italiensk fotball

Den øverste divisjonen kalles Serie A, og den har eksistert på nasjonalt nivå for herrer siden 1929. Deretter følger Serie B og Serie C. De tre øverste nivåene er profesjonelle ligaer. Serie A og Serie B har 20 lag hver, mens Serie C har 60 lag fordelt på tre regionale avdelinger. Det finnes seks nivåer med amatørlag under Serie C.

Sesongen varer fra august til juni.

Juventus er med sine 36 seriemesterskap den mestvinnende klubben, etterfulgt av Inter og Milan med 19 seriemesterskap hver.

Den italienske cupen (Coppa Italia) ble spilt første gang i 1922. Juventus har vunnet flest cupmesterskap (14), etterfulgt av AS Roma (9), Inter (8) og SS Lazio (7).

Cupfinalen for herrer spilles på Olympiastadion i Roma siden 2008 (tidligere spilte lagene både hjemme- og bortekamp).

Seriesystemet for kvinner består av Serie A (12 lag), Serie B (14 lag) og Serie C, som er inndelt i fire avdelinger med fra 12 til 14 lag hver. Under Serie C finnes det regionale seriesystemer.

Det italienske fotballforbundet vedtok i 2020 at alle klubbene i den øverste divisjonen for kvinner skal være profesjonelle fra sesongen 2022/2023.

Torres fra Sassari er laget som har flest seriemesterskap (7) etterfulgt av Lazio CF (5) og Verona Women (5).

Cupen for kvinner (Coppa Italia di calcio femminile) har vært organisert siden 1971. Torres har med sine åtte titler vunnet flest cupmesterskap, deretter følger Lazio CF med fire titler. Cupfinalen for kvinner har ikke en fast arena.

Det var engelskmenn som introduserte fotballspillet i Italia på slutten av 1800-tallet, og de første italienske fotballklubbene ble stiftet i 1880-årene. Mange av de eldste klubbene i Italia hadde engelske navn, som Genoa Cricket and Football Club fra Genova, som ble grunnlagt i 1893 og er den eldste italienske klubben som fremdeles eksisterer.

Det italienske fotballforbundet ble grunnlagt i Torino i 1898 under navnet Federazione Italiana del Football, men skiftet senere navn til Federazione Italiana Giuoco Calcio. Det første offisielle mesterskapet ble arrangert i 1898 med fire deltakende lag, der Genoa ble seriemester. De tre andre lagene som deltok, var fra Torino. Genoa vant de tre første seriemesterskapene, mens Milan vant det fjerde i 1901. Forbundet sluttet seg til FIFA i 1905.

Den første offisielle landskampen ble spilt i 1910, da Italia slo Frankrike 6–2 i Milano. Alle spillerne på dette landslaget kom fra klubber i Milano, Torino eller Genova, og det var nettopp disse tre byene som dominerte italiensk fotball i begynnelsen av 1900-tallet. Første gang et lag utenfor Nord-Italia vant serien var i 1941/1942, da AS Roma ble seriemester.

Etter andre verdenskrig er det først og fremst byene Torino og Milano som har dominert klubbfotballen. Den mestvinnende klubben i Italia er Juventus fra Torino, med 36 seriemesterskap, deretter følger Milan og Inter fra Milano, begge med 18 seriemesterskap. Genoa har ni, men alle disse er fra før 1925, mens Torino, Bologna og Pro Vercelli har sju mesterskap hver.

Det italienske herrelandslaget deltok for første gang i en internasjonal turnering under OL i Stockholm i 1912, og da ble laget slått ut i første runde. Ved OL i Amsterdam i 1928 fikk laget bronse, mens den første store internasjonale triumfen kom i VM på hjemmebane i 1934, da laget ble verdensmester. VM i Frankrike fire år senere ble også en triumf for det italienske laget, som slo Ungarn i finalen. Landslaget vant også gull under OL i Berlin i 1936, etter å ha slått Norge i semifinalen og deretter Østerrike i finalen. I tillegg vant de den sentraleuropeiske cupen for landslag to ganger.

I perioden rett etter andre verdenskrig var Torino den dominerende klubben i Italia, og laget vant serien fire år på rad mellom 1945 og 1949. Dette laget, som ble kalt Grande Torino, blir regnet som et av de aller beste europeiske fotballagene i denne perioden, men en tragisk flyulykke i mai 1949 satte en stopper for klubbens seiersrekke. På vei hjem fra en bortekamp i Portugal styrtet flyet med alle spillerne om bord i Superga, like utenfor Torino, og alle passasjerene omkom. Blant de omkomne var Valentino Mazzola, en av Italias beste fotballspillere i 1940-årene. Tragedien i Superga er en av de verste katastrofene i fotballens historie.

1950- og 1960-årene var dominert av de tre store klubbene i italiensk fotball: Milan, Inter og Juventus. Milan vant Serievinnercupen/Mesterligaen for første gang i 1962/1963, mens Inter vant for første gang i 1963/1964. Torino klarte sakte men sikkert å komme tilbake etter flyulykken i 1949, og vant serien igjen i 1975/1976.

For det italienske herrelandslaget var 1950- og 1960-årene en dårlig periode, men laget vant EM på hjemmebane i 1968. Laget tok deretter sølv i VM i 1970 etter å ha tapt mot Brasil i finalen. Et høydepunkt for landslaget var VM i Spania i 1982, da Italia slo Vest-Tyskland 3–1 i finalen og Paolo Rossi ble turneringens toppscorer.

Juventus vant Serievinnercupen/Mesterligaen for første gang i 1984/1985, da laget slo Liverpool i finalen på Heysel stadion i Brussel. Denne kampen huskes best for de tragiske hendelsene på tribunene der 39 mennesker omkom, av dem 32 italienere, mens over 600 mennesker ble skadet.

Milan vant Serievinnercupen/Mesterligaen i 1988/1989, 1989/1990 og 1993/1994, og var i denne perioden blant de aller beste lagene i Europa. Et annet lag som opplevde suksess i slutten av 1980-årene, var SSC Napoli, som med Diego Maradona på laget vant serien to ganger (1986/1987 og 1989/1990). 1990-årene ble dominert av Milan og Juventus, mens Inter vant serien fem ganger på rad fra 2005 til 2010. Mellom 2010 og 2020 dominerte Juventus fullstendig, med ni seriemesterskap på rad mellom 2011 og 2020.

Herrelandslaget vant VM i Tyskland i 2006 og slo Frankrike i en dramatisk finale der Zinedine Zidane ble utvist etter å ha skallet ned Marco Materazzi. Italia vant kampen etter straffesparkkonkurranse. Perioden etter 2006 var ikke særlig suksessrik for det italienske herrelandslaget, men unntak av sølvmedaljer i EM i 2012. Til VM i Russland i 2018 var laget ikke engang kvalifisert. Etter at Roberto Mancini overtok som landslagstrener i 2018, begynte landslaget å vise imponerende resultater, og laget vant EM i fotball 2020 (som ble spilt sommeren 2021) etter å ha slått England i finalen.

Klubblagene Milan, Inter og Juventus var med på å dominere europeisk klubbfotball i flere perioder på slutten av 1900-tallet, men etter 2010 er det ingen italienske lag som har vunnet Mesterligaen. Inter var riktignok tapende finalist i 2023, og Juventus kom til finalen i 2015 og 2017, men det er ingen tvil om at italienske klubblag ikke dominerer i Europa på samme måte som tidligere. Dette skyldes først og fremst at klubber i andre land har fått økonomiske midler som har gjort dem i stand til å tiltrekke seg de beste spillerne, mens de italienske lagene ikke har de samme mulighetene.

Kvinnelandslaget spilte sin første kamp i 1968, da laget slo Tsjekkoslovakia 2–1 på hjemmebane. De beste resultatene det italienske kvinnelandslaget har oppnådd er sølvmedaljer i EM i 1993 (da laget tapte mot Norge i finalen) og i 1997. I VM har laget kommet til kvartfinalene to ganger (i 1991 og 2019).

Seriemesterskap for kvinner har vært organisert siden 1968. Torres fra Sassari har vunnet både serien og cupen flest ganger. De store klubbene innen herrefotballen, som Juventus, Milan, Inter, Roma og Fiorentina, har satset mye på kvinnefotball i de siste årene, og alle disse klubbene har lag som spiller i kvinnenes Serie A.

En av de viktigste spillerne på Italias landslag som vant VM i 1934 og 1938 var Giuseppe Meazza, som spilte 55 landskamper for Italia og vant tre seriemesterskap med Ambrosiana-Inter. Silvio Piola, som spilte på laget som vant VM i 1938 og var aktiv mellom 1930 og 1954, scoret 360 mål for klubblagene han spilte for, og er italiensk klubbfotballs toppscorer gjennom tidene.

Flere av de mest kjente italienske spillerne i 1940-årene spilte for Torino og ble ofre for Superga-ulykken, blant dem Valentino Mazzola, som døde 30 år gammel.

De mest kjente spillerne fra 1950- og 1960-årene er Omar Sivori (Ballon d’Or 1961, tre seriemesterskap med Juventus), Gianni Rivera (Ballon d’Or 1969, tre seriemesterskap med Milan), Luigi Riva (ett seriemesterskap med Cagliari). Et stort talent og en uortodoks spiller i denne perioden var Luigi Meroni, som spilte for Torino og som mistet livet i en trafikkulykke i 1967, bare 24 år gammel.

Sentrale spillere fra laget som vant VM-gull i 1982 var Paolo Rossi (Ballon d’Or 1982, to seriemesterskap med Juventus), Dino Zoff (seks seriemesterskap med Juventus), Franco Baresi (seks seriemesterskap med Milan) og Giuseppe Bergomi (to seriemesterskap med Inter).

Kjente spillere fra 1990-årene er Roberto Baggio (Ballon d’Or 1993, sølv med Italia i VM 1994, én UEFA-cup-tittel med Juventus og to seriemesterskap med Juventus og Milan), Roberto Donadoni (sølv med Italia i VM 1994, tre Mesterliga-titler og seks seriemesterskap med Milan), Gianluca Vialli (én Mesterliga-tittel med Juventus og to seriemesterskap med Sampdoria og Juventus) og Roberto Mancini (med mange trofeer både som spiller og trener).

Paolo Maldini, som var aktiv fra 1984 til 2009 og som spilte 647 klubbkamper for Milan og 126 landskamper, var en fremragende forsvarsspiller og spilte for samme klubb gjennom hele karrieren. Han vant sju seriemesterskap med Milan. Francesco Totti var en annen spiller som spilte for samme klubb gjennom hele karrieren. Han var aktiv fra 1993 til 2017 og spilte 619 kamper for Roma. Han vant serien med klubben i 2000/2001 og spilte også på det italienske landslaget som vant VM i 2006.

Andre spillere som spilte på gull-laget fra 2006 er Fabio Cannavaro (Ballon d’Or 2006), Alessandro del Piero (seks seriemesterskap med Juventus), Andrea Pirlo (to seriemesterskap med Milan og seks med Juventus), Gennaro Gattuso (to seriemesterskap med Milan) og Daniele De Rossi.

Målvakten Gianluigi Buffon står i en særstilling blant verdensmestrene fra 2006. Han har vunnet ti seriemesterskap med Juventus, og er den spilleren som har flest landskamper for Italia gjennom tidene (176). Fabio Cannavaro er nummer to på listen med 136 kamper, foran Paolo Maldini med 126, Daniele De Rossi med 117 og Andrea Pirlo med 116.

Blant de svært mange utenlandske spillerne som har spilt i Italia, kan vi nevne Diego Maradona, Michel Platini, Karl-Heinz Rummenigge, Jürgen Klinsmann, Lothar Matthäus, Marco van Basten, Ruud Gullit, Frank Rijkaard, Ronaldo, Ronaldinho, Zinedine Zidane, Zlatan Ibrahimovic og Cristiano Ronaldo.

Tradisjonelt har det vært relativt få italienske toppspillere som har spilt for klubber utenfor Italia, men i løpet av de siste årene har dette blitt mer vanlig, blant annet fordi lønnsbetingelsene i andre land har blitt mye bedre enn det som var vanlig tidligere.

Mange norske spillere har spilt for italienske klubber. Per Bredesen spilte for Lazio, Milan, Bari og Messina i perioden mellom 1952 og 1961. Han ble seriemester med Milan i 1956/1957 og vant Serie B med Udinese i 1955/1956. Han spilte til sammen 214 kamper i Italia og scoret 50 mål, og han er den eneste norske spilleren som har vunnet et seriemesterskap i Italia.

En annen nordmann som spilte i Italia i 1950-årene var Ragnar Nikolay Larsen. Han spilte 57 kamper for Lazio fra 1951 til 1953 og 92 kamper for Genoa fra 1953 til 1956.

Som profesjonelle spillere i Italia hadde Bredesen og Larsen gode lønnsvilkår – bedre enn det de ville hatt for eksempel i engelsk fotball på det tidspunktet. En konsekvens av de to norske spillernes profftilværelse i Italia var at de ikke fikk spille for det norske landslaget, som i 1950-årene ikke aksepterte profesjonelle spillere.

Steinar Nilsen spilte for Milan fra 1997 til 1998 og for Napoli fra 1998 til 2001. Runar Berg spilte for Venezia fra 1999 til 2001, og Petter Rudi var utlånt til Perugia sesongen 1996/1997.

John Carew spilte for Roma sesongen 2003/2004 (på lån fra Valencia), mens John Arne Riise spilte 99 kamper for Roma mellom 2008 og 2011. Tore André Flo spilte 63 kamper for Siena fra 2003 til 2005.

Erik Huseklepp spilte for Bari i 2011, og Haitam Aleesami spilte 90 kamper for Palermo fra 2016 til 2019. Morten Thorsby spilte for Sampdoria fra 2019 til 2022, Jens Petter Hauge spilte for Milan fra 2020 til 2021, og Stefan Strandberg spilte for Salernitana fra 2021 til 2022. Andre norske spillere i Italia etter 2020 er Kristoffer Askildsen (Sampdoria og Lecce), Julian Kristoffersen (Salernitana), Erik Botheim (Salernitana), Emil Bohinen (Salernitana), Dennis Johnsen (Venezia), Leo Skiri Østigård (Napoli), Kristian Thorstvedt (Sassuolo), Emil Ceide (Sassuolo) , Martin Palumbo (Udinese og Juventus) og Ola Solbakken (Roma).

De mest kjente kvinnelige fotballspillerne i Italia er Patrizia Panico (204 landskamper og 10 seriemesterskap), Carolina Morace (153 landskamper og 12 seriemesterskap), Antonella Carta (120 landskamper og 6 seriemesterskap) og Elisabetta Vignotto (109 landskamper og 5 seriemesterskap).

Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren i Italia var Sif Kalvø. Tilbudet om prøvespill ble formidlet av den tidligere Lazio-spilleren Ragnar Nikolay Larsen i 1972, og hun spilte først to sesonger for Roma før hun gikk til Alaska Lecce. Sif Kalfø gjorde et godt inntrykk som fotballspiller i Italia, og i 1975 spilte hun til og med for det italienske kvinnelandslaget under navnet Silvana Calvoa. Hun forlot italiensk fotball i 1975 etter en skade.

Andre norske spillere i italiensk kvinnefotball er Ingvild Isaksen, som spilte for Juventus sesongen 2017/2018, Stine Hovland, som spilte for AC Milan sesongen 2019/20, og Andrine Hegerberg, som spilte for AS Roma Women fra 2019 til 2021.