Ragnar Larsen

Faktaboks

Ragnar Larsen
Født
7. januar 1925, Oslo
Død
14. januar 1982

Artikkelstart

Ragnar Nikolai Larsen er en tidligere landslagsspiller i fotball, som ble Norges første profesjonelle spiller i Italia, der han først spilte for Lazio, deretter Genoa. Etter karrieren var han blant annet landslagstrener for Norge.

Fra 1958, først mens han var aktiv, senere som landslagstrener, var han samtidig journalist i Aftenposten, der han dekket fotball om sommeren og skøyter om vinteren.

Fakta

  • A-landskamper: 11 (1948–1962). Mål: 2
  • A-landskamper som kaptein: 7
  • B-landskamper: 6 (1948–1960). Mål: 0
  • Kamper som lagleder/landslagstrener: 34 (én kamp i 1958 samt 33 i 1962–1966)
  • Klubber som spiller: Sandaker Ski- og Fotballklubb, (1946–1951), Lazio (1951–1953). Genoa (1953–1956), Lugano (spillende trener 1956–1958) og Sandaker Ski- og Fotballklubb (1959–1962)
  • Kamper i Italia: 148. Mål: 19
  • Klubber som trener og lagleder: Norge, 1958, 1962 (lagleder), 1963–1966 (landslagstrener), Strømsgodset og Skeid

Spillestil

Fra han slo igjennom på Sandaker mot slutten av 1940-årene var Larsen en ledestjerne og midtbanemotor med stor arbeidskapasitet og eminent teknikk. Han var også svært treningsvillig med god kondisjon, innsatsvilje og kreativitet og blant annet kalt «en hardtarbeidende kriger på banen». Mot slutten av karrieren ble han trukket tilbake i en mer defensiv rolle, enten som back eller midtstopper. Han var også kjent for sin sosiale rolle både på klubb- og landslag, den som holdt laget sammen og gikk foran som leder og kaptein.

Historie

Larsen vokste opp på Oslos østkant og ble tidlig medlem av Sandaker Ski- og Fotballklubb, en rival til Skeid på Torshov. Klubben hadde sin storhetstid mot slutten av 1940-årene, da Sandaker først ble nummer tre i sin avdeling i Norgesserien i 1948 og dermed rykket opp til den nystartede øverste norske divisjonen, Hovedserien, i 1949. Klubben endte imidlertid sist i sin avdeling og rykket ned, men Larsen hadde vist så store kvaliteter at han både fikk én A-landskamp i 1948 og B-landskamper fra 1948 til 1951.

I 1951 vurderte han å legge opp, men via italienske venner i Oslo fikk han prøvespille for Lazio i Roma. Larsen viste seg å være så god at han fikk kontrakt med klubben. I Norge fikk han dermed tilnavnet «Lazio-Larsen» og var den første, norske spilleren som ble profesjonell i Italia. Laget endte på femteplass i Serie A i sesongen 1951–1952. Året etter kom også nordmannen Per Bredesen fra Ørn–Horten til Lazio, og de to norske proffene spilte sammen i sesongen 1952–1953, som endte med tiendeplass i serien.

Før sesongen 1953–1954 ble Larsen signert av Genoa, som også spilte i Serie A, og laget endte på tolvteplass. I de to neste sesongene ble det først ellevteplass i 1954–1955 og tiendeplass i 1955–1956.

Grunnet restriksjoner på utenlandske spillere fikk ikke Larsen fornyet kontrakten med Genoa neste sesong. Han slo derfor til på et tilbud fra sveitsiske Lugano om en stilling som spillende trener. I de to sesongene han ledet laget, endte Lugano først på på tiendeplass, deretter på ellevteplass i serien.

Sommeren 1958 var han tilbake i Norge, fikk jobb som journalist i Aftenposten og gikk tilbake til sitt gamle lag, Sandaker. Som proffspiller måtte han sone ett års karantene fra landslaget for brudd på de norske amatørbestemmelsene.

Selv om Sandaker hadde falt nedover i divisjonssystemet, var Larsens renommé så sterkt at han til tross for utestengelsen fra landslaget raskt fikk en fremtredende posisjon i norsk fotball. Da østerrikeren Edmund Majowski gikk av som landslagstrener i midten av september 1958, fikk Larsen oppgaven å lede Norge i en landskamp mot Øst-Tyskland, en kamp Norge tapte 1–4 på bortebane.

I første omgang ble det med den ene kampen som landslagstrener, men hans aktive karriere var fortsatt ikke slutt. Etter tre kamper på B-landslaget, fikk han to landskamper på A-landslaget i 1960. Hans store landslagssesong var i 1962, da han spilte alle de åtte kampene, sju av dem som kaptein. Da Willy Kment gikk av som landslagstrener i august 1962, overtok Larsen ledelsen av landslaget, offisielt under tittelen «lagleder». Norge vant fem av kampene i 1962, spilte én uavgjort og tapte to, den beste sesongen etter krigen før Drillo overtok i 1990. Larsen ledet landslaget i sesongens tre siste kamper, som endte med to seirer, 2–1 mot både Finland og Sverige på hjemmebane samt 1–1 mot Sverige på bortebane i Malmö. Mot Finland satte Larsen inn seiersmålet på straffe tidlig i annen omgang og er med det den eldste som har scoret på det norske herrelandslaget, 37 år og 231 dager gammel.

I 1963 ble Larsen offisielt landslagstrener og døpte laget «Fjordingene». Det var et lag som var kjent for skippertak og som ga norske publikummere minneverdige øyeblikk, som 4–3-seieren mot Skottland på Brann stadion i 1963 og 3–0-seieren over Jugoslavia på Ullevaal i 1965. Men landslaget kunne like gjerne gå på nederlag, det største 0–9 mot Polen på bortebane i 1963.

Ragnar Larsen vant ingen titler som fotballspiller, men hans stemme var markant både som landslagstrener, fremtredende personlighet innen norsk fotball og som fotballkommentator i Aftenposten.

Ragnar Larsen må ikke forveksles med Odd-spilleren med samme navn, som spilte 12 A-landskamper i tidsrommet 1954–1959.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ingvar Bertelsen, Tom Harald Berglund og Iver Odden: Oppslagsbok om norsk fotball, Wagner og Flust forlag, 2000 (les boka)
  • Lene Larsen: Lazio-Larsen: Fra Sandaker til Serie A (om boka på Nasjonalbibliotekets sider)
  • Ragnar Larsen / Kjell Kaspersen: I skuddet, J. W. Cappelens forlag, 1968 (les boka)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg