Kvinnen og Døden
Hos Hans Sebald Beham ledsager døden i narredrakt en dame som plukker blomster. 1541.
Av .

Døden har blitt fremstilt kunstnerisk siden oldtiden i svært skiftende former.

Oldtid

I hebreernes, persernes og arabernes kunst finnes ingen billedfremstillinger av døden. Egypterne kjente ingen personifikasjon av døden, men i Dødeboken ser man hvordan den avdøde mottas av sannhetens gudinne når han trer inn i domshallen, og hvordan gudene Horus og Anubis prøver hans hjerte på vekten, mens guden Thot står ferdig til å meddele resultatet til Osiris, som leder de 42 dommere.

Oldtidens grekere fremstilte døden (Thanatos) som sønn av natten og som bror av søvnen (Hypnos), i eldre tid som en gutt med svart legeme (mens søvnens er hvitt), men i alminnelighet som en yngling med senket eller slokt fakkel. Oftest er det sørgmodige ved tanken på døden i gresk kunst mildnet ved indirekte fremstilling av døden: den dødes avskjed fra familien eller den døde omgitt av det som var ham kjært i livet. Slik er det i maleriene på de hvite athenske gravlekyter (en slags flaske, se lekythos) og i relieffersteler (gravsteiner).

Skjeletter forekommer også i antikk kunst, men da ikke som personifikasjon av døden selv, men som representanter for de avdøde, således på fire sølvbegre fra omkring Kristi fødsel, funnet 1895 i Boscoreale ved Pompeii (nå i Louvre). Skjelettene er betegnet med navn på greske filosofer, diktere og kunstnere.

Middelalder

Med kristendommen forsvinner den forsonlige dødsfremstillingen, og den får heslige attributter. Like til høymiddelalderen er imidlertid dødsfremstilling sjelden. I tidlig middelalder ble døden i virkeligheten skildret i dommedagsbildenes fremstilling av de salige som englene fører til himmelen, og de fordømte som går til helvete og pines av djevler, ofte avbildet i tympanon-feltet ved kirkens hovedinngang, for eksempel Autun, rundt 1130.

I tilknytning til apokalypsen og forskjellige bibelsteder, og med tanke på livets avslutning som en høst, ble ljåen meget brukt som dødens attributt, således i freskobildet Dødens triumf (kort etter 1350) i Pisas Campo Santo. Døden gjengis der i skikkelse av en vinget, svartkledd kvinne som med en stor ljå hugger inn på de intetanende menneskene. Fra slutten av 1300-tallet ble det meget vanlig å fremstille den døde på gravmæler som et innskrumpet lik, ofte halvt forråtnet eller som skjelett. Disse vitnesbyrd om forgjengeligheten var også bilder på døden i sin alminnelighet. Det samme gjelder den såkalte dødsdansen.

Dødens triumf
I freskobildet Dødens triumf (kort etter 1350) i Pisas Campo Santo gjengis døden i skikkelse av en vinget, svartkledd kvinne, som med en stor ljå som hugger inn på de intetanende mennesker.
Av .

Renessanse og barokk

Finis gloria mundi
I barokken kunne døden bli gjengitt med krass naturalisme, for eksempel av Juan de Valdés Leal i hans bilde Finis gloriae mundi, hvor man ser de halvt oppløste lik av en biskop og en ridder i deres kister.
Av .

I reformasjonstiden spilte døden en stor rolle i kunsten. Albrecht Dürer viser for eksempel snart døden som en av de fire apokalyptiske rytterne, snart med slanger snodd om halsen, åpenbart usynlig, på en mager hest, mens han holder timeglasset opp for ridderen ved siden av seg. Hos Hans Sebald Beham (1500–1550) ledsager døden i narredrakt en dame som plukker blomster, mens Hans Baldung Grien lar døden som en tjener bære damens slep.

I barokken kunne døden bli gjengitt med krass naturalisme, for eksempel av Juan de Valdés Leal i hans bilde Finis gloriae mundi, hvor man ser de halvt oppløste likene av en biskop og en ridder i deres kister. Men døden kunne også gå inn i pompøse komposisjoner, for eksempel på Urban 8s gravmæle, hvor den som et vinget skjelett av bronse sitter på sarkofagen og skriver pavens navn inn i historiens bok. Tilsvarende teatralsk anvendelse var alminnelig i rokokkotiden. På Moritz av Sachsens gravmæle går dødens genius sørgende bort, mens Frankrike søker å hindre knokkelmannen i å åpne sarkofagen.

Etter 1800

Død mor
1889.
Av .

Kunsten etter 1800 viser tallrike fremstillere av døden. Alfred Rethel har gitt en moderne behandling av Holbein den yngres motiver, tresnittserien Auch ein Totentanz. Som knokkelmann eller levende lik møter vi døden hos Honoré Daumier; under 1890-årenes fin-de-siècle-stemning får den fornyet interesse som motiv slik man møter knokkelmannen hos for eksempel Max Klinger, Félicien Rops og Edvard Munch. Det mangler heller ikke på indirekte skildringer, for eksempel Paul Albert Bartholomés kjente Monument aux Morts på Père-Lachaise i Paris.

I 1900-tallets fremstillinger av døden er det ikke lenger den personifiserte døden, knokkelmannen eller det levende liket vi møter, men den konkrete virkeligheten sentrert rundt krigens ofre og redsler. Verdenskrigene og Vietnamkrigen har alle fått sine vitnesbyrd i den moderne kunsten, enten i objektiv, fortellende form eller som voldsomme protester. En av de mest gripende og urovekkende skildringene av døden under første verdenskrig finner vi i Otto Dix' serie på 50 raderinger med tittelen Krigen (Der Krieg) fra 1924, skildringer som ofte er sammenlignet med Francisco de Goyas Desastres de la Guerra fra 1810–1816. Sterkere enn gjennom noen fotodokumentasjon skildrer Dix i sine raderinger krigens gru, drap og fysisk ødeleggelse av mennesker. Lignende skildringer av menneskelig lidelse og død som andre verdenskrig brakte med seg, finner man i italieneren Zoran Mušičs (1909–2005) tegninger og malerier fra Dachau konsentrasjonsleir.

Protestene mot krigens død og redsler er mange, med Pablo Picassos Guernica fra 1937 som den kanskje mest kjente. Hans landsmann, surrealisten Salvador Dalí, gir uttrykk for det samme i sitt bilde Forvarsel om borgerkrig fra 1936. Døden var også et stadig tilbakevendende tema i Rafael Canogars kunst fra begynnelsen av 1970-årene, der han protesterte mot Francoregimets bruk av vold.

Likesom krig, vold og redsler gjennom massemediene er blitt en del av alles hverdag, er døden også et gjennomgående motiv i mye av vår tids kunst, gjengitt refererende, som gjennom en fjernsynsskjerm, uten kommentarer, av popkunstnere som Andy Warhol i hans Death and Disaster Series fra 1965, eller fylt av protest som hos Michael Rothenstein i hans Violence Series fra 1975.

I norsk etterkrigskunst har Arne Ekeland og Reidar Aulie brukt krigen og døden som motiv. Dessuten kan nevnes Håkon Blekens Fragmenter av et diktatur fra 1960–1970 og Per Kleivas og Kjartan Slettemarks kraftige utfall mot Vietnamkrigen.

Monument over de døde
Paul Albert Bartholomé hovedverk er Monument aux morts, reist på Père-Lachaise-kirkegården i Paris, avduket i 1899.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg