embetsgård

Artikkelstart

Embetsgård var i eldre tider betegnelse for en tjenestebolig som innehavere av visse offentlige embeter utenfor byene fikk anvist av myndighetene til fri bruk, mot at de selv sto for vedlikeholdet. Embetsgården var en jordeiendom med våningshus og driftsbygninger, som oftest med tilhørende skog, fiske- og jaktrettigheter eller andre «naturherligheter».

Faktaboks

Også kjent som

embetsbolig

Historikk

Allerede i middelalderen ble kongens tjenestemenn lønnet ved at en del av kronens jordegods ble overlatt dem til benyttelse (veitsla), dels uten annen lønning, dels ved siden av lønn. Etter innføringen av eneveldet i 1660 fortsatte embetsmennene å bruke de tidligere utlagte eiendommene.

Det utbredte salget av krongods på slutten av 1600-tallet og i første halvdel av 1700-tallet innebar at også mange embetsgårder ble solgt. Dermed ble det vanskeligere for embetsmennene i landdistriktene å skaffe passende boliger. Sentralmyndighetene begynte derfor å omdisponere det såkalte «benefiserte gods», det vil si det jordegodset som fra katolsk tid (før 1536) var lagt til kirke og geistlighet, men som var blitt krongods etter reformasjonen. Mange av disse gårdene var forpaktet ut til lokale bønder, mens inntektene fra dem tilfalt offentlige institusjoner som skoler, sykehus og lignende. En del av eiendommene ble etter hvert tatt i bruk som embetsgårder for kompanisjefer (sjefsgårder), amtmenn (fylkesmenn), lagmenn, sorenskrivere og fogder.

I løpet av 1800- og 1900-tallet ble det vanligere at embetsmennene ikke lenger fikk embetsgård i egentlig forstand, men embetsbolig, det vil si leilighet eller hus (eventuelt med hage), og det er derfor bare ganske få embetsmenn som nå har embetsgård i gammel mening.

Prestegårder

I middelalderen sørget kirken for at lokale prester fikk stilt gårder til disposisjon som bolig og inntektskilde; dette var gjerne gårder som kirken hadde mottatt som sjelegaver. Disse gårdene skilte seg ikke mye ut fra den øvrige bebyggelsen i området; tunene bestod av mange småhus, og årestuer tjente til oppholdsrom. Etter reformasjonen, da prestene ble kongelige embetsmenn med viktige oppgaver i lokalsamfunnet, mente sentralmyndighetene at prestegårdenes bebyggelse burde være mer som hos storfolk. Etter hvert kom derfor prestegårdene til å oppvise mange eksempler på en etter forholdene ganske storslått bebyggelse.

I motsetning til de øvrige embetsgårder ble ikke prestegårdene solgt (med unntak for en del salg siden 1980-årene), mens mye av det øvrige benefiserte godset ble avhendet til private, og salgsinntektene lagt inn i Opplysningsvesenets fond, som fortsatt (2020) forvalter mer enn 400 embetsgårder/embetsboliger og nesten 900 000 dekar skog.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg