død - folketro

Døden er mange steder og til mange tider blitt oppfattet som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til sitt rike.

Skikkelser

I gammel nordisk mytologi var det den uhyggelige dødsgudinne Hel, men i det gamle Hellas forestilte man seg Døden som en vakker og vennesæl yngling, og på gravsteiner ble han avbildet som en god genius med nedadvendt fakkel og en krans i hånden. Ifølge Hesiod var Døden søvnens bror.

Kharon er i klassisk gresk tro de dødes fergemann over Styx. Dette fergemotivet kjennes også fra mange andre steder, hvor man forestiller seg at de døde blir hentet og ført over til en øy, for der å føre en skyggetilværelse under en mild dødsfyrstes herredømme. Varianter av dette er sagnene om glassberget, glassøya, gulløya, og så videre.

Som skikkelse kan Døden ellers anta mange former: som en jeger, som en hvitkledt befrielsens engel, som et grinende benrangel med ljå og timeglass. Den siste personifikasjon skriver seg fra høymiddelalderen og ble i tidens løp utformet og variert med uhyggelig fantasi. Under de hyppige og store epidemier kunne Døden dessuten anta spesielle former, for eksempel som en utgammel kone med sopelime («Pesta» i Norge under Svartedauden), som en gammel mann med ljå og lime, eller som en rød eller svart hane.

Døden og djevelen

Av rent moraliserende hensyn ble Døden også ofte identifisert med djevelen på populære, oppbyggelige bilder; den sto da i Den ondes skikkelse bak sengeforhenget og ventet på sitt offer. Selvsagt var dette bare ved syndige og verdslige menneskers dødsleie; de gudfryktige risikerte ikke noe slikt besøk fra underverdenen. I den svenske folkevisen Liten Karin blir det syndefulle menneske bortført av ravner, mens lille Karin selv blir båret til himmels av to engler i skikkelse av duer.

Dødsvarsler

Troen på at Døden sender forvarsel har vært utbredt. Varslene kunne være fremstilt i form av drømmer og syner, og særlig alminnelig var det såkalte nålyset.

I folketro og diktning finnes en forestilling om dyr som er i stand til å forutse og varsle Dødens komme. Dette gjelder blant andre hunden og hesten, samt kattugla (daudfuglen) og gjøken (likgauken). For øvrig kan hele naturen varsle om et menneskes forestående død, ifølge sagn og folketro.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg