Per Bredesen

• A-landskamper: 18. Mål 7
• B-landskamper: 1. Mål: 1
• Klubber: Ørn Horten, Lazio, Milan, Udinese, Bari og Messina

Per Bredesen vokste opp i Horten. Han representerte Fotballklubben Ørn fra samme by i hele sin norske fotballkarriere.

Som landslagspiller fikk Bredesen med seg 18 kamper, et tall som kunne vært langt større om Norges Fotballforbund den gang hadde tillatt profesjonelle spillere på det norske landslaget. Bredesen debuterte i 1949 mot Jugoslavia. Da kom han 18,5 år gammel inn som reserve for den gamle storheten Reidar Kvammen, den siste gjenværende fra «bronselaget» fra 1936, og markerte dermed et generasjonsskifte i norsk fotball. I og med overgangen til profesjonell fotball ble sesongen 1951 hans siste på landslaget.

Bredesen ble profesjonell fotballspiller i 1952. Etter først å ha fått kansellert en avtale med Fiorentina i 1951, dro han til Roma for å spille for Lazio året etter. Her møtte han – foruten en annen nordmann, Ragnar Larsen, som også var inne i et relativt vellykket italiensk fotballopphold – en helt annen fotballhverdag enn den norske, med mer og hardere trening, flere kamper og en dramatisk større publikumsinteresse for fotball. Dette var også en tid da det var langt mer penger for spillerne i italiensk fotball enn i engelsk. I Storbritannia preget maksimumlønner og liten frihet til å bytte klubb spillernes hverdag. I Italia var det høyere overgangssummer – og dermed mer til spillerne – romslige årslønninger og sjenerøse bonusordninger.

Bredesen var tre år i Lazio, med noe vekslende hell. Deretter ble han solgt til Udinese, som ble flyttet ned i serie B på grunn av manipulering av et kampresultat et tidligere år, like etter at Bredesen hadde skrevet kontrakt. Likevel var det her han etter egne oppfatninger hadde sin beste sesong i italiensk fotball. Udinese vant serie B, Bredesen scoret 17 mål, nest mest i serien, og hadde dermed vekket interessen hos storlaget AC Milan. Året etter, i 1956, var Bredesen Milan-spiller etter en overgang som kostet til sammen 1,2 millioner norske kroner – den gang en meget høy sum. I denne klubben opplevde han som første nordmann å bli seriemester i italiensk serie A. Milan var på denne tiden et virkelig storlag i Europa, med spillere som blant annet den berømte svensken Niels Liedholm på laget. I Europacupens spede begynnelse – den startet i 1956 – var Bredesen med på å spille Milan frem til finale i 1958. Han gikk uheldigvis glipp av finalen – som Milan tapte 2–3 etter ekstraomganger mot Real Madrid – på grunn av en skade han pådro seg i semifinalen mot Manchester United. Det var for øvrig hans eneste alvorlige skadeavbrekk i løpet av en lang karriere i Italia.

Bredesen var til sammen ni sesonger i italiensk fotball, og spilte for fem forskjellige klubber. Foruten Lazio, Udinese og Milan, var han også innom Bari og Messina før han vendte hjem til Norge for godt i 1960. Grunnen til de hyppige klubbskiftene var, foruten de fotballmessige utfordringene, at utlendinger ofte fikk kortvarige kontrakter og ikke minst at klubbskifter var lønnsomt for spillerne selv. Etter hjemkomst til Norge fortsatte Bredesen å spille fotball for sin tidligere klubb Ørn i noen sesonger, dog uten å komme tilbake på landslaget.

Som spiller ble Bredesen først og fremst lagt merke til på grunn av tekniske ferdigheter langt over gjennomsnittet. Spille- og ikke minst dribleglede var også noe som karakteriserte Bredesen. Han var den typiske indreløper i 1950-årenes fotball, som både kunne drible og avslutte. Etter at han la opp som spiller var Bredesen i mange tiår et viktig kontaktledd for italienske klubbers interesse for norske spillere.

Om sin karriere skrev han boka Fotballen er rund (1962).

• fotball
• Fotball i Italia

• Matti Goksøyr: Norsk biografisk leksikon 2
• P. Bredesen: Fotballen er rund, 1962
• R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
• E. Olsen, A. Scheie, P. Jorsett, O. Ulseth: Landslaget. Det norske fotballandslagets historie, 1997