Dachau konsentrasjonsleir

Leirens mest betydningsfulle kommandant, Theodor Eicke, gjorde Dachau til modell for hvordan en konsentrasjonsleir burde organiseres og drives. Konseptet han utviklet i Dachau, ble senere videreutviklet i Sachsenhausen. Også her fungerte han som kommandant i en periode. Dachaus posisjon i nazistenes konsentrasjonsleir-system ble nok også fremmet av at Heinrich Himmler var sjef for SS og politiet i Bayern da leiren ble etablert.

De første fangene som kom til leiren, var tyske kommunister. Senere kom tyske sosialdemokrater, borgerlige politikere og monarki-tilhengere – felles for dem var motstanden mot naziregimet. Også jødiske menn og Jehovas vitner ble sendt til leiren i denne tidlige fasen.

Fra 1937 fungerte Dachau som den sentrale konsentrasjonsleiren i Sør-Tyskland, og leiren ble kraftig utvidet. Fra nå av ble stadig flere fanger i ulike kategorier sendt til leiren. Ved utbruddet av andre verdenskrig ble også fanger fra de okkuperte landene sendt dit, særlig fra 1942 da fangene ble viktig tvangsarbeidskraft for tysk rustningsproduksjon.

Den systematiske utnyttelsen av fangene som tvangsarbeidere startet etter krigsutbruddet. Tallrike arbeidskommandoer tjente som instrument for tilintetgjøring av fangene, som for eksempel den beryktede kommandoen i et nærliggende grustak. I andre kommandoer og uteleire ble Dauchau-fangene utnyttet som tvangsarbeidere for tysk rustningsindustri.

De store uteleirene i München-Allach (for BMW) og i Augsburg-Haunstetten (for Messerschmidt) ble etablert i 1943, og flere tusen fanger var tvangsarbeidere i disse leirene. BMW og Messerschmidt spilte en sentral rolle for nazistenes flyproduksjon og krigføring.

Som i andre konsentrasjonsleire forverret situasjonen i leiren seg utover i andre verdenskrig. Mangelfull ernæring, elendige medisinske og hygieniske forhold, hardt tvangsarbeid og brutal behandling gjorde at dødstallene steg. I august 1941 begynte massehenrettelser av sovjetiske krigsfanger, og rundt 4500 av disse ble skutt i løpet av ett år. Også senere ble det utført massehenrettelser av sovjetiske krigsfanger, men i betraktelig mindre omfang enn 1941–1942.

Det ble gjennomført flere typer medisinske eksperimenter i Dachau, det største var malaria-forsøkene der rundt 1100 fanger ble infisert med sykdommen og rundt 10 % av dem døde. Over 150 fanger mistet dessuten livet som følge av trykk-eksperimenter og eksperimenter med nedkjøling. Dessuten spilte Dachau en indirekte rolle i nazistenes aksjoner mot mennesker som de betraktet som biologisk mindreverdige. Fanger i Dachau med fysiske og psykiske funksjonshemminger ble i flere tilfeller selektert og deportert blant annet til pleieinstitusjonen Bernburg og gasset i hjel der.

Det siste krigsåret var fangetallet mellom seks og ti ganger høyere enn leirens kapasitet tilsa. De allerede dårlige hygieniske forholdene forverret seg kraftig, og maten strakk ikke til. Store fangetransporter fra Ungarn i november 1944 førte med seg en epidemi av flekktyfus, og dødsraten ble mer enn firedoblet. Evakueringen av leiren startet hovedsakelig 26. april fordi allierte tropper nærmet seg. Mange fanger døde og ble drept under evakueringsmarsjen. 28.–29. april 1945 forlot SS leiren, og om morgenen 29. april ble den befridd av amerikanske tropper.

I årene 1945–1948 brukte amerikanerne deler av leirområdet som interneringsleir for medlemmer av NSDAP og SS.

I 1965 ble minnestedet Dachau åpnet.

• Holocaust
• konsentrasjonsleir
• andre verdenskrig

• Minnestedet Dachaus offisielle hjemmeside

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 2, 2005