torres fra Sassari er laget som har flest seriemesterskap (7) etterfulgt av Lazio CF (5) og Verona Women (5).

Cupen for kvinner (Coppa Italia di calcio femminile) har vært organisert siden 1971. Torres har med sine åtte titler vunnet flest cupmesterskap, deretter følger Lazio CF med fire titler. Cupfinalen for kvinner har ikke en fast arena.

Historie

Genoa Cricket and Football Club ble grunnlagt i 1893, og er den eldste fotballklubben i Italia som fremdeles er aktiv. Dette bildet er fra 1924, året da klubben tok sitt niende seriemesterskap.
Grande Torino sesongen 1948/1949. Klubben mistet 18 spillere, tre trenere og tre lagledere i den tragiske Superga-flyulykken i 1949.
.
Lisens: CC BY 2.0
Det italienske landslaget har spilt med blå drakter siden 1911, og har derfor fått kallenavnet Gli azzurri («de asurblå»). Bildet viser landslaget som vant VM i 1982.

Herrefotball

Det var engelskmenn som introduserte fotballspillet i Italia på slutten av 1800-tallet, og de første italienske fotballklubbene ble stiftet i 1880-årene. Mange av de eldste klubbene i Italia hadde engelske navn, som Genoa Cricket and Football Club fra Genova, som ble grunnlagt i 1893 og er den eldste italienske klubben som fremdeles eksisterer.

Det italienske fotballforbundet ble grunnlagt i Torino i 1898 under navnet Federazione Italiana del Football, men skiftet senere navn til Federazione Italiana Giuoco Calcio. Det første offisielle mesterskapet ble arrangert i 1898 med fire deltakende lag, der Genoa ble seriemester. De tre andre lagene som deltok, var fra Torino. Genoa vant de tre første seriemesterskapene, mens Milan vant det fjerde i 1901. Forbundet sluttet seg til FIFA i 1905.

Den første offisielle landskampen ble spilt i 1910, da Italia slo Frankrike 6–2 i Milano. Alle spillerne på dette landslaget kom fra klubber i Milano, Torino eller Genova, og det var nettopp disse tre byene som dominerte italiensk fotball i begynnelsen av 1900-tallet. Første gang et lag utenfor Nord-Italia vant serien var i 1941/1942, da AS Roma ble seriemester.

Etter andre verdenskrig er det først og fremst byene Torino og Milano som har dominert klubbfotballen. Den mestvinnende klubben i Italia er Juventus fra Torino, med 36 seriemesterskap, deretter følger Milan og Inter fra Milano, begge med 18 seriemesterskap. Genoa har ni, men alle disse er fra før 1925, mens Torino, Bologna og Pro Vercelli har sju mesterskap hver.

Det italienske herrelandslaget deltok for første gang i en internasjonal turnering under OL i Stockholm i 1912, og da ble laget slått ut i første runde. Ved OL i Amsterdam i 1928 fikk laget bronse, mens den første store internasjonale triumfen kom i VM på hjemmebane i 1934, da laget ble verdensmester. VM i Frankrike fire år senere ble også en triumf for det italienske laget, som slo Ungarn i finalen. Landslaget vant også gull under OL i Berlin i 1936, etter å ha slått Norge i semifinalen og deretter Østerrike i finalen. I tillegg vant de den sentraleuropeiske cupen for landslag to ganger.

I perioden rett etter andre verdenskrig var Torino den dominerende klubben i Italia, og laget vant serien fire år på rad mellom 1945 og 1949. Dette laget, som ble kalt Grande Torino, blir regnet som et av de aller beste europeiske fotballagene i denne perioden, men en tragisk flyulykke i mai 1949 satte en stopper for klubbens seiersrekke. På vei hjem fra en bortekamp i Portugal styrtet flyet med alle spillerne om bord i Superga, like utenfor Torino, og alle passasjerene omkom. Blant de omkomne var Valentino Mazzola, en av Italias beste fotballspillere i 1940-årene. Tragedien i Superga er en av de verste katastrofene i fotballens historie.

1950- og 1960-årene var dominert av de tre store klubbene i italiensk fotball: Milan, Inter og Juventus. Milan vant Serievinnercupen/Mesterligaen for første gang i 1962/1963, mens Inter vant for første gang i 1963/1964. Torino klarte sakte men sikkert å komme tilbake etter flyulykken i 1949, og vant serien igjen i 1975/1976.

For det italienske herrelandslaget var 1950- og 1960-årene en dårlig periode, men laget vant EM på hjemmebane i 1968. Laget tok deretter sølv i VM i 1970 etter å ha tapt mot Brasil i finalen. Et høydepunkt for landslaget var VM i Spania i 1982, da Italia slo Vest-Tyskland 3–1 i finalen og Paolo Rossi ble turneringens toppscorer.

Juventus vant Serievinnercupen/Mesterligaen for første gang i 1984/1985, da laget slo Liverpool i finalen på Heysel stadion i Brussel. Denne kampen huskes best for de tragiske hendelsene på tribunene der 39 mennesker omkom, av dem 32 italienere, mens over 600 mennesker ble skadet.

Milan vant Serievinnercupen/Mesterligaen i 1988/1989, 1989/1990 og 1993/1994, og var i denne perioden blant de aller beste lagene i Europa. Et annet lag som opplevde suksess i slutten av 1980-årene, var SSC Napoli, som med Diego Maradona på laget vant serien to ganger (1986/1987 og 1989/1990). 1990-årene ble dominert av Milan og Juventus, mens Inter vant serien fem ganger på rad fra 2005 til 2010. Etter 2010 har Juventus dominert fullstendig, med ni seriemesterskap på rad mellom 2011 og 2020.

Herrelandslaget vant VM i Tyskland i 2006 og slo Frankrike i en dramatisk finale der Zinedine Zidane ble utvist etter å ha skallet ned Marco Materazzi. Italia vant kampen etter straffesparkkonkurranse. Perioden etter 2006 var ikke særlig suksessrik for det italienske herrelandslaget, men unntak av sølvmedaljer i EM i 2012. Til VM i Russland i 2018 var laget ikke engang kvalifisert. Etter at Roberto Mancini overtok som landslagstrener i 2018, begynte landslaget å vise imponerende resultater, og laget vant EM i fotball 2020 (som ble spilt sommeren 2021) etter å ha slått England i finalen.

Kvinnefotball

Kvinnelandslaget spilte sin første kamp i 1968, da laget slo Tsjekkoslovakia 2–1 på hjemmebane. De beste resultatene det italienske kvinnelandslaget har oppnådd er sølvmedaljer i EM i 1993 (da laget tapte mot Norge i finalen) og i 1997. I VM har laget kommet til kvartfinalene to ganger (i 1991 og 2019).

Seriemesterskap for kvinner har vært organisert siden 1968. Torres fra Sassari har vunnet både serien og cupen flest ganger. De store klubbene innen herrefotballen, som Juventus, Milan, Inter, Roma og Fiorentina, har satset mye på kvinnefotball i de siste årene, og alle disse klubbene har lag som spiller i kvinnenes Serie A.

Taktikk og spillestil

Spillestilen 2-3-2-3, også kalt WW, ble brukt av den italienske landslagstreneren Vittorio Pozzo og den østerrikske landslagstreneren Hugo Meisl i 1930-årene. Denne spillestilen skilte seg fra den britiske treneren Herbert Chapmans 3-2-2-3-system, også kalt WM.
.
Lisens: CC BY 2.0
Grande Inter fra storhetstiden da Helenio Herrera trente laget. Bildet er fra sesongen 1964/65.

Verdensmestrene fra 1938. Vittorio Pozzo, lagets trener, står midt i bildet.

Da fotballen ble introdusert i Italia, var formasjonen 2–3–5 vanlig i Europa, og denne formasjonen ble også brukt i italiensk fotball til begynnelsen av 1930-årene. Vittorio Pozzo, som var trener for det italienske herrelandslaget på 1930- og 1940-tallet, introduserte en ny formasjon: 2–3–2–3. Denne formasjonen, som ble kalt metodo (‘metode’), styrket det defensive spillet og bidro til bedre likevekt mellom forsvar og angrep enn den gamle 2–3–5-formasjonen, og resultatene som Pozzo oppnådde med denne nye taktikken var overbevisende: Under Pozzos ledelse vant landslaget VM i fotball i 1934 og 1938, og tok OL-gull i 1936.

Den defensive spillestilen preget ikke bare italiensk fotball, men var også utbredt i andre land, som Østerrike og Sveits. Opphavsmann til spillestilen som kalles catenaccio (‘dørslå’), som legger stor vekt på defensiv kontroll, regner man med er den østerrikske treneren Karl Rappan, som var trener for det sveitsiske landslaget og for den sveitsiske klubben Grasshopper Club Zürich. Når catenaccio likevel ofte knyttes til italiensk fotball, skyldes det blant annet at denne spillestilen forbindes med Inter i 1950- og 1960-årene. Trenerne Alfredo Foni og argentineren Helenio Herrera viste at catenaccio-stilen var svært effektiv. Med Foni som trener vant laget Serie A to ganger, og i Herreras tid som trener fra 1960 til 1968 vant laget Serie A tre ganger og Serievinnercupen/Mesterligaen to ganger. Kritikere av denne defensive spillestilen mente at den representerte en destruktiv form for fotball, og den bidro delvis til at italiensk fotball i en periode måtte leve med et dårlig rykte.

Catenaccio-stilen ble forlatt i 1970-årene da den nederlandske spillestilen som ble kalt totalfotball etter hvert viste seg å være både mer effektiv og underholdende. Da Arrigo Sacchi var trener for Milan i 1980-årene, brukte han en taktikk som var inspirert av totalfotballen, og dette laget, som vant Serie A og Serievinnercupen/Mesterligaen flere ganger, hadde også tre svært sentrale spillere som kom fra nettopp Nederland (Marco van Basten, Ruud Gullit og Frank Rijkaard).

Selv om italiensk fotball tidligere har hatt rykte på seg for å foretrekke en defensiv spillestil, er det nå lite som tyder på at italienske lag generelt har en mer defensiv spillestil enn lag fra andre land. I de siste tiårene viser statistikken at det i italiensk Serie A ikke scores færre mål enn i de andre store europeiske ligaene. Tallene viser at det i gjennomsnitt blir scoret omtrent like mange mål per kamp i Serie A som i Bundesliga i Tyskland, Premier League i England og Primera División i Spania.

Kjente spillere

AC Milan vant Mesterligaen sesongen 2002/2003 etter å ha slått Juventus i finalen på Old Trafford i Manchester. Paolo Maldini, AC Milans kaptein, løfter trofeet.
Av .
Daniele De Rossi spilte 117 landskamper for Italia mellom 2004 og 2017. Her sammen med Spanias Álvaro Arbeloa under EM-finalen i 2012.
.
Lisens: CC BY 2.0

Nordmennene Per Bredesen og Ragnar Larsen spilte begge for Lazio i begynnelsen av 1950-årene. Bredesen er den norske spilleren som har spilt flest kamper i Italia. Han spilte for forskjellige italienske lag fra 1952 til 1961. På bildet ser vi Bredesen og Larsen sammen med lagkamerater i Lazio i sesongen 1952/1953. Bredesen er lysluggen helt til venstre i bildet mens Larsen er nummer tre fra høyre i bakre rekke.

Menn

En av de viktigste spillerne på Italias landslag som vant VM i 1934 og 1938 var Giuseppe Meazza, som spilte 55 landskamper for Italia og vant tre seriemesterskap med Ambrosiana-Inter. Silvio Piola, som spilte på laget som vant VM i 1938 og var aktiv mellom 1930 og 1954, scoret 360 mål for klubblagene han spilte for, og er italiensk klubbfotballs toppscorer gjennom tidene.

Flere av de mest kjente italienske spillerne i 1940-årene spilte for Torino og ble ofre for Superga-ulykken, blant dem Valentino Mazzola, som døde 30 år gammel.

De mest kjente spillerne fra 1950- og 1960-årene er Omar Sivori (Ballon d’Or 1961, tre seriemesterskap med Juventus), Gianni Rivera (Ballon d’Or 1969, tre seriemesterskap med Milan), Luigi Riva (ett seriemesterskap med Cagliari). Et stort talent og en uortodoks spiller i denne perioden var Luigi Meroni, som spilte for Torino og som mistet livet i en trafikkulykke i 1967, bare 24 år gammel.

Sentrale spillere fra laget som vant VM-gull i 1982 var Paolo Rossi (Ballon d’Or 1982, to seriemesterskap med Juventus), Dino Zoff (seks seriemesterskap med Juventus), Franco Baresi (seks seriemesterskap med Milan) og Giuseppe Bergomi (to seriemesterskap med Inter).

Kjente spillere fra 1990-årene er Roberto Baggio (Ballon d’Or 1993, sølv med Italia i VM 1994, én UEFA-cup-tittel med Juventus og to seriemesterskap med Juventus og Milan), Roberto Donadoni (sølv med Italia i VM 1994, tre Mesterliga-titler og seks seriemesterskap med Milan), Gianluca Vialli (én Mesterliga-tittel med Juventus og to seriemesterskap med Sampdoria og Juventus) og Roberto Mancini (med mange trofeer både som spiller og trener).

Paolo Maldini, som var aktiv fra 1984 til 2009 og som spilte 647 klubbkamper for Milan og 126 landskamper, var en fremragende forsvarsspiller og spilte for samme klubb gjennom hele karrieren. Han vant sju seriemesterskap med Milan. Francesco Totti var en annen spiller som spilte for samme klubb gjennom hele karrieren. Han var aktiv fra 1993 til 2017 og spilte 619 kamper for Roma. Han vant serien med klubben i 2000/2001 og spilte også på det italienske landslaget som vant VM i 2006.

Andre spillere som spilte på gull-laget fra 2006 er Fabio Cannavaro (Ballon d’Or 2006), Alessandro del Piero (seks seriemesterskap med Juventus), Andrea Pirlo (to seriemesterskap med Milan og seks med Juventus), Gennaro Gattuso (to seriemesterskap med Milan) og Daniele De Rossi.

Målvakten Gianluigi Buffon står i en særstilling blant verdensmestrene fra 2006. Han har vunnet ti seriemesterskap med Juventus, og er den spilleren som har flest landskamper for Italia gjennom tidene (176). Fabio Cannavaro er nummer to på listen med 136 kamper, foran Paolo Maldini med 126, Daniele De Rossi med 117 og Andrea Pirlo med 116.

Blant de svært mange utenlandske spillerne som har spilt i Italia, kan vi nevne Diego Maradona, Michel Platini, Karl-Heinz Rummenigge, Jürgen Klinsmann, Lothar Matthäus, Marco van Basten, Ruud Gullit, Frank Rijkaard, Ronaldo, Ronaldinho, Zinedine Zidane, Zlatan Ibrahimovic og Cristiano Ronaldo.

Tradisjonelt har det vært relativt få italienske toppspillere som har spilt for klubber utenfor Italia, men i løpet av de siste årene har dette blitt mer vanlig, blant annet fordi lønnsbetingelsene i andre land har blitt mye bedre enn det som var vanlig tidligere. Marco Verratti, som spiller for Paris Saint-Germain, er et eksempel på en italiensk landslagsspiller som ikke spiller i den hjemlige serien. I tillegg finnes det en del spillere som mot slutten av karrieren spiller for klubber utenfor Europa i land som Kina og USA.

Norske spillere (menn)

Mange norske spillere har spilt for italienske klubber. Per Bredesen spilte for Lazio, Milan, Bari og Messina i perioden mellom 1952 og 1961. Han ble seriemester med Milan i 1956/1957 og vant Serie B med Udinese i 1955/1956. Han spilte til sammen 214 kamper i Italia og scoret 50 mål, og han er den eneste norske spilleren som har vunnet et seriemesterskap i Italia.

En annen nordmann som spilte i Italia i 1950-årene var Ragnar Nikolay Larsen. Han spilte 57 kamper for Lazio fra 1951 til 1953 og 92 kamper for Genoa fra 1953 til 1956.

Som profesjonelle spillere i Italia hadde Bredesen og Larsen gode lønnsvilkår – bedre enn det de ville hatt for eksempel i engelsk fotball på det tidspunktet. En konsekvens av de to norske spillernes profftilværelse i Italia var at de ikke fikk spille for det norske landslaget, som i 1950-årene ikke aksepterte profesjonelle spillere.

Steinar Nilsen spilte for Milan fra 1997 til 1998 og for Napoli fra 1998 til 2001. Runar Berg spilte for Venezia fra 1999 til 2001, og Petter Rudi var utlånt til Perugia sesongen 1996/1997.

John Carew spilte for Roma sesongen 2003/2004 (på lån fra Valencia), mens John Arne Riise spilte 99 kamper for Roma mellom 2008 og 2011. Tore André Flo spilte 63 kamper for Siena fra 2003 til 2005.

Erik Huseklepp spilte for Bari i 2011, mens Haitam Aleesami spilte 90 kamper for Palermo fra 2016 til 2019. Morten Thorsby har spilt for Sampdoria siden 2019 og Kristoffer Askildsen har spilt for samme klubb siden 2020. Jens Petter Hauge spilte for Milan fra 2020 til 2021, mens Stefan Strandberg og Julian Kristoffersen har spilt for Salernitana siden 2021. Dennis Johnsen har spilt for Venezia siden 2020.

Kvinner

De mest kjente kvinnelige fotballspillerne i Italia er Patrizia Panico (204 landskamper og 10 seriemesterskap), Carolina Morace (153 landskamper og 12 seriemesterskap), Antonella Carta (120 landskamper og 6 seriemesterskap) og Elisabetta Vignotto (109 landskamper og 5 seriemesterskap).

Norske spillere (kvinner)

Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren i Italia var Sif Kalvø. Tilbudet om prøvespill ble formidlet av den tidligere Lazio-spilleren Ragnar Nikolay Larsen i 1972, og hun spilte først to sesonger for Roma før hun gikk til Alaska Lecce. Sif Kalfø gjorde et godt inntrykk som fotballspiller i Italia, og i 1975 spilte hun til og med for det italienske kvinnelandslaget under navnet Silvana Calvoa. Hun forlot italiensk fotball i 1975 etter en skade.

Andre norske spillere i italiensk kvinnefotball er Ingvild Isaksen, som spilte for Juventus sesongen 2017/2018, Stine Hovland, som spilte for AC Milan sesongen 2019/20, og Andrine Hegerberg, som har spilt for AS Roma Women siden 2019.

Kjente trenere

Carlo Ancelotti har vunnet Mesterligaen tre ganger som trener. Her holder han trofeet som Real Madrid fikk etter sin tiende mesterligatittel i mai 2014.
.
Lisens: CC BY 2.0

De allerede nevnte trenerne Vittorio Pozzo, Alfredo Foni og Helenio Herrera oppnådde gode resultater med en defensiv spillestil i perioden før 1970, mens Enzo Bearzot huskes som treneren som ledet det italienske landslaget til VM-gull i 1982.

Arrigo Sacchi regnes blant de mest suksessrike trenerne i Europa i 1980- og 1990-årene. Han vant blant annet Mesterligaen to ganger med Milan, og var landslagstrener da Italia fikk sølv i VM i 1994.

Giovanni Trapattoni er blant de mestvinnende trenerne i italiensk fotball: Han vant serien i Italia sju ganger (seks ganger med Juventus og én gang med Inter), Mesterligaen én gang med Juventus, UEFA-cupen tre ganger (to med Juventus og én med Inter), cupvinnercupen én gang med Juventus, Bundesliga én gang med Bayern München og portugisisk liga én gang med Benfica, i tillegg til andre titler.

Marcello Lippi var trener da Italia vant VM i 2006, og han vant også Mesterligaen i 1995/1996 og Serie A fem ganger som trener for Juventus.

Carlo Ancelotti har trent en rekke store klubber i Europa, og har vunnet titler i Italia med Milan, i England med Chelsea, i Frankrike med Paris Saint-Germain, i Spania med Real Madrid og i Tyskland med Bayern München. Ancelotti har vunnet Mesterligaen som trener tre ganger, to ganger med Milan og én gang med Real Madrid.

Fabio Capello vant Mesterligaen én gang med Milan, Serie A fire ganger med Milan og én gang med Roma, og han vant den spanske serien to ganger med Real Madrid. Claudio Ranieri har trent en rekke klubber, og har blant annet vunnet Premier League med Leicester City. Roberto Mancini vant blant annet tre seriemesterskap i Italia med Inter og ett seriemesterskap i England med Manchester City.

Blant de mest fremgangsrike trenerne etter 2010 kan vi nevne Antonio Conte, Massimiliano Allegri og Maurizio Sarri.

Dommere

Italia har fostret mange dommere på høyt internasjonalt nivå. Tre ganger har en VM-finale for herrer hatt italiensk dommer, og en rekke finaler i Mesterligaen har vært ledet av italienske dommere. Pierluigi Collina var aktiv som dommer mellom 1988 og 2005, og ble regnet som en av sin tids beste dommere. Han dømte en rekke internasjonale kamper, blant annet VM-finalen i 2002. Andre kjente dommere fra Italia er Nicola Rizzoli (dømte VM-finalen i 2014), Sergio Gonella (dømte VM-finalen i 1978), Roberto Rosetti og Gianluca Rocchi.

Stadionanlegg

Napolis hjemmebane Stadio San Paolo byttet navn til Stadio Diego Armando Maradona i desember 2020. Her fra en kamp i 2007, da laget spilte i Serie B.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0
Stadio Luigi Ferraris i Genova ble innviet i 1911, og er ombygget mange ganger, siste gang før fotball-VM i 1990. Her fra en kamp mellom Sampdoria og byrival Genoa i 2018.
.
Stadio Giuseppe Meazza i Milano er Italias største fotballarena. Her fra lokaloppgjøret mellom Inter og Milan i 2018.
.
Genoas tilhengere markerer klubbens 125-årsjubileum i 2018 i forbindelse med lokaloppgjøret mot Sampdoria.
.

Fotball ble tidlig en populær idrett i Italia, og det ble bygget store stadionanlegg i mange italienske byer på begynnelsen av 1900-tallet. Til VM i Italia i 1934 hadde Milano, Roma, Napoli, Genova, Firenze og Bologna stadionanlegg med plass til over 30 000 tilskuere; størst var San Siro i Milano med 55 000 tilskuerplasser.

I løpet av 1950-årene ble mange av anleggene utvidet, og både San Siro i Milano og Olympiastadion i Roma hadde på det meste 100 000 tilskuerplasser. Etter hvert som krav til sikkerhet og komfort ble større, ble tilskuerkapasiteten redusert, og ståplassene forsvant til fordel for sitteplasser.

I forbindelse med VM i fotball i 1990 ble det bygget flere nye anlegg i Italia, og mange eksisterende anlegg ble renovert. Allerede på 2000-tallet viste det seg at flere av disse anleggene ble sett på som umoderne, og det ble satt i gang planlegging av nye anlegg.

Mange av de gamle anleggene var bygget som kombinerte fotball- og friidrettsanlegg med løpebaner, og publikum ønsket i større og større grad rene fotballstadioner med kort avstand mellom tribune og gressmatte, slik man hadde i Milano og Genova. I Roma og Napoli spiller Serie A-klubbene fremdeles på friidrettsarenaer, men i Torino ble anlegget som ble bygget til VM i 1990 revet allerede i 2009 og erstattet med et moderne fotballstadion uten løpebaner.

Som hovedregel er stadionanleggene i Italia i kommunalt eie, og det er få profesjonelle klubber som eier sin egen stadion. I mange byer deler flere klubber stadion, dette gjelder for eksempel Roma (hvor AS Roma og Lazio har samme hjemmebane), Milano (Milan og Inter) og Genova (Genoa og Sampdoria). Juventus er en av få klubber som eier sitt eget stadionanlegg, mens byrivalen Torino spiller sine hjemmekamper på den kommunale stadion i Torino som i dag kalles Olympiastadion.

De største anleggene i dag er Stadio Giuseppe Meazza (tidligere San Siro) i Milano (75 923 sitteplasser), Olympiastadion i Roma (70 634 sitteplasser) og Stadio Diego Armando Maradona (tidligere San Paolo) i Napoli (55 000 sitteplasser).

De italienske landslagene bruker anlegg over hele landet når de spiller sine hjemmekamper, og har ingen fast hjemmebane, slik landslagene har i enkelte andre land.

Tilskuere og fanklubber

Napoli-supportere gleder seg over klubbens første seriemesterskap i 1987.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Hele familien på vei til kamp i Napoli.

.
Lisens: CC BY 2.0

Organiseringen av tilskuergrupper begynte i 1950-årene, da de mest populære lagene fikk egne fanklubber. I løpet av 1960- og 1970-årene ble det mer og mer vanlig at tilskuerne gjennomførte bestemte ritualer og hadde med seg supporterutstyr som flagg, bannere, plakater, konfetti, vimpler og skjerf på kampene. På tribunene kunne man se spektakulære arrangementer som var nøye koreografert og viste supporternes støtte til de respektive klubbene. Fyrverkeri, bengalske lys og røykbomber ble også vanlig.

Særlig fra 1970-årene ble supporter-gruppenes harde kjerne, de såkalte ultrà eller ultras, ikke bare sett på som et positivt innslag til støtte for de respektive klubbene, men kunne også i noen tilfeller bli et problem for lagene. Rivaliseringen mellom supporter-gruppene førte i noen tilfeller til voldsepisoder i forbindelse med fotballkamper, og noen av gruppene hadde i perioder nære bånd til ekstreme politiske bevegelser. I løpet av 1970-årene begynte noen av kampene å bli sett på som høyrisikokamper med stort politioppbud og fare for voldelige sammenstøt mellom supporterne. Denne utviklingen fortsatte utover 1980-årene, men etter 2000 har problemene avtatt.

Rivaliseringen har blant annet vært knyttet til de store lokaloppgjørene, som lokaloppgjøret i Roma mellom AS Roma og SS Lazio (derby della Capitale), i Milano mellom Milan og Inter (derby della Madonnina), i Torino mellom Juventus og Torino (derby della Mole) og i Genova mellom Genoa og Sampdoria (derby della Lanterna).

Tilskuertallene i Italia har gått ned de siste tiårene, særlig gjelder dette for de mest populære klubbene. Milan hadde i gjennomsnitt over 77 000 tilskuere på sine hjemmekamper i begynnelsen av 1990-årene, mens i 2018/2019 var tallet 54 000. I Napolis storhetstid i 1980-årene, da Diego Maradona spilte for klubben, hadde Napoli i gjennomsnitt over 70 000 tilskuere på hjemmekampene sine, mens i 2018/2019 hadde laget 29 000 tilskuere i gjennomsnitt.

Totalt for alle kamper i Serie A var tilskuertallet i gjennomsnitt 25 258 i 2018/2019, mens det var 38 872 sesongen 1984/1985.

Økonomi og eierskap

Tradisjonelt har klubbene i Italia hatt italienske eiere, men i perioden etter 2010 har flere og flere av toppklubbene fått utenlandsk eierskap.

Juventus er blant klubbene som fremdeles har lokale eiere. Helt siden 1923 har klubben vært eid av familien Agnelli, grunnleggerne av Fiat-konsernet i Torino. Inter, som tidligere hadde lokale eiere fra Milano, ble i 2013 solgt til en indonesisk forretningsmann, som i 2016 solgte klubben videre til det kinesiske selskapet Suning Holdings Group.

Milan var tidligere eid av forretningsmannen og politikeren Silvio Berlusconi, som også har vært statsminister i Italia. Berlusconi overtok eierskapet i klubben gjennom selskapet Fininvest i 1986, og han solgte det til et kinesisk selskap i 2017 for 740 millioner euro. Klubben fikk nye eiere i 2018, da den ble kjøpt av det amerikanske selskapet Elliott Management Corporation.

Roma eies av det amerikanske selskapet The Friedkin Group, mens Napoli har italienske eiere og kontrolleres av filmprodusenten Aurelio De Laurentiis gjennom produksjonsselskapet Filmauro.

I sesongen 2020/2021 hadde følgende klubber utenlandsk eier: Bologna (amerikansk) Fiorentina (amerikansk), Inter (kinesisk), Milan (amerikansk), Parma (amerikansk), Roma (amerikansk) og Spezia (amerikansk). Flere klubber i Serie B og Serie C har også utenlandske eiere, også her er det de amerikanske eierinteressene som dominerer.

I løpet av de siste 20 årene har italienske lag måttet konstatere at mange av de største klubbene i andre land (særlig England, Spania, Tyskland og Frankrike) rår over større økonomiske midler enn de italienske. På revisjons- og konsulentfirmaet Deloittes liste over fotballklubber i verden med høyest omsetning i 2020, finner vi Juventus på 10. plass med en årlig omsetning på 460 millioner euro, mens Inter er på 14. plass, Roma på 16. plass og Napoli på 20. plass. I 2002 var det fem italienske lag på listen over de ti klubbene med høyest omsetning (Juventus nummer 2, Milan nummer 4, Lazio nummer 7, Roma nummer 8 og Inter nummer 10).

Tre italienske klubber er børsnoterte selskaper ved børsen i Milano: Juventus, Roma og Lazio. Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har en eierandel i Juventus som ved utgangen av 2020 hadde en verdi på 65 millioner kroner.

Medier

La Gazzetta dello Sport er Europas eldste og største sportsavis. Den ble grunnlagt i Milano i 1896, og har blitt trykket på rosa papir siden 1899. Her fra utgaven etter Italias seier i finalen mot Ungarn i VM i fotball i 1938.

Det finnes flere store dagsaviser i Italia som utelukkende skriver om sport, hvor fotballen har en svært sentral plass. Den største av disse er La Gazzetta dello Sport, som kom ut første gang i 1896 og som regnes som den eldste og største sportsavisen i Europa. Den kommer ut i Milano og hadde i 2020 et gjennomsnittlig daglig opplag for papiravisen på rundt 200 000 eksemplarer. Il Corriere dello Sport, som kommer ut i Roma, og Tuttosport, som kommer ut i Torino, er to andre sportsaviser med relativt store opplag.

Fotball spiller en sentral rolle også i en rekke ukeaviser og tidsskrifter i Italia. Tidsskriftet Guerin Sportivo, som ble grunnlagt i Torino i 1912, regnes som Europas eldste i sitt slag. Guerino Sportivo skriver mest om fotball, men har også artikler om andre idretter. Ukeavisen Il Calcio Illustrato, som i sin tid var banebrytende med sine illustrerte artikler om fotball, kom ut mellom 1931 og 1974.

I tillegg finnes det også publikasjoner som er knyttet til bestemte klubblag. Et eksempel på dette er dagsavisen Il Romanista, en papiravis som kommer ut i Roma og som er viet nyheter om klubben AS Roma. Det finnes også en rekke lokale radio- og fjernsynsstasjoner i Italia hvor fotballen hver eneste dag er tema for analyser, diskusjoner og kommentarer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg