død (religion)

Den greske troen på sjelens udødelighet har vært en understrøm i kristen teologi og fromhet. Denne ideen står på mange måter i et slags spenningsforhold til den kristne bekjennelsen av troen på legemets (kroppens) oppstandelse, som har røtter jødisk tradisjon. Den kristne forestillingen om Jesu oppstandelse fra de døde betyr at dødens makt er brutt, og at alle døde en gang skal gjenoppstå.

I den tidlige kristendommen synes noen å ha ment at oppstandelsen bare gjaldt de troende, mens de andre forble døde. Den senere forestillingen går ut på at alle skal oppstå for å underkaste seg en dom. For dem som ikke frelses i dommen, blir utgangen evig død («den annen død») – ofte kombinert med forestillinger om evig straff og pine. Dette kalles læren om den «doble utgang». Denne forestillingen har likhetspunkter med Den egytiske dødebokens fremstilling av hvordan den dødes moralske liv veies av Maat, som så bestemmer hvem som skal få evig liv i underverdenen og hvem som skal utslettes.

I Det nye testamentet er det nær sammenheng mellom død og synd, men de østlige og vestlige kirker har i ettertid tolket denne sammenhengen forskjellig. I vest tolker man døden som den straffen alle mennesker høster for sin syndighet og vilje til ulydighet mot Gud. Kristi verk forstås derfor primært som soning og frigjørelse fra synden, men selv om dødens makt er brutt ved Jesu oppstandelse, er alle fremdeles dødelige, og oppstandelsen vinnes gjennom døden. I den ortodokse kirke er synden en følge av døden. Derfor blir kategoriene død–liv de mest fundamentale, og i Kristus seirer de guddommelige livskreftene over døden.

Til tross for at jødedommen legger mest vekt på livet i denne verden, har også rabbinerne vært opptatt av hvorfor vi alle må dø. De har likevel vært tilbakeholdne med å utforme dogmer omkring dødens opprinnelse eller hva som kommer etterpå, og det finnes ingen faste forestillinger som alle jøder er forpliktet til å tro på. Dette til tross for at troen på oppstandelsen er en del av Maimonides' såkalte 13 trosartikler. Det finnes derfor ulike syn på disse spørsmålene. Ett syn er at døden ble bragt inn i verden gjennom Adams handlinger, et annet at døden er en naturlig del av livet og en del av Guds plan. Døden skal likevel bekjempes så langt det lar seg gjøre, noe som får konsekvenser for moderne medisinsk praksis.

Det finnes flere ulike oppfatninger om hva som skjer etter døden. Bibeltekster fra israelittisk tid gir inntrykk av at man trodde de døde «sov» i Dødsriket, et slags skyggerike, men at det var mulig å oppnå en slags kontakt med dem. Forestillinger om legemlig oppstandelse og sjelens udødelighet vokste frem i århundrene etter eksilet i Babylon, muligens under innflytelse fra zoroastrismen. Etter påvirkning fra fariseerne ble det rundt vår tidsregnings begynnelse utviklet en oppfatning om at resultatet av ens handlinger her på jorden vil vises i et neste liv, der kropp og sjel vil bli gjenforenet i en messiansk tid. Dette er også en vanlig oppfatning innenfor moderne ortodoks jødedom. Kroppens oppstandelse er en av begrunnelsene for at de døde skal begraves så raskt som mulig.

Det finnes mange ulike folkelige forestillinger om livet i Den neste verden (olam ha-ba) eller Edens hage, og det er en utbredt forestilling at de rettferdige der vil tilbringe sin tid med å studere Toraen. Det finnes også en forestilling om et sted, Gehenna, der de skyldige blir straffet, men rabbinerne avviser forestillingen om evig fortapelse. Det dreier seg mer om en slags tidsbegrenset renselse, og 11 måneder antas å være maksimum. Innenfor den jødiske mystikken, kabbala, finnes også en forestilling om sjelevandring (gilgul neshamot), men denne er lite utbredt i dag.

Ikke-ortodokse jødiske trosretninger tolker begrepet oppstandelse mindre konkret, og mener vanligvis at det dreier seg om sjelens udødelighet. Andre jøder tror ikke på noen form for evig liv.

I islam betraktes døden som en nødvendig bestanddel i jordelivets syklus for alt liv. Døden anses som en overgang mellom jordelivet (al-dunyā) og det neste livet (al-ākhira), og for mennesket anses døden være meningsskapende både i eskatologisk og i etisk forstand. I Koranen heter det: «Alle må smake døden. Vi setter dere på prøve, med ondt og godt som prøvelser, og så bringes dere tilbake til Oss.» Den enkeltes død innebærer den individuelle overgangen til det neste livet, som eksisterer utenfor tid og rom. Det innebærer at menneskene både har utlevd sin tilmålte levetid (ajal, Koranen 6:2) og at de har fått sin unike mulighet til å velge sine holdninger og handlinger, innenfor sine gitte rammer.

Endetidsforestillingen og beskrivelser av det neste livet er sentralt i Koranen. Ved tiden ende opphører alt liv og menneskene reises opp igjen (gjenoppstandelsens dag, yawm al-qiyāma). Deretter vil vil sørge for den endelige dommen over menneskene (dommens dag, yawm al-ḥisāb). Den nye tilværelsen i det neste livet har ingen tidlig og stedlig form, men beskrives som to tilstander kalt paradis eller helvete, ofte lokalisert i en metaforisk forstand til paradis (hagen, al-janna) eller helvete (al-jahannam, eller ilden al-nār).

Mange muslimske teologer har beskjeftiget seg med spørsmålet om hva som skjer etter døden og før den endelige dommen faller. Mens koranteksten gir detaljerte beskrivelser av både jordelivet og paradis og helvete i det neste livet er det få beskrivelser av hva som skjer mellom den individuelle døden og den generelle endetiden. I Koranen brukes begrepet al-barzakh («barriere») om en tidløs, men også midlertidig, fase mellom den enkeltes død og menneskehetens kollektive gjenoppstandelse (23:99-100).

I buddhismen er døden først og fremst eksempel på den grunnleggende oppfatning at alt som er sammensatt er forgjengelig. Dette gjelder både menneskets kropp og dets sinn. Hukommelse av døden blir derfor en viktig meditasjonsøvelse. Læren om gjenfødsel, styrt av forestillingen om moralsk kausalitet, ligger til grunn for forestillingen om en dom etter døden og tilhørende gjenfødsel i gode eller pinefulle tilværelser. Ritualer som kan hjelpe den avdøde til gjenfødsel i et paradis er viktig i tibetansk og østasiatisk buddhisme.

Hinduismen deler buddhismens sjelevandringslære, men har i motsetning til buddhismen sterk motvilje mot håndtering av lik og alt som har med døden å gjøre. Dette oppfattes som urent og dermed som rituelt forurensende.

Gresk tenkning tolket døden som en naturprosess mennesket måtte bevare sin indre uavhengighet overfor (stoikere), og ofte ble døden betraktet som sjelens befrielse fra legemets fengsel (orfikere, platonikere).

• begravelse
• rekviem
• dødsriket
• dødekult
• religion i det gamle Egypt
• religion i Det gamle Israel